Oppgave: Å analysere en valgfri roman i henhold til visse minimumskrav som spesifiserer litterære, kulturelle og filosofiske elementer for gjennomgang.

 

Forord

Jeg valgte å lese og gå gjennom Orwells Nineteen Eighty-four. Bakgrunnen for dette valget er at jeg er interessert i og jobber med litteratur i et historisk/kulturelt og filosofisk perspektiv, og Nineteen Eighty-four er den neste romanen jeg vil jobbe med, da jeg trenger å lese alle klassikerne for å forstå hva som tilhører en god fortelling, for å spore romanens utvikling lenger og lenger bakover, og for å bedre forstå historien og mennesket.

 

For å forstå Nineteen Eighty-four fullstendig så jeg at det var nødvendig å ta for meg den dystopiske sjangeren i sin helhet, og derfor har jeg også gått gjennom Huxleys Brave New World og Bradburys Fahrenheit 451, romaner jeg nettopp har lest og jobbet med (derav kontinuiteten i valget Nineteen Eighty-four). Etter å ha gravd etter røttene under arbeidet med oppgaven, fant jeg ut at roten til det hele lå dypere. Derfor går jeg også gjennom Zamyatins My, grunnlaget for den dystopiske tradisjonen, og dermed kompletteres oppgaven som en redegjørelse for de dystopiske romaner i sirkling rundt Nineteen Eighty-four. Jeg syntes at jeg bør skrive en fullstendig oppgave nå som jeg har mulighet til å forklare hele tradisjonen og ikke bare den isolerte romanen, for den isolerte romanen kan ikke forstås uten forståelse av helheten den er del av og derfor i dialektikk eller i et gjensidig påvirkningsforhold med.

 

Hensikten er altså å fremstille Nineteen Eighty-fours sammenheng i Science Fiction og Dystopia litteraturen i det 20. århundre, samtidig som jeg utforsker den filosofiske delen og dennes aktualitet, og analyserer romanen som slik, og for å komplettere denne redegjørelsen tar jeg også med de tre andre store dystopiske romanene. Jeg kommer ikke til å gå gjennom det litterært artistiske ved de ekstra romanene, av tidshensyn (jeg har da seriøst mye annet å gjøre) og av det at disse er med i en oppgave om Nineteen Eighty-four kun på grunn av deres historisk kulturelle og filosofiske sammenheng med denne.

 

Jeg skal gå igjennom romanene etter følgende mønster: Biografi, historisk og kulturelt, fortellingspremisser, handling, karakterer, underholdningsmessig analyse (analyse av romanen som roman, underholdning; bare for Nineteen Eighty-four), filosofisk debatt. Disse kan i nødvendighet gli over i hverandre. Jeg vil begrense argumentasjonen i den filosofiske analysen til hvilke spørsmål og ideer som fremmes, pluss nevning av aktualiteten, betydningen av boken for oss. Men jeg vil nær slutten ha en avsluttende kommentar eller omdiskutering over alle romanene samlet, så det viktigste som trenger å bli sagt i en filosofisk diskusjon av disse romanene vil forhåpentligvis bli rørt på. Mange gode poenger i den enkelte roman spares til denne mer omfattende debatten hvor jeg kan ta for meg de mer abstrakte problemene og diskutere dem fritt filosofisk.

 

Når man taler om en filosofisk analyse av en roman bør man spesifisere. Ingen filosof har hittil klart å avklare hva filosofi er, for det meste har filosofer bare bidratt til å gjøre spørsmålet enda vanskeligere. Men vi vet at spørsmål om mening i hvert fall faller inn der et sted, og det er nettopp det en romananalyse som går forbi selve fortellingen handler om, mening. Man kommer ikke unna meningsspørsmålet, skal man bevege seg forbi det kulturelle og det litterære, kommer man til det filosofiske, "hva omhandler den? Hva betyr den? Hva er bokens mening? Hva forteller det oss?" et cetera. Og dette er et spørsmål, eller en gruppe spørsmål, som vakler imellom litteraturteori, filosofi, sosiologi, flere typer antropologi, og lignende saker. Det som er spesielt med filosofien er at den inkorporerer alle andre kunnskapsfelt, og går forbi dem. Filosofien er en inklusiv meta-disiplin. Derfor kaller jeg analysen av en romans mening den filosofiske analysen.

