Forfatteren Arnulf Øverland tok i mellomkrigstida stilling for kommunisme og ateisme. Han var en av de første som advarte mot nazismen. Diktet "Du må ikke sove" vil vekke oss og varsle om det som foregår i Europa på denne tiden. Diktet er skrevet i 1936, og Øverland er profetisk og skjønner hva som skjer, han ser at – "Europa brenner".

"Du må ikke sove" er hentet fra samlinga "Den røde front" som kom ut i 1937. Diktet er tradisjonelt oppbygd, noe som ikke er overraskende siden Øverland var tilhenger av fast form i lyrikken og tok avstand fra modernismen – dette sier han klart og tydelig i den kjente, "Tungetale fra parnasset". Øverland var, som tidligere nevnt, kommunist på denne tida. Han er apostel for nettopp det samme som drømmestemmen i diktet: fred, arbeid, samhold og kjærlighet, og for å kjempe for dette på slagmarken. Sener i livet snur Øverland ryggen til kommunismen da han forstår at samfunnet i Sovjetunionen rakner Den radikale opprøreren blir konservativ. Men på den tiden da han skriver "Du må ikke sove" bruker han ordene som våpen i kampen mot nazismen, han skriver politiske kampdikt. Da tyskerne okkuperte Norge, fortsatte Øverland å skrive dikt. De ble kopiert og delt ut i all hemmelighet. Diktene oppmuntret nordmenn til å stå sammen og kjempe for sin frihet. Dette pågikk et helt år, men i juni 1941 ble han arrestert av tyskerne og satt i enecelle på Møllergata 19. Øverland fikk smuglet inn en blyantstump og skrev dikt på toalettpapir. I 1943 ble Øverland sendt til den  tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Her satt han til krigens slutt, og her skrev han dikt til oppmuntring for seg selv og medfangene sine.

Øverland har selv uttrykt hvordan han fikk ideen til "Du må ikke sove":

"Det var om våren 1936. Jeg bodde ved fjorden et lite stykke utenfor Oslo. En natt på morgensiden våknet jeg brått med den meningsløse idé at jeg ikke måtte sove. Den behersket mig så fullstendig, at det ikke falt mig inn, at jeg kunde bli liggende. Jeg sprang op og kledte på mig i en fart og gik ut i storstuen; den vendte rett ut mot fjorden. Det var så vidt begynt å lysne, hele østhimmelen var mørkt brannrød, meget sterkere enn vanlig.

Men denne ideen at jeg ikke måtte sove – hvor den nu kom fra og hvad den for øvrig kan ha betydd, den gav åpning for et undertrykt press av angst, noget den politiske situasjon i Europa gav god grunn til.

Jeg hadde naturligvis lest det som forelå tilgjengelig av rapporter og beretninger om Hitler-tidens rettsvesen, dens politimetoder og konsentrasjonsleirer, og om den målbevisste opprustning som fant sted; ellers hadde jeg ikke hatt stoff til diktet, men nu kom det. Kladden skrev jeg ned i løpet av et par morgentimer. Resten av dagen og neste dag brukte jeg på utarbeidelse og kritisk revisjon."

Det lyriske jeg er altså Øverland selv på et vis. Men diktet er veldig karakteristisk ved at det har to jeg-personer: Den ene, det vi beskriver som det lyriske jeg i diktet, har synsvinkelen i første strofe og de tre siste strofene, disse blir derfor som en "ramme" omkring emnet Øverland tar opp. Denne første jeg personen blir et lite paradoks, kanskje må en stå litt utenfor seg selv for å bli vekt. Man ser at han mot slutten "ser" brannen i Europa. Han blir bokstavelig og billedlig talt vekket fra en drøm og skjønner det som holder på å skje. Denne jeg-personen er et mønster for hvordan Øverland vil at mottakerne for diktet skal reagere. Han vil nettopp vekke det norske folk, diktet oppfordrer til kamp. Den andre jeg-personen, "drømmens røst", er sannsynligvis pasifist, han har nektet å slutte seg til hæren, men har arbeidet i motstandsbevegelsen – "Man sa: Du skal gi ditt liv om det kreves. Og nu har vi gitt de – forgjeves, forgjeves!… Men den som ikke vil dø i en flokk, får prøve alene, på bøddelens blokk!". Han er en dødsdømt fange som ikke har tapt verdiene, men som likevel har tapt. Fangen advarer og forteller om krigen som er i frammarsj og om mennesker som "ønsker å se vår verden i flammer". Marerittet fra virkeligheten er ment for å vekke alle dem som ikke innser farene og alvoret ved det som holder på å skje flere steder i Europa. Diktet slutter med en manende advarsel; det lyriske jeg våkner opp og ser ingen framtid i samtidens Europa.

