Innledning

Presentasjon av
 - tekst
 - forfatter
 - tid
 - motiv
 - tema
 - sjanger

 

Hoveddel
Her skal teksten analyseres, ved å dele den opp i enkeltdeler og gjøre systematisk greie for hver del. Det kan være naturlig å innlede med et kort handlingsreferat. Sentrale punkter å gå nærmere inn på i analysen:

Hva blir fortalt?
- handling

Hvordan blir det fortalt, og hvilken virkning har denne fortellermåten?
- fortellerposisjon
- hvordan teksten er komponert
- personskildring
- miljøskildring
- språk

 

Det er naturlig å dele analysen inn i klart adskilte avsnitt, der hvert avsnitt tar for seg ett virkemiddel, gir eksempler på dette virkemidlet og viser virkningen av det.

 

Avslutning
- Hvorfor blir det fortalt?

Å tolke en tekst vil si å komme fram til en helhetsforståelse av den, dvs å gå inn mellom teksten og leseren og forklare hva det hele går ut på. Det er naturlig å avslutte en tolkningsoppgave med å formulere en helhetsforståelse av hva analysen fører fram til. Når vi kan knytte denne helhetsforståelsen til noe som har vært presentert i innledningen, får tolkningen en fin og avrundet disposisjon.

 

Fortellerens posisjon
- Hvem forteller?
- Hva vet fortelleren?

 

Jeg-fortelling
I noen fortellinger deltar fortelleren som person i handlingen, og dette kalles førstepersonsfortelling eller jeg-fortelling. Han/hun kan være fortellingens hovedperson eller biperson som bare har opplevd begivenhetene på avstand. I en slik fortelling vil personen som forteller, prege det som skal fortelles, og vi har bare fortellerens ord å holde oss til. Det kan være at fortelleten ikke forteller alt, eller kan bevisst/ubevisst skjule noe.

 

Fortelleren har heller ingen adgang til det indre i de andre personene i historien. Dette er en fortellerteknikk som bringer leseren helt nær jeg-personens måte å tenke, føle og oppleve på. En episk tekst med jeg-forteller er særlig egnet til å formidle innsikt i et enkeltmenneskets sjel.

 

Tredjepersonsfortelling
En forteller som ikke er en del av historien, kan stille seg helt nøytralt til det han forteller om. En slik objektiv forteller har ikke innsyn i noen av personene sine, men er en slags «flue på veggen» som bare forteller det han ser og hører. Slik blir bl.a ættesagaene fortalt.

 

En forteller kan også ha innsyn i personene sine. Når en slik fortellerteknikk blir brukt, blir leseren brakt helt nær flere personer i teksten. Fortelleren vet da om både tanker og følelser til en eller flere av personene.

 

Synsvinkelen kan også være personal. Det er når fortelleren i en tredjepersonsfortelling farger framstillingen med personenes egne ord og uttryksmåter. Hovedforskjellen mellom en jeg-fortelling og en tredjepersonsfortelling med personal synsvinkel er at i tredjepersonsfortellingen kan perspektivet skifte mellom fortelleren og en eller flere personer i teksten. I en jeg-fortelling ligger perspektivet hele tida fast hos jeg-et.

 

Tekstens komposisjon
Hvordan begynner historien?
Fortelles historien kronologisk?
Er det brukt tilbakeblikk?
Blir det bygd opp spenning mot et høydepunkt?
Er det et vendepunkt i handlingen?
Blir det varslet om noe som kommer til å skje?
Blir det fortalt noe om hendelser som foregår parallelt?
Hvordan slutter historien?

 

Innledning
En fortelling kan begynne in medias res, altså den fører leseren rett inn i handlingen. Den kan også begynne med en presentasjon av personer/miljø, eller en skildring av en stemning som skal danne rammer for hendelsene.

 

Kronologi
Historien kan fortelles videre kronologisk, dvs at den begynner med den første begivenheten som har betydning, og så fortelles resten i den rekkefølgen det skjedde (...så skjedde det og så skjedde det....)

 

Tilbakeblikk
I tekster som brytes kronologisk kan forfatteren velge å bryte kronologien for å gi et tilbakeblikk på noe som har skjedd tidligere.

 

Spenningskurve
Vanligvis har episke tekster en handling som det knytter seg en del spenning til. Dersom det blir skapt en stigende spenning, og denne spenningen når et høydepunkt, kan det komme et vendepunkt for personene som er involvert i handlingen.

 

Varsel
En måte å skape spenning på er å gi varsel på hva som skal skje seinere i teksten.

 

Parallelle handlinger
Ved parallelle handlinger får vi først vite hva som skjer på ett sted, for så å få vite hva som skjer et annet sted til samme tid.

 

Sirkelkomposisjon
Sirkelkomposisjon er å begynne fortellingen på det tidspunktet der historien egentlig slutter.

 

Slutten
Slutter historien med et klart formulert sluttpoeng eller med en åpen slutt?

 

Fortellermåter
Er noen tidsrom bare oppsummert og referert?
Skildrer fortelleren noen øyeblikk utførlig?
Blir hendelser framstilt scenisk?

 

Referat
Når handling blir referert, kan lange perioder oppsummeres i få ord.

 

Skildring
Skildring vil si at forfatteren dveler ved stemninger, og korte øyeblikk kan bli utførlig beskrevet. Slike skildringer fører leseren dypere inn i bestemte øyeblikk og formidler stemninger som er viktige for forståelsen av en person eller en situasjon.

 

Scene
Handlingen kan framstilles scenisk, dvs at den framstilles direkte gjennom replikker og dialog mellom personene. Da blir framstillingen slik vi kjenner den fra skuespill (drama), derfor kalles dette virkemiddelet også dramatisering.

 

Personskildring
Hva sier fortelleren om personen?
Hva sier eller tenker andre om personer eller vedkommende?

 

Dette er direkte personskildring. Forfatteren må skape personer som er troverdige i forhold til den rollen de har i historien.

 

Hva sier personen selv?
Hvordan snakker personen?
Hva gjør personen?
Hva tenker og føler personen?

 

Dette er indirekte personskildring. Personene blir beskrevet gjennom det de sier, føler og gjør.

 

Dynamiske og statiske personer
Forandrer personene i historien seg?

 

I noen tekster vil man oppleve at personene utvikler og forandrer seg i løpet av historien som fortelles, en slik person kaller vi dynamisk. Andre personer kan være de samme gjennom hele fortelingen, altså at de ikke forandrer seg, og en slik person kaller vi statisk.

 

Individ og typer
Er personene samensatte eller enkle?

 

I noen tekster framstår personene som særpregede individer, med ulike og sammensatte karaktertrekk. Andre ganger er det bare ett karaktertrekk ved en person som er viktig. Personen skal spille en rolle i handlingen der han/hun framstår som en type, ikke som et sammensatt enkeltmenneske. Dette er særlig typisk for eventyr, f.eks Askeladden som er god og brødrene Per og Pål som er slemme. Men vi finner også slike typer i seriøs litteratur.

 

Miljøskildring
Hvor foregår historien?
Virker personene preget av miljøet?
Er det harmoni mellom personene og miljøet rundt dem?
Er det kontraster mellom personer og miljø?
Speiler det ytre personens indre?

 

Forfatteren skaper et miljø som ramme rundt personer og hendelser. Miljøet fungerer som et bakteppe for handlingen og kan være viktig når vi skal forstå menneskene som befinner seg der. Miljøskildringer kan fungere som en realistisk ramme for handlingen, men miljøet kan også ha symbolsk betydning. Det er selvfølgelig varierende hvor viktig natur- og miljøskildringene er i en tekst.