 

Der finnes grovt, enkelt sett, i hovedsak tre typer mening i en tekst[1].

 

Vi har den autorale, historisk-hermeneutiske eller intensjonale mening, hva forfatterens intensjon var. Oppfatningen om at dette er den egentlige mening har ledet til avdekkelses- eller gjenfinnende prosjekter eller analyser, enten i hensikten å bedre forstå forfatteren, eller å forstå bokens egentlighet i henhold til oppfatningen om artistisk autentiskhet.

 

Vi har den lingvistiske mening, hva teksten betyr bokstavelig utifra språket og dets utviklingsstadium. Dette er av liten betydning, da spørsmålet om mening, selve spørre-akten eller transcenderingen, bevegelsen til meta-nivået, forutsetter en viss lingvistisk forståelse.

 

Vi har den fenomenologiske eller fenomenologisk-hermeneutiske mening, hva teksten betyr eller mener for leseren[2].

 

Jeg vil her fokusere på den siste og ubestridelige betydningen, for et verk kan ikke bety mer enn hva det betyr for meg. Det er ikke noe i seg selv, det en fremtredelse for meg, innen min verden, min forståelse, mine forutsetninger; det er utenkelig at det eksisterer på noen måte, kan bli sett på noen måte, annerledes enn hvordan jeg kan oppfatte den, hvordan den passer inn og jeg ser den i min verden. Men samtidig får jeg en bedre forståelse av meg selv og av andre personer og kulturen (også deler av min verden, avhengige av meg) hvis jeg undersøker den autorale og intensjonale (der er en liten forskjell her i kraft av 'resultat av forfatteren' kontra 'forfatterens intensjon') betydning. Og den lingvistiske betydning kommer gjennom i et handlingsreferat, en betydning som er reell i kraft av hva den betyr som språket mitt. Men aldri skal noe ses som et objekt atskilt fra meg, derfor er det viktig å holde fremtredelsesaspektet på første rad i alle spørsmål, og ha en viss orientering om hvilket erkjennelsesnivå vi opererer på når vi snakker om forskjellige meninger[3].

 

Når jeg da taler om hva boken betyr, forklarer jeg hvordan dette kan leses av teksten, og eventuelt hvorfor forfatteren ville uttrykke dette. Men mer enn dette vil jeg, i Sokrates' og Skjervheims ånd, ta opp spørsmålene som stilles og hva disse innebærer. Svarene er ikke like viktig, i hvert fall ikke i en roman. Men spørsmålene vi står ovenfor og hvert valgs konsekvenser er avgjørende for å kunne gjøre riktige valg, og det er disse premissene skjønnlitteratur kan informere oss om.

 

Romananalyse:

I analysen ser jeg bare litterært-artistisk, dvs. jeg ser bare romanen selv qua roman. I en historisk redegjørelse eller en filosofisk eksposisjon refereres det til romanens relasjoner, ikke romanen selv, eller for å være mer korrekt: ikke leseopplevelsen selv (da der er ingen roman i seg selv, men der er en opplevelse av en roman, og denne skiller seg fra opplevelsene av annen natur involvert i dens tilblivelse og innflytelse). All påvirkning på eller fra romanen er romanens relasjoner. I en analyse av romanen må romanen ses på for seg selv. For å forstå romanens appell eller inntrykk som roman, og dette er hva en simpel litterær analyse eller anmeldelse går ut på, må romanen ses som en roman og ikke noe annet, slik at den kan undersøkes alene for hvordan den underholder oss og gir oss lyst til å lese videre, og hva det er ved romanen som gjør dette. Dette er det litterære, som atskilt fra det kulturelle/historiske/filosofiske.

 

Det bør bemerkes at dette er ikke en omfattende måte å se på kunst. Kunst bør ikke ses som noe atomisk eller uforgjengelig. En forståelse av et kunstverk består nettopp i å forstå dets fenomenologi[4], dvs. dets sammenheng med alt annet og hvordan verden har ledet til dets fremtredelse og utvikling. Når jeg her skriver en del rundt romanene, er det ikke bare fordi dette leder til en forståelse av historien, personlighet og mennesket gjennom kunstverket, men også nettopp fordi kunstverket selv kun kan forståes gjennom en redegjørelse av ikke bare omstendighetene som ledet til dets fremtredelse, men også hvordan det virker på oss og her influert oss, i tillegg til den typiske redegjørelse for kunstverket som opplevelsesfenomen. Derfor må analysen av verket alene bli sett i sammenheng med den fenomenologiske redegjørelsen, og derfor går jeg gjennom de andre romanene, slik at helheten og delens sammenheng kan fremstå.

