”Doppler” er Erlend Loes femte voksenroman og ble utgitt i 2004. I denne romanen møter vi Andreas Doppler, en vellykket familiefar, en veltilpass samfunnsborger og en framgangsrik økonom. Men under en såkalt perfekt overflate er Andreas Doppler en sint mann. Han misliker mennesker, er rasende på kjenningsmelodiene på barne-tv og mektig irritert over invasjonen av Irak fordi den kommer på samme tidspunkt som han må ta alvorlige beslutninger om valg av badefliser. Så skjer det noe dramatisk i Dopplers liv, han mister sin far og han faller av sykkelen. Med hodet liggende i lyngen og en verkende kropp etter fallet, blomstrer savnet av faren opp i Doppler. Alt annen irritasjon forsvinner, og han innser at han at han har fått nok av sin tidligere tilværelse, og dermed melder Doppler seg helt ut av samfunnet. Han flytter fra kone og to barn, og bosetter seg i et telt ute i Oslomarka. Her dreper han elgku og tar litt motvillig til seg elgkalven hennes, Bongo. Den tidligere pliktoppfyllende og materialistiske orienterte økonomen forvandles i fortellingen til en eksentrisk og asosial villmann, med en indianer-aktig livsstil, hvor han lever av byttehandling med hans lokale ICA-butikk og innimellom litt stjeling. Motvillig kommer han også i kontakt med andre ”skadeskutte” menn som hver har sin krise å bale med. For eksempel møter han den deprimerte modellbyggeren Düsseldorf, innbruddstyven Jern-Roger og høyremannen Bosse. Dessuten viser også Dopplers fireårige sønn Gregus begeistring for farens nye livsstil.

Erlend Loes ”Doppler” tar opp alvorlige temaer, skjult bak komedie og ironi. Han retter sin kritikk mot det moderne samfunnets forbrukermentalitet, karrierejag og prestasjonskrav, en økende konkurranse om å være flinkest som Doppler omtaler det. Et annet viktig spørsmål Loe påpeker flere ganger i løpet av boken er i hvilken grad vi har rett til å eie naturen.

”Doppler” startes med ”In medias res”, og deretter fortsetter den i kronologisk rekkefølge. I løpet av historien bruker også Loe tilbakeblikk og den retrospektive teknikk for å kaste lys på hvorfor Doppler har havnet i den situasjonen at han ble nødt til å flytte ut i skogen. Selve handlingen foregår over en lengre periode, noe som er typisk for romaner, og er lagt til Oslo-området, og da spesielt Oslo-marka, hvor han bor i en Lavvo. Boken er dessuten delt inn i lange kapitel, hvor hvert kapittel representerer en måned. Det er også helt klart at denne boken er en roman, i tillegg til at den foregår over en lengre periode, så er det også flere personer som deltar, og flere historier og skjebner vi blir kjent med. For eksempel så får vi høre om hvorfor Düsseldorf bygger en modellby i stuen sin, og hvorfor Jern-Roger stjeler. Dessuten spiller også personskildringene og miljøskildringene en stor rolle. Vi kan gjerne si at dette er en slags utviklingsroman, der vi følger en persons utvikling gjennom en periode fra deres problem starter til det slutter, selv om Dopplers problem ikke akkurat blir løst i denne historien.

Fortellingen er en blanding av scenisk og refererende framstilling, hvor den refererende biten er i overvekt. En refererende framstilling skaper en viss distanse til handlingen som foregår, og jeg tror det er nettopp dette Loe ønsker å skape. Doppler har distansert seg selv fra resten av samfunnet, og den refererende framstillingen vil da være med å fremheve dette. Og for akkurat samme grunn tror jeg at Erlend Loe har valgt å bruke scenisk framstilling når Doppler kommer i kontakt med andre mennesker, som da skaper en viss nærhet.

Boken er fortalt i 1. person entall, hvor Doppler er jeg-personen, og slik får vi innblikk i Dopplers tanker og observasjoner, de to tingene som utgjør selve kjernen i boken. En annen fortellermåte ville ikke skapt den samme stemningen i boken fordi halvparten av boken utgjør Dopplers tanker, dessuten skaper denne fortellermåten et veldig nært forhold til Doppler, som om vi står inne i selve handlingen. Den gjør at vi får stor sympati med Doppler, i motsetning til hva vi hadde kommet til å få om for eksempel synsvinkelen hadde blitt lagt hos Dopplers kone.

Historien er preget av mange direkte beskrivelser, for eksempel så sier Doppler rett ut at ”han ikke liker folk og at han har ”en stor kuk”. Doppler beskriver også mange av de karakterene vi møter direkte slik som ”min kone hører mye på radio”, ”min datter elsker Ringenes Herre”. De direkte beskrivelsene karakteriserer også Doppler som person. Doppler er en overraskende nøktern mann som har ganske enkle syn på forskjellige ting, og alt dette resulterer i en rekke direkte beskrivelse.

”Har man et behov for å bo i skogen, vel, da bør man bo i skogen”

Men selv om vi i løpet av romanen får mange direkte beskrivelser, er det kanskje de indirekte beskrivelsene som gir mest inntrykk. Gjennom Dopplers handlinger maler Loe et bildet av en ganske så sårbar mann, som ikke helt vet hvordan han skal forholde seg til dagens samfunn, som sørger over tapet av sin far og som prøver å finne meningen med tilværelsen. Og i sitt forsøk på å finne ut i alt dette, i all hans refleksjon, kommer han med spørsmål og poeng som får leseren til å tenke over sin egen tilværelse.

I motsetning til en novelle der det stort sett kun er hovedpersonen som er dynamisk, finner vi i denne romanen omtrent ikke en statisk eller flat personlighet. Doppler forandrer seg fra denne såkalte ”flinke” samfunnsborgere til en reflektert villmann, som revurderer alle sine tidligere prinsipper. Det er i hovedsak to vendepunkt som fører til endringer i Dopplers personlighet og tilværelse. Det først og kanskje viktigste vendepunktet kommer allerede før historien begynner, men gjennom tilbakeblikk og retrospektiv får vi innblikk i hvordan Doppler bestemte seg for å flytte opp i skogen. Det første vendepunktet kommer når han faller av sykkelen og hans far dør. Det andre vendepunktet derimot skjer mot slutten av historien når det begynner å strømme på med folk oppe i skogen. Doppler bestemmer seg da for at han ikke kommer til å dra tilbake til konen og det nyfødte barnet, men at det er på tide å flytte til nye skoger og se om han finner mennesker som han faktisk liker. I tillegg til Doppler har vi også en rekke andre dynamiske personligheter.

For eksempel så har vi Düsseldorf, den deprimerte modellbyggeren. Han gjennomgår flere stadier. I det ene øyeblikket sitter han med haglen i munnen, mens han i det andre øyeblikket deltar smilende på Norge Rundt, før han så begynner å drikke tett fordi han ikke taklet oppmerksomheten fra Norge Rundt. I tillegg så kan vi jo også nevne høyremannen Bosse, som i begynnelsen var alt det Doppler foraktet, men som tilslutt også ender opp med å flytte opp i skogen, hvor han planlegger en forsoningsfestival for de forskjellige rasene.

Med å skape et bilde av så mange forskjellige og dynamiske personligheter, klarer Loe å gjøre boken både morsom og spennende trass den absurde og virkelighetsfjerne situasjonen hendelsen spinner ut av.

Loe bruker en rekke virkemidler i løpet av boken. Spesielt er den preget av ironi og gjentakelser. Doppler gjentar til stadighet at han ikke liker mennesker, i tillegg til at det med flinkheten ofte går igjen. Dette gjør Loe for å understreke poenget. Når en ting blir gjentatt får det oss til å innse at det er viktig, vi husker det bedre når historien er ferdig. Det er også kontraster i boken, for eksempel så beskriver Loe godt, men nokså rett fram forskjellen mellom livet til Doppler i skogen kontra livet hans når han er hjemme i byen og passer ungene en uke. Vi kan også si at høyremannen Bosse og Doppler er kontraster, selv om de begge flytter opp i skogen, så vil Bosse ha folk rundt seg, han kommer stadig bort til Doppler og han planlegger en festival, hvor han vil at masser av folk skal komme opp i skogen for å høre på hva han har å si. Doppler derimot dro opp i skogen for å komme bort fra folk, for å få være i fred.

I tillegg bruker også Loe mye humor for å få fram poenget sitt, han setter alt på spissen. Situasjonene og kommentarene er så absurde, så fjernt fra virkeligheten, slik at det hele blir svært så komisk, selv om de poengene og utsagnene han kommer med er ganske så alvorlige og kunne, skrevet på en annen måte, virket både provoserende og støtende. Men igjen, ved bruken av gjentakelser, ironi og humor klarer Loe å skape en lett og lys stemning over en bok som tar for seg ganske så alvorlige tema.

Syntaksen i boken er også veldig spesiell. Setningene er korte og enkle, slik at språket til tider virker både naivt og barnslig. Dette er også med på skape den lette og lyse stemningen i boka, samtidig som den også understreker at det stort sett tanker vi får innblikk i, siden mennesker sjeldent tenker lange, kompliserte setninger. Boken er stort sett skrevet i normalstil, men vi finner også tilfeller av lav stil, spesielt i replikk av Jern-Roger.

Etter å ha lest og studert boka er det klart at temaene i boken her dreier seg om det økende konkurransesamfunnet, materialismen og kapitalismen, som nevnt ovenfor. Erlend Loes bruk av gjentakelser, ironi, humor, direkte og indirekte beskrivelser og ikke minst setningsbruk for å få fram dette er grunnen til at jeg liker boken. Den er først og fremst morsom og lettlest, men om man bruker litt tid til å tenke igjennom hva den faktisk sier, så innser man at den faktisk har noen ganske gode poeng, trass den svært så surrealistiske og komiske handlingen. Hvem sier at noen har rett til å eie jorden? Hvorfor skal man gå rundt å være så flink hele tiden? En ting er i hvert fall sikkert, historien er superaktuell i dagens samfunn, hvor det stadig legges mer vekt på utdanning, karriere og kunnskaper.