Dramaturgisk Tekstanalyse av Vildanden
Realismen, den litterære tidsepoken Henrik Ibsen lener seg på. Som en reaksjon på nasjonalromantikken dukket realismen opp rundt 1875, og varte en stund ut på 1890-tallet. Tekster fra denne tidsepoken ønsker å komme med et synspunkt på problematikk i samfunnet. I denne dramaturgiske tekstanalysen skal jeg ta for meg Vildanden, skrevet i 1884 av Henrik Ibsen.

Først vil jeg gjerne starte med å klargjøre hvor stort preg realismen som litterær periode har hatt på selve teksten. Realismen ønsker å beskrive et realistisk liv på en så objektiv måte som mulig. Handlingene fra disse tekstene bygger ofte opp rundt et individ i konflikt med samfunnet, og Ibsen sine stykker er sjeldent noe unntak. Realismen var fokusert på en enkelte, vanlige personers liv, og samtiden, tiden de levde i. Dette vises godt i Vildanden. Hjalmar og hans familie er ikke rike, de er helt vanlige. De hadde det til tider tøft økonomisk, som mange andre på den tiden også hadde. Bare første akt viser oss hvor aktuelt dette stykket var i den tiden det ble skrevet.

Hovedpersonen i teksten er Gregers Werle, sønn av Grosserer Werle. Jeg velger å tidlig å presentere fabelen for å gjøre resten av analysen mer oversiktlig, og forståelig. 

•    Gregers Werle returnerer til bygda og får bekreftet sin mistanke om en tidligere affære mellom Gina Ekdal og Grosserer Werle, han gjør det til sitt livsoppdrag å avsløre dette for Hjalmar Ekdal, Ginas mann. Gregers kommer i konflikt med Doktor Relling, de diskuterer iherdig om de skal fortelle sannheten eller ei. Gregers driver Hjalmar ut i fortvilelse, som ender med at Hedvig begår selvmord.

Gregers Werle er hovedpersonen, som vist gjennom fabelen. Fra første stund i stykke har han en sentral rolle. Hele konflikten i stykket starter med at Gregers setter seg et mål, han ønsker å avsløre hemmeligheten til Gina, Hjalmars kone, og bringe sannheten til Hjalmar og familien.

Målet til Gregers Werle er å fjerne livsløgnen fra livet til Hjalmar, og det leder stykket inn mot hovedkonflikten. Doktor Relling er naboen til Hjalmar, og ønsker at Hjalmar skal beholde livsløgnen for at han skal være lykkelig. Hovedkonflikten baserer seg på Relling og Gregers to ulike synspunkter, Skal menneske få leve godt på en løgn ellers ødelegges de av sannheten? I stykket seirer Gregers, han forteller Hjalmar sannheten. Dessverre får dette fatale konsekvenser, akkurat slik Relling hadde forutsett. Publikum i stykket, og lesere av teksten vil dermed ikke sitte igjen med noe de tenker er riktig. Er det Gregers eller Relling som har rett? Det er spørsmål som dette som gjør flere av Ibsens stykker relevante selv i dag.

Temaet i Vildanden er livsløgn. Gjennom hele stykket blir temaet brakt opp, og etter hvert forstår man hvor viktig temaet er. Det er selve kjernen i hovedkonflikten. Hjalmars livsløgn er oppfinnelsen på loftet, som han håper kan bringe heder og ære tilbake til familien. Dr. Relling mener at denne løgnen er nødvendig for at Hjalmar kan leve lykkelig med familien sin. Gregers Werle ødelegger denne illusjonen ved å fortelle Hjalmar sannheten om Grossereren og Gina, noe som Hjalmar reagerer med avsky og hat, ikke «sannhetskjærlighet» slik Gregers hadde forventet.

«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme», dette sier Henrik Ibsen. Uttalelsen er i sammenheng med Vildanden, og viser oss hva Ibsen selv tenkte om livsløgn. Dette kan også være budskapet i stykket. X fører til Y. Om man gjør som Gregers Werle ønsker, å ta livsløgnen fra et vanlig menneske som Hjalmar (x), så vil dette føre til at et menneske mister lykken i livet (y).

Vildanden er basert på den aristoteliske modellen, også kjent som den lineære modellen eller Hollywoodmodellen. Denne modellen baserer seg på å bygge opp til et høydepunkt i teksten. Gjerne starter stykket i harmoni, deretter oppstår det en konflikt, og senere et høydepunkt før det returnerer til harmoni. Vildanden sin første akt starter i Grosserer Werle’s selskap. Anslaget er når Gregers Werle får bekrefet sin misstanke om den tidligere affæren mellom hans far og Hjalmars kone Gina. Dette skaper en fengende start til stykket. Samtidig blir flere av karakterene presentert, og det samme skjer i Hjalmars hjem i andre akt. Hovedkonflikten starter når Gregers bestemmer seg for å gjøre det til sitt oppdrag å avsløre sannheten for Hjalmar. Karakterene blir utdypet før vendepunktet gjennom ulike scener med mindre, små konflikter. Vendepunktet i Vildanden er når Gregers Werle forteller Hjalmar om forholdet mellom Grossereren og Gina. Denne situasjonen kan også beskrives som «point of no return». Gregers prøver å redde situasjonen, men det er ingen vei tilbake. I stykket vises det hvor stor påvirkning «point of no return» kan ha. Det hele opptrappes når Hjalmar mistenker at Grosserer Werle kanskje er Hedvigs ekte, biologiske far. Han utvikler en avsky for datteren, og bestemmer seg for å reise bort fra hele familien. Klimakset oppstår når Gregers prøver å redde hele situasjonen ved å få Hedvig til å ofre vildanden sin for å uttrykke sin kjærlighet for Hjalmar. Dessverre misforstår Hedvig en av Hjalmar formuleringer, dette fører til at hun tar sitt eget liv.

Hedvigs død blir en slags løsning, som ikke er ulik mange andre tragedier som bygger på aristotelisk modell. Denne typen modell finner vi ofte i tekster fra realismen. En viktig person i teksten innser en at skjebnen ikke kan unngås, noe som i disse tragediene ofte fører til en ulykke eller katastrofe.

Av denne grunn velger jeg å si at Vildanden tilhører sjangeren tragedie, og er et realistisk samtidsdrama. Teksten tilhører realismen, og tilsvarer mange av kjennetegnene fra den litterære tidsepoken. Handlingen foregår i det jeg vil anta er på slutten av 1800-tallet, i Ibsen og realismen sin tid, dette gjør det til en samtidstekst. En tragedie har ofte en alvorlig, og gjerne trist, handling. Som oftest ender det med en katastrofe eller ulykke, i Vildanden sitt tilfelle, Hedvigs død.

Vildanden er et realistisk stykke, noe som ble mer og mer vanlig utover mot slutten av 1800-tallet. Denne typen teater viste e virkelig og realistisk verdensbilde. Vildanden tilhører dagligstuedramaene, en type drama Henrik Ibsen hjalp med å vokse. Denne type drama ble uttrykt ved at skuespillerne opprettholdt «den fjerde veggen». Skuespilleren i det realistiske teater spilte ut vanlige mennesker, dette betyr annerledes fokus på det fysiske. Skuespillernes figur og kropp skulle derfor fysisk etablere en menneskelig og realistisk karakter. Dette var også tilfelle i Vildanden og mange andre av stykkene til Ibsen.

Stykket er et samtidsstykke som ble utgitt i 1884. Dette kan man i dag forstå ved å lese stykket. Scenografi, kostyme og språk er indikatorer på dette. Handlingen i stykke blir utspilt på to ulike plasseringer utover fem akter. Dette er huset til Grosserer Werle, og dagligstuen til familien Ekdal. I teateret ser man her preget av det realistiske samtidsdramaet. Om man tar i utgangspunktet en realistisk forestilling, samkjørt med Ibsens sceneanvisning i Vildanden, vil man se et eldre hus. Huset har ingen form for teknologi slik vi kjenner den i dag. Det var tiden for gasslamper, hest og kjerre, noe som gjenspeilet seg i teaterets scenografi. Tidsepoken preger scenografien og kostymene. Alt var eldre, kostymene i stykket er inspirert fra sent på 1800-tallet. For å gjøre teaterstykket Vildanden skal alt være så likt som Ibsens tid som mulig.

Språket i stykket er som alt annet eldre. Språket i teksten er formelt norsk språk med en gammel setningsoppbygging. Eksempel på dette i Ibsens tekst er bruken av De og Dem. I dag brukes ikke disse personlige pronomener. Om en skuespiller i dag bruker denne type språk i et stykke, vil stykke fremstå som et eldre. I Vildanden brukes dette språket ettersom det er en samtidstekst.
 
Vildanden kan som teaterstykke eller tekst treffe alle i samfunnet. Målgruppen mener jeg derfor er gjennomsnittsmenneske. «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme». Ibsen mener at dette gjelder for flere, ikke bare en rolle i et stykke. I realismen brakte de opp samfunnsproblemer og svakheter hos mennesker, og dette er noe alle kan kjenne seg igjen i. Dette er noe av det som gjør Ibsen sine tekster aktuelle den dag i dag. Trolig er ikke Vildanden rettet mot en spesiell person eller en bestemt gruppe, men mot alle individer og hele samfunnet.

Henrik Ibsen er sannsynligvis den største norske forfatteren, og det er ikke uten grunn. Hans evne til å levere realistiske samtidstekster i høy klasse har satt sitt preg på nordisk litteratur. Som leser eller publikum blir man godt kjent med livsløgnen gjennom dette realistiske samtidsdramaet fra 1800-tallet. Som en typisk tragedie følges den lineære, aristoteliske modellen. I denne analysen har jeg også brakt fram livsløgn som tema. Livsløgn er noe mange mennesker kan ha et forhold til, og Ibsen viser både det positive og det negative med livsløgnen i Vildanden.