”Jeg velger meg april” og ”Revolusjonens røst” er to forskjellige dikt skrevet til to forskjellige tider.
Diktene er skrevet med forskjellige motiv, med tilsynelatende ulik tankegang og bakgrunn, men felles er at begge har tema relatert til forandring. Her vil jeg begynne med å tolke diktene hver for seg, for så å se dem mot hverandre og finne likheter og ulikheter mellom dem.

Førstnevnte dikt består av to like lange strofer, med enderim mellom første og siste setning i strofene, og annenhver setning i strofekjernen. Det er også noen eksempler på bokstavrim, og da spesielt i siste strofe: ”[..] smiler, smelter”, eller ”[…] evner eier”.

Diktet ”Revolusjonens røst”, består av fem strofer med tre linjer hver. Også her er det enderim, denne gangen mellom hver setning i strofene. Diktet har også en tydelig, gjennomgående rytme, ofte markert med et komma, men selv i strofelinjene uten komma kommer rytmen til synes. Dette gir diktet en bedre flyt, og gjør det på mange måter lettere å lese.

I begge diktene er gjentakingen et viktig virkemiddel.

”Jeg velger meg april” ble skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson i 1866, og publisert i ”Digte og Sange” i 1870. Diktet begynner med et utsagn, nettopp, ”jeg velger meg april”. Han bygger dette videre ut i resten av diktet ved å ramse opp grunner for utsagnet, for deretter å ende opp på den endelige konklusjonen, ”i den blir somren til!”.

Han gjentar setningen ”Jeg velger meg april!” to ganger, en gang i starten av hver strofe. Dette har mer for seg enn bare å minne oss på temaet, den bidrar også til å bygge strukturen i diktet – setningen er den samme, men gjentagningen gjør det mulig å endre måten han argumenterer på, fra ”i den det…” til ”fordi den…”.

Innholdsmessig baserer argumentasjonen seg på at forandring er bra. Dette er synlig i måten han entusiastisk forklarer hvordan sommeren tar over for det gamle, men spesielt er det synlig i følgende setning: ”dog fred er ei det beste, men at man noe vil” – det er bedre at man vil noe enn at det er fred. Dette kan tolkes videre, noe jeg senere kommer tilbake til.

Rudolf Nilsens dikt ”Revolusjonens røst” ble utgitt i samlingen ”På gjensyn” i 1926. Rudolf Nilsen var sterkt påvirket av både kommunismen og moderniteten, og begge disse inspirasjonskildene kommer godt frem i dette diktet. Ifølge ideene bak det moderne prosjektet skal litteratur hjelpe til med å forbedre samfunnet ved å presentere politiske ideal og engasjere til forandring.

I dette diktet presenterer han kommunismen ved å personifisere den kommunistiske revolusjonen og gi den stemme, slik at den kan snakke for seg.

Røsten vil ha de rene og ranke, faste og sterke, bitre og steile, ja ganske enkelt de best disiplinerte menn, til å kjempe for seg. Som nevnt tidligere har diktet en fast rytme som går igjen i hver linje, omtrent som den repeterende lyden av marsjering. Dette, sammen med gjentakingen, hjelper til med å gi diktet selv et inntrykk av den disiplinen og selvkontrollen en revolusjon vil kreve.

Læreboka Spenn VG3 kaller på side 390 diktet for et agitatorisk dikt, et dikt som har som mål å sette ting i bevegelse. Diktet vil oppmuntre til revolusjon ved å rette seg direkte til de sterkeste, og nevner i de siste to linjene at ingen vet hvor viktig en revolusjon er før etterpå – kanskje gjelder det hele jorden.

Begge diktene omhandler altså forandring. De er veldig forskjellige på det handlingsmessige planet, men likevel er de svært like, spesielt hvis vi ser på Bjørnsons dikt som en metafor. Revolusjonens røst er et agitatorisk dikt som spiller på folks følelser om det konkrete temaet i diktet, og har derfor ikke mye rom for tolkning, i motsetning til ”Jeg velger meg april”.

For å finne likheter mellom diktene kan vi derfor tolke Bjørnsons dikt som argumentering for en revolusjon. Faktisk trenger vi bare bytte ut to ord – ”april” og ”somren” med, for eksempel, henholdsvis ”revolusjonsbevegelsen” og ”revolusjonen”– før diktet er gjennomsyret revolusjonistisk.

Det er først og fremst første strofe som står for dette inntrykket: ”I den det gamle faller, i den det ny får feste; det volder litt rabalder, - dog fred er ei det beste, men at man noe vil.”

Som en revolusjon presser sommeren seg frem og tar over for vinterens styre, og med rabalderet det medfører er det likevel bedre at man vil noe, enn at det er fred og vinteren regjerer et stillestående samfunn. Det er april, altså revolusjonsbevegelsen, som gjør det mulig for sommeren, det vil si revolusjonen, å utfolde seg, og det er nettopp denne bevegelsen som ”Revolusjonens røst” prøver å rekruttere de sterkeste og mest disiplinerte menn til.

Når det er sagt, er det særs tvilsomt at Bjørnson har hatt kommunistiske tanker da han skrev diktet, men ingenting står i veien for at det faktisk er en revolusjon han snakker om. Dette diktet føyer seg muligens, i likhet med mye annet han har skrevet, inn i tankegangen i det moderne prosjektet, som altså går ut på at litteraturen skal inspirere til vekst og fremgang. Dermed argumenterer de to diktene på sett og vis for det samme, men for ulike målgrupper. Jeg velger meg april er åpen for tolkning, og kan derfor problemfritt leses av alle, mens Revolusjonens røst kan oppfattes som provokativ for andre enn de som allerede deler dette synspunktet.

Og det er tydeligvis ikke lenger så veldig mange. Hele 85 år har passert siden Nilsens dikt så dagens lys. Ettersom landet vårt i dag er et mer eller mindre velfungerende demokrati, er det tydelig at ikke alt har gått som han planla. At samfunnet på jorden i det hele tatt fremdeles fungerer, er et definitivt motbevis på den siste linjen i Nilsens dikt.

Og godt er det.