 

Jeg foreslår å dele en romans kvalitets beståelser i dens underholdningsverdi, om den fester leseren, hvorvidt den driver leseren videre; dens refleksjons verdi, hvilke viktige praktiske eller teoretiske spørsmål den tar opp og hvor godt disse diskuteres; og dens innflytelsesverdi, hvilken makt den har til å influere det praktiske eller teoretiske. Den siste kan deles i idéinnflytelse, om dens ideer gjør noen praktisk eller teoretisk forskjell; og holdningsinnflytelse, hvordan den skaper holdning. Den første delen betinges av refleksjonsverdien, den andre av refleksjonsverdien så vel som underholdningsverdien.

 

Jeg skal i dette essayet gå igjennom alle tre verdier, så vel som omstendighetene rundt, før og etter romanene. I analysen er fokuset på underholdningsverdien. Det er denne oppgaven spesifiserte.

 

Underholdningsverdien kan, har jeg erfart med hvilke temaer romaner legger vekt på, deles i tre underholdningsretninger, som tilsvarer beretningsmetoder: Handlingsbasering, personbasering og omgivelsesbasering. Hver av disse spiller på forskjellige underholdnings- eller leseelementer, elementer i en roman som gjør den verdt å lese som underholdning, og sikter på å vekke en viss ønsket aktivitet hos leseren: Spenning og nysgjerrighet med aktiviteten undring for handlingsbasen, følelse med innlevelse for personbasen, og analyse og refleksjon med interesse og tanke for omgivelsesbasen. Fortellingselementet essensielt for de to første basene er konflikt, for den siste kritikk. Typiske romaner gjør bruk av en eller flere av disse basene, og disse basene bestemmer ofte publikumet. De beste romanene spiller ofte disse med hverandre slik at hver base blir bedre og uthevet av samspillet.

 

Analysen jeg gjør bruk av vil være basert på en oversiktlig metode jeg ser passende. Jeg regner med 2 hovedelementer i en roman:

 

Fortellingen. Om fortellingen selv, i dens grunnleggende elementer, er god eller dårlig, om den kan appellere på flere måter og har godt potensial eller det omvendte; dette er viktige spørsmål for romanen, for dette avgjør hva romanen kan utredde. En perfekt fortelling kan bli en perfekt roman. Det er fra grunnelementet det alt bygger, og derfor må en god roman ha en god fortelling (her i betydningen grunnfortelling).

 

Berettelsen. Hvordan fortellingen framstilles eller berettes er kanskje det mest avgjørende. En god fortelling kan bli en dårlig roman hvis den ikke berettes godt. Men en dårlig fortelling kan bli en god roman hvis den berettes godt. Selve underholdningen ligger i fremstillingen. Det er her fortellingen utnyttes. Fortellingen selv setter et maks punkt for kvalitet, og potensialet i fortellingen rekker helt til dette maks punkt. Hvis fremstillingen er optimal når den dette maks punktet, og har dermed utnyttet fortellingens potensial til det fulle. Berettelsen alene bør derfor måles ikke bare for dens kvaliteter som struktur og språk, som formidling generelt, men også for dens utnyttelse av grunnfortellingen.

 

I bedømmelsen av underholdningskvaliteten, som kommer av beretningen, må man se etter graden av fremtredelse av leseelementene, det som gjør en beretning spennende (som sagt setter fortellingen allerede visse maksimum og minimum krav for underholdningen bare gjennom seg selv). Disse regner jeg i hovedsak for å være: nysgjerrighet, spenning, innlevelse og refleksjon. Dette har jeg kommet frem til ved å generalisere de appellerende delene ved forskjellige romaner; der er ingen logisk metode for å oppnå en utfyllende liste. Det handler om hva vi liker. Om jeg da ikke skal hengi meg til en ontologisk og fenomenologisk redegjørelse for menneskeånden, klarