Handling

”Disken” handler om en jente som er rundt atten eller nitten år. Hun har immigrert til Norge, og jobber nå bak disken på en kafé eller kantine. Hun har vanskeligheter med språket og med å skjønne hva kundene, som for det meste er arbeidende menn uten så alt for mye medfølelse, mener.
Kundene blir irriterte over at den fremmede jenta ikke forstår dem skikkelig, og er sure og gretne. Samtidig som en hvit due flyr inn i lokalet, legger nestemann i køen en beroligende hånd på armen hennes, og smiler oppmuntrende til henne. Jenta feller en tåre, og de gretne mennene i køen blir plutselig ”myke”, fordi de skjønner at egentlig er alle i samme båt.

Tema

Etter å ha lest teksten vil jeg påstå at temaet er fremmedgjøring, altså hvor vanskelig det kan være å komme til et helt fremmed land, der man ikke forstår noe eller klarer å uttrykke det man føler.
Gjennom hele teksten blir det gitt uttrykk for dette på forskjellige måter. Vi kan for eksempel lese: ”….hva sier han på det fremmede språket? Er hun heldig peker han på rekesalaten, er hun uheldig, snøvler kunden om skinke eller tunge. Da stritter hun med ørene, holder pusten av spenning og prøver å gjette.”

Et kjernepunkt i teksten er når vi skjønner at det er en som egentlig ikke er vant til å ha denne jobben som utfører den, når vi forstår at historien handler om en innvandrer, som i utgangspunktet har null forståelse for det som skjer rundt henne. I teksten står det: ”Bak disken står debutanten, første dagen i jobben. I går stod en norsk Solveig der, ferm og blond, i dag står en tenåring med spaden i hånden, den skjelver.”
Først da begynner vi å kjenne medfølelse med den stakkars jenta som står bak disken.
Utrygg, redd og nokså alene, mot det som kan virke som en gjeng ulver.
I løpet av teksten blir det stilt en hel del spørsmål om opprinnelsen til denne immigranten, om hvor vidt hun egentlig har noen familie her i landet, eller om hun i det hele tatt har kontakt med dem, hvordan hun har det nå osv. Disse spørsmålene får vi aldri svar på, så det blir en slags åpen slutt, der leseren selv må finne svar, og spekulere over problemstillingene eller spørsmålene.
Så, ganske nært slutten kommer vendepunktet. ”Da fløy det en hvit due inn i lokalet, flakset over bordene og over disken, svingte over salat og majones og kjøtt og ost. Den kom akkurat samtidig med at nestemann i køen la en beroligende hånd på armen hennes, han gav henne et oppmuntrende smil.” Akkurat ved denne ”scenen” eller hendelsen, snur alt helt rundt.
Denne lille oppmuntringen får de tilårskomne og gretne kundene til å løsne opp litt, de blir ”mykere” og tørr alle som en å vise sin medfølelse overfor jenta.
I den siste setningen får vi en slags resonerende konklusjon på det problemet som har blitt ”drøftet” i teksten. Den moralen forfatteren gjennom hele historien har prøvd å få frem.
”For det er den eneste rettferdighet i verden, at alle tårer er like.”

Virkemidler

I denne teksten finner vi mange eksempel på variert bruk av språklige virkemidler. Vi kan tidlig i teksten finne noen metaforer: ”….med askebrun hud og øyne som krokan”,
”…køen ble tafatt og myk som voks”.
Så vidt jeg kan se er der en besjeling, da det blir beskrevet at ”disken var feit av kalorier”. Dette vil jeg kalle besjeling fordi en disk ikke har som vane å bli så veldig feit sånn helt uten videre, så det er etter mi mening en egenskap som bare levende vesener har. Det står også at han loddet ut smilet, og at smørbrødkjøperne tinte. Dette er heller ikke noe som kunne skjedd i den virkelige verden, men selvfølgelig er det lov å skrive, og de fleste setter pris på denne måten å skrive på. Den gjør at hele teksten blir litt mer interessant og morsom å lese, selv om det ligger et alvorlig preg over akkurat denne.
I denne teksten er det også brukt en hel del korte, men beskrivende setninger. ”Kø ved disken. Spaden skjelver i hånden.” Dette tror jeg er brukt for å få understreket det forfatteren virkelig vil ha frem. Disse små setningene er en viktig del av helheten, som igjen kanskje får oss til å reflektere over det emnet som blir beskrevet i teksten.
Oppramsing kommer ofte som en naturlig del av en tekst, også her: ”Det skal være okserull eller varm karbonade, det skal være italiensk salat eller sursild eller speilegg.”
Jeg kan vel kanskje ikke si at de spørsmålene vi aldri får svar på er retoriske spørsmål siden svarene ikke sier seg selv, men at det er spørsmål omtrent i samme familie som de retoriske, fordi en må tenke seg til dem selv.

Forfatteren har vært flink til å bruke språklige bilder, ved at han på en veldig naturlig måte lar dem gli inn i teksten. Noen eksempler på dette og som gjør hele historien mer levende er: ”Da dirrer fingeren nedover prislista…”, ”…da stritter hun med ørene…”.

Aktualitet

Dette temaet er veldig aktuelt akkurat nå, i og med at det har skjedd så mange rasistiske handlinger her i landet den siste tiden. Senest i dag, hørte jeg på radioen at en ungdom, som førstemann i norsk historie, har blitt siktet for drap etter rasistparagrafen i det norske lovverket.
Teksten som jeg nettopp har tolket, bør minne alle om at vi må bli flinkere til å bry oss om de som kommer til landet, uten selv å ha noen anelse om hva de går til.
Vi bør også lære oss selv å bli mer tolerante overfor de som er forskjellige fra en selv.
Dette gjelder ikke bare overfor innvandrere, men også for de med samme nasjonalitet som oss, som kommer til en ny plass der ingen tar imot dem med åpne armer.