Jeg skal i denne analysen ta for meg sakligheten og troverdigheten i dokumentaren "Vekterne tar over for politiet" som ble sendt i NRKs dokumentarprogram Brennpunkt. Brennpunkt er et program som vises av kanalen NRK og er derfor en allmennkringkasting. NRK står for Norges Rikskringkasting og er Norges eldste og desidert største kanal. Denne dokumentaren har derfor nådd ut til mange mennesker , noe som gjør denne dokumentaren desto viktigere å diskutere. Dokumentarsjangerens mål er å legge søkelyset på visse faktorer i samfunnet og å opplyse. Dette skal gjøres på en så objektiv og nøytral måte som mulig om dokumentarsjangerens tillit skal vare. Jeg vil da først ta for meg dokumentaren i forhold til Brennpunkts mål om å stå frem som objektive og saklige for så å ta en nærmere granskning av argumentasjon i form av dramaturgi og virkemidler. Jeg vil unngå å bruke navn for å unngå personifisering av de involverte partene som kan svekke min egen dømmekraft imens jeg skriver denne analysen.

 

Brennpunkt er et dokumentarprogram som går jevnt en gang i uken på NRK. Det er et program som er lagd for å vise sider av samfunnet vi ikke kjenner godt til men som har en sterk innvirkning på samfunnet vi lever i likevel. Det er et program som prøver å sette spørsmålstegn ved deler av samfunnet og som prøver så godt det kan å være det fjerde statsmakten. Den fjerde statsmakts prinsipp er at media kan fungere som en "vakthund" for alle aspekter av samfunnet men først og fremst de som har makt. Det vil si at media kan sette noe på dagsorden som bringer opp spørsmål som kan vise sider av maktpersoner i samfunnet som ellers ikke hadde blitt bragt i lyset.

 

NRK er en allmennkringkasting som vil si at programmene som sendes kan mottas i alle deler av landet og derfor har en nasjonal målgruppe. Alle som har TV i Norge er del av målgruppen til NRK og dermed må programmer heller ikke være utelukkende i den forstand.

 

Temaet i denne episoden av Brennpunkt er maktmisbruk av vektere på Oslo S. Det setter diskusjonen dagsordenen ved å vise tilskuerne noe som kan tyde på at maktmisbruk skjer noe som er allment oppfattet som uakseptabelt. Dermed stopper også Brennpunkt som medias representant overgrep fra mennesker med makt. Brennpunkt innbyr derfor til debatt ved å sette temaet på dagsordenen.

 

Dokumentaren følger tre av nyhetprinsippene. Disse er konflikt, personfokus og aktualitet. Konfliktprinsippet går ut på at konflikter er mer interessante enn harmoni. Dette kommer frem i dokumentaren i at det er et problem som vises, i motsetning til en løsning eller en utopisk fremstilling av samfunnet. Personfokuset kommer frem i at det er personlige historier som fremstilles fra deres synspunkt og er derfor skjult subjektivitet. Det er lite fokus på statistikker og bevis imens det er stor fokus på personlige erfaringer og følelser. Dette er noe som spiller en rolle for mottagerens følelser om saken og er derfor også et virkemiddel som skjult argumentasjon. Det skal likevel sies at dette er gjort fra begge sider av saken og er derfor mer eller mindre nøytral, dette skal jeg komme tilbake til.

 

Brennpunkt viser seg altså som en fjerde statsmakt i at spørsmålstegn blir satt ved et viktig aspekt av samfunnet. Samtidig følger dokumentaren nyhetprinsippene for å gi en bedre underholdningsverdi. Jo mer fokus som blir lagt på underholdningsaspektet betyr nødvendigvis at det blir mindre fokus på å vise en objektiv sannhet. Dersom skaperene av dokumentaren derimot har en skjult agenda, er ikke objektiviteten like viktig, kun fremståelsen som svekkes lite blant mottagerne ,av underholdningsverdien.

 

Jeg skal nå granske argumentasjon i form av dramaturgi og virkemidler. Dramaturgien i dokumentaren følger "Hollywood-modellen" til punkt og prikke. Den starter med et anslag, og fortsetter med en innledning, en konflikt, et vendepunkt og en avslutning.

 

Anslaget består i et klipp av hoved-intervjuobjektet, den narkomane mannen som påsto at han ble spylt og slått av vektere, og en forklaring av problemstillingen fra hoved-intervjuobjektets synsvinkel objektivt forklart av programlederen som ser rett på kameraet. Dette blir fulgt av vignetten. En konsis forklaring av problemstillingen samtidig som man ser at en mann opplever å bli urettferdig behandlet vekker seerens interesse og medmenneskelighet. Seeren får inntrykket av at han/hun må se videre for å kunne være et empatisk og godt menneske. Anslaget er tett klippet og full av informasjon for å gi seeren nok å tenke på imens han/hun ser vignetten.

 

Innledningen starter rett etter vignetten med at programlederen i litt grundigere detalj forklarer problemstillingen. Han forklarer hvem problemet angår, hvem og hva problemet består i, og hvorfor det oppstår allerede da. Dette planter en forventning hos seeren som senere blir bekreftet av skjult argumentasjon. Om man skal lese imellom linjene sier programlederen i det klippet at noen behandles urettferdig og at det skyldes at private firmaer får makt som egentlig burde ligge hos politiet. Det neste klippet viser et medlem av Fransiskushjelpen som forklarer at hendelsen som hoved-intervjuobjektet fremstilte allerede i anslaget.

 

Det er en hovedkonflikt og tre under-konflikter i dokumentaren. Hovedkonflikten er den narkomane mannen som påstår at han har blitt spylt og slått. Under-konfliktene er en narkoman dame som mener hun ble bortvist fra Oslo S uten grunn, med kjæresten hennes som vitne, to mørkhudede menn med rastafari-stil som påstår de ble utøvet grunnløs vold mot av seks vektere og den kjente mediesaken om mannen som ble lagt i bakken av to vektere i Karl Johans gate.

 

Konfliktene er oppbygning på toppen av påstanden som egentlig kom fra programlederen i innledningen og fra offerene i konfliktene. I alle konfliktene utenom i konflikten der de to rastafari-stilkledde mennene var offere får man høre vekternes syn på saken. Man får også høre en tredjepart manifestert i politiet som er nøytral i forhold til problemstillingen slik den fremstilles men som mener at noe er galt.

 

Vendepunktet er når hovedintervjuobjektet møter sjefen for vekterne på Oslo S og ber om en unnskyldning. Sjefen ber om telefonnummeret til hovedintervjuobjektet og lover å ta kontakt. Dette viser han mistro til. Man får så en avslutning og en bekrefting på den mistroen som hovedintervjuobjektet sådde. Programlederen møter ham etter (ifølge programlederen) seks måneder og sjefen har ikke ringt ham sånn han hadde lovet. Dette gir en konklusjon i at sjefen for vekterne ikke er til å stole på, men det er forutsetninger som kan reproduseres. Jeg legger vekt på at det ikke er noe jeg vil fremstille som sant, men som en teoretisk mulighet.

 

Påstanden er som nevnt tidligere at vekterne misbruker den makten de har, og at dette skyldes at de har tatt over territorium som burde vært styrt av politiet. Beleggene som underbygger denne påstanden er de fire offerene som blir intervjuet, to bekjente av offere, en mobilfilm av en av offerene og i et tilfelle en av vekterne som blir intervjuet.

 

OffereneOfferene og deres bekjente støtter opp under påstanden. De er til stor grad troverdige siden de blir støttet av en objektiv part, nemlig friskushjelpen, som sier at historien om maktmisbruk av vektere er "en gjenganger".

 

Vekterne sier at de har sitt på det rene, men en av dem sier at slike tilfeller er "noe som skjer". De har ingen beviser som støtter deres side og fremstår lite profesjonelle og bøllete. Det eneste de kan støtte seg på er at de kan fortsette uten å bli stoppet noe som forklares av kjæresten til det kvinnelige offeret som umulig å gjøre noe med. Vekterne har altså ingenting som underbygger deres påstander.