Diktet inneholder 18 strofer. Det har som tidligere nevnt en klar todeling. Strofene 2-15, inneholder en monolog fra den dødsdømte fangen og til det lyriske jeget. Språket er appellativt, og en nokså besettende rytme er med på å legge diktet innover oss og mane til kamp. Diktet er svært regelmessig oppbygd, men med varierende strofelengde. Enderimet er brukt konsekvent hele tiden, selv om det veksler mellom annenhver linje eller i den påfølgende linjen. Gjentakelsene av hele setninger, utsag og enkeltord er slående: "Du må ikke sove! Du må ikke sove" eller "forgjeves, forgjeves". Likeledes ser vi at Øverland bruker tegnsettingen ekspressivt, utropstegn og spørsmålene dominerer. Han har behov for å slå fast sine utsagn ettertrykkelig og appellere til følelser. Det skal ikke være tvil om hva han mener. Intertekstualiteten viser seg tydelig i diktet. Med denne slagkraftige formen foregriper egentlig Øverland det som skulle bli dominerende for lyrikken under den andre verdenskrigen: manende dikt som med sin taktfasthet og regelmessighet hamrer seg inn i hukommelsen. Ekspressiv bildebruk og oppfordring til kamp med sterk appell blir det typiske med hemmelige radiosendinger og streng sensur. Diktene og formen virker samlende og gir folk en følelse av å "løfte i flokk". Denne formen bruker altså Øverland et par år før den andre verdenskrigen bryter ut. Han vil mane til kamp nettopp for å unngå tragedien, og våpenet han bruker er lyrikken.

Vi møter det lyriske jeget i første verselinje: "Jeg våknet en natt av en underlig drøm." Jeget er altså blitt vekket, ikke bare ut av søvnen, men ved å gjenta drømmen blir han etter hvert klar over forholdene i Europa, noe han tidligere ikke har tatt alvorlig nok. Det lyriske jeget er et bilde på alle dem som ikke har tatt signalene i Tyskland og Europa innover seg. I andre strofe tar drømmepersonen det lyriske jeget med på en reise i diktaturet og i nazismens ideologi. Han gjentar oppfordringen og understreker at fortellingen ikke er noen drøm. Dette er et viktig poeng – historien er sann, selv om den blir presentert i en drøm. Fangen har bare en natt igjen å leve, og denne korte tiden vil han bruke til å vekke alle som ikke forstår hva som foregår. I de tre neste strofene er det fangetilværelsen for alle innsatte han beskriver: "Vi ligger og venter i stenkolde celler, vi ligger og råtner i mørke hull!" Til tross for ropene om hjelp undrer fangen seg over at ingen gjør noe.

For å understreke alvoret bruker Øverland ekspressive og manende spørsmål. I den femte strofen er det mangel på rettergang og demokratiske spilleregler han framhever: "ingen får se oss" og "Ingen kan tro hva her daglig skjer!" Rettssikkerheten var i hvert fall ikke den som ble best ivaretatt i diktaturets Tyskland. I de neste strofene tar Øverland oppgjør med naive forestillinger "så onde kan ikke mennesker være…Bror du han ennu meget å lære!" Substantivet bror er personlig og understreker at menneskene er i slekt med hverandre, og derfor har felles ansvar. Disse strofene har også en pessimistisk undertone, så onde mennesker finnes faktisk!

I åttende strofe tar Øverland et oppgjør med tradisjonelle unnskyldninger eller kommersielle og taktiske vurderinger for ikke å engasjere seg i forholdene i samfunnet: "og tenke på hva der gir vinning og tap!" Men de kanskje mest berømte verselinjene i hele diktet er: "Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!" Utsagnet er pars pro toto, det rommer Øverlands samlede budskap og politiske engasjement. Verselinjen inneholder en positiv appell om å kjempe sammen mot brudd på menneskerettighetene. Ingen har lov til stilltiende å akseptere overgrep mot noen bare fordi det foregår langt borte.

Drømmepersonen uttrykker fortvilelse og dødsangst i de to siste verselinjene: "jeg roper med siste pust av min stemme: du har ikke lov til å gå der å glemme!" I den tiende strofen bruker Øverland pronomenene "dem" og "de". Det er ikke tvil om at han sikter til Hitler og meningsfellene hans. I allusjonen "Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!" blir de sidestilt med Bibelens røvere, de som hang ved siden av Jesus på korset, men her er bibelsitatet snudd på hodet. I Bibelen blir de to røverne nettopp tilgitt for "de vet ikke hva de gjør". Nazistenes ledere handler med overlegg, og de representerer den absolutte ondskapen. De blir framstilt som torturister: "De puster på hatets og ondskapens glør! De liker å drepe, de frydes ved jammer". Strofen slutter med en oppfordring til menneskene om ikke å være så naive: "Tror du det ikke? Du vet det jo!"

I strofene 11 til 13 får vi høre om indoktrineringen av barn i Tyskland, Øverland sikter til Hitlerjugend. Alle barn fra seks år og oppover må melde seg inn i denne organisasjonen som skal oppdra barna til lojale, nasjonalsosialistiske medlemmer. Barna blir uskyldige brikker i dette maktspillet. Verre er det med mødrene: "oppglødd av mødrenes fromme svig". Ikke bare mødrene, men også svært mange andre lar seg rive med av massesuggesjon, flotte parader og symboler: "Du kjenner det nedrige folkebedrag". Øverland synes det er dypt tragisk at ikke alle forstår hva det endelige resultatet av denne utviklingen vil bli: "(å) råtne for Hitlers ariske rase". Det er første gang i diktet at Hitlers navn blir nevnt. Med iskald ironi avslutter drømmepersonen denne strofen: "Du vet det er menneskets mening og mål!"

Ironien fortsetter også i neste strofe "Min dom er rettferdig. Min straff  er fortjent." Han har trodd på idealer som "fred, på samhold, på kjærlighet". De fleste kan identifisere seg med slike idéer, og det ligger en klar oppfordring i disse utsagnene om å være mer realistisk. Samtidig anklager fangen seg selv og tyskerne som ikke stod samlet mot Hitlers diktatur før det var for sent. "Verg deg mens du har frie hender! Frels dine barn! Europa brenner!" Dette er den siste oppfordringen fra drømmepersonen til den nå våkne jeg-personen. Vi forstår at fangen i drømmen venter på sin dødsdom, for ham er det allerede for sent, men kanskje det er tid igjen for dem som ikke allerede er tatt til fange?

Det lyriske jeget som så vidt hadde våknet i den første strofen har nå våknet helt: "Jeg skaket av frost, Jeg fikk på meg klær." Frosten er et bilde på angsten som river i ham. Dramatikken og det skjebnetunge budskapet i de siste strofene er ikke til å ta feil av: "Dagen bakenom jordens rand seg med et skjær av blod og brand". Det er ikke den nye dagen og den vakre soloppgangen Øverland sildrer her. Det er "blod" og "brand", smerte, kamp og lidelse, og "selve stjernene frøs!". Øverland gir uttrykk for en kosmisk angst, en fimbulvinter før ragnarok. Strofe 18 gir ikke leseren mye håp. Diktet slutter med en sterk advarsel, selve dommedagsvarslelet: "Vår tid er forbi – Europa brenner!"

Øverland ønsker å gi et troverdig bilde av nazismens sanne vesen. I tillegg er diktet et krast angrep på folks likegyldighet, passivitet og naivitet. Øverland spår demokratienes undergang dersom ikke folk nå tar et oppgjør med en ideologi som er menneskefiendtlig og ond. Ingen unnskyldninger kan bortforklare mangelen på involvering og engasjement. Men diktet har også et budskap og en oppfordring om at vi må ta ansvar for hverandre og sammen slåss mot brudd på menneskerettighetene.

Dette diktet er i ettertid blitt stående som selve monumentet i kampen mot nazismens trusler i 1930-årene, men er svært aktuelt også i dag. Kanskje spesielt når vi ser på forholdet mellom ulike verdensreligioner og ulike etniske grupper. Vi skjelver i frykten for terror og ondskapens vesen er like synlig i verden i dag som den gang Øverland skrev diktet "Du må ikke sove".