 

Politiet underbygger begge sider av saken ved å både si at noe er galt, men samtidig støtte vekterne ved å ikke ta imot anmeldelser fra narkomane og å ha henlagt saken om mannen i Karl Johans gate. Politiet har altså fremstilt seg selv som noen som ikke står for hva de gjør, samtidig som de har et veletablert rykte som de som rydder opp i samfunnet. Politiet som skikkelse har sterk troverdighet, men intervjuobjektene har altså lite troverdighet siden de motsier politiskikkelsen i bunn og grunn.

 

Den tidligere justisministeren blir også intervjuet, men det intervjuet har lite å si for troverdigheten til noen av partene involvert i konflikten. Derimot retter han fokus mot programlederen som han mener legger ord i munnen på ham. Dette svekker troverdigheten til programlederen og gjør programlederens agenda synligere.

 

Friskushjelpen er det eneste intervjuobjektet som står frem som helt troverdig. De har ingen motivasjon for å lyve siden de ikke har noe å vinne på det. De har også en troverdighet i det at de har et godt formål som gjør dem til en av de gode, og de gode lyver ikke.

 

Intervjuobjektene blir i tillegg forskjellig fremstilt. Intervjuene med offerene er lange og personlige og blir vektet slik at man får oppbygd et personlig forhold til dem, alle ord er nøye overveid og de har hatt tid til å tenke ut hva de vil si. I motsetning er intervjuene med vekterne korte, kalde og tydelig improviserte. Man får ikke tid til å etablere noe forhold til vekterne siden de blir byttet ut uten at de for sagt veldig mye. Det ene unntaket er den vekteren som faktisk er selvkritisk ovenfor vekterne. Han blir etablert som en av de gode ved at man ser ham hjelpe en kraftig beruset mann, nederst i Karl Johans Gate ved krysset til Skippergata.

 

Det er tydelig igjennom hele dokumentaren at journalistene har vært heldige under opptak og utnyttet det. Et eksempel er at de blir avbrutt under intervjuet med det kvinnelige offeret, av nettopp vektere. Dette blir ikke klippet vekk men vist med utsnitt av beina til tre vektere og mumling av mannsstemmer.

 

På tre tidspunkter i dokumentaren vises det videoklipp fra mobiltelefon, noe som virker mer autentisk siden det ser amatørmessig ut. Den ene viser de to rastafaristil-kledde mennene og de seks vekterne. Under det klippet er det flere utsagn men bare et av dem er tekstet. Det er av den ene mannen som roper "Se på folka dine 'a!". Dette er også er selektiv eksponering. Journalistene skjuler det vekterne sier for å vise vekterne som umenneskelige og utelukkende fysiske. Det blir en feilaktig fremstilling som overhode ikke er objektiv.

Hvor opptak er gjort er også avgjørende for fremstillingen både av offerene, vekterne og ikke minst politiet. I samtlige tilfeller ser man eksempler på iscenesetting som kan være planlagt med vilje for å fremprovosere riktige reaksjoner. Både hos tilskuerne og hos miljøet under opptakene.

 

I det andre klippet man ser hoved-intervjuobjektet, den narkomane mannen som sier han ble spylt og slått, står han foran Opera-bygget. Det er åpenbart at det er en kald dag og man ser vannet i bakgrunnen, noe som i seg selv kan få en til å grøsse. Samtidig forklarer mannen at han har blitt spylt ned og forklarer at han ble like våt "som om jeg skulle tatt meg et bad uti der". Dette er sterke visuelle virkemidler som f.eks vekterne ikke får til rådighet. De blir intervjuet imens de fortsatt er på jobb og er derfor distraherte og må improvisere frem svarene sine. I motsetning til offerene som enter har kontaktet Brennpunkt eller blitt kontaktet av dem, som har hatt tid til å tenke ut hva de ville si på forhånd. Politiet blir intervjuet igjennom to personer. Den første har en saklig objektiv fremstilling med et klart budskap, den andre er litt mer løs og uformell. Min teori basert på analytiske observasjoner er at det første intervjuet har vært planlagt og at det andre er tatt på sparket. Det andre er det som vises mest i dokumentaren. Politimannen som blir intervjuet har en uformell tone og styrer ikke kroppsspråket sitt. Dette fremstiller ikke bare politiet som uprofesjonelle, men også som handlingsmenneske apatiske.

 

Utsnittet og filming er også noe som er veldig fremtredende i denne dokumentaren. Offerene blir fremstilt som de svake og uskyldig ved at de har mye tomrom over seg i bildet og er gjerne vinklet fra fugleperspektiv. Vekterne blir utelukkende filmet fra froskeperspektiv, som regel imens de går. Det får dem til å se ut som sterke mennesker som tråkker på andre. Dette er skjult argumentasjon.

 

Ikke bare visuelle virkemidler blir brukt, men også i form av lyd. Innledningen til offerene er i flere tilfeller akkompanjert av musikk. Dette er ikke tilfelle hos vekterne Dette gjør at offerene virker mer levende og menneskelige, imens vekterne er kalde mennesker som går rundt i kalde betong-ganger.

 

Argumentasjonen i dialogen er veldig grunnlegende og sjeldent mer enn to steg av gangen. Den eneste gangen når en lengre logisk slutning blir gjort i dialog er "den gode vekteren" som setter spørsmålstegn ved hvorfor ikke flere blir anmeldt om det er tilfelle at overgrepene skjer så ofte. Det at han fremstiller en logisk tankerekke er også noe styrker hans troverdighet. På den annen side er det ikke like store forventninger i feltet logiske slutninger og tankekunst til narkomane noe som gjør dem unnskyldt for å ikke komme de mer kompliserte tankerekkene. Derfor er ikke hans refleksjon god nok til å styrke hans troverdighet til den grad at vekterne får et godt utfall i den stille diskusjonen som er til stede under dokumentaren.

 

Det er altså lite åpen argumentasjon i dokumentaren som åpne diskusjoner eller begrunnelser og velutformede teorier. Det mangler derimot ikke på skjult argumentasjon. Jeg har tidligere i denne analysen nevnt mangelen på konkrete fakta og kameravinkelen i forhold til vekterne som skjult argumentasjon, men de to eksemplene er ikke de eneste. Bl.a. det ene tidspunktet i dokumentaren hvor statistikker bringes inn i bildet forteller programlederen om en nøyere granskning av vekteres vandel der over to hundre hadde rulle blad og trettiseks av dem for vold. Det nevnes da ikke hvor mange dette er av totalt eller hvor mange av dem har arbeidsplassen sin i Oslo-området. Statistikken er altså ikke nødvendigvis representativ og man mangler parametere for å kunne skjønne hva statistikken i det hele tatt betyr. Dette er igjen utelating av fakta som igjen er skjult argumentasjon, det og.

 

I retrospekt kan vi si at Brennpunkt har lykkes i å sette et viktig punkt på dagsorden og til diskusjon, men de har ikke gjort det på en god måte. De har ikke fremstilt saken fra alle sider. De har tatt de svakes side uten å la seeren selv avgjøre om det er de svake som har rett. De har også svekket politiets og vekternes skikkelse ved å vise klipp som ikke er gjort under riktige forhold for en uttalelse og de har svekket sin egen troverdighet ved å prøve å gjøre en politiker til syndebukk som ser igjennom den skjulte agendaen til journalistene på sekunder. De har med denne dokumentaren altså ikke bare prøvd å svekke to statsmakters troverdighet men også svekket sin egen.

 

I fremtiden håper jeg at Brennpunkt kan utføre dokumentarsjangeren på en mer verdig måte, både for å opprettholde dokumentarsjangerens troverdighet og for å få et bedre opplyst land. Dersom vi skal la oss lure av filmtriksing og lur klipping vil dokumentaren falle i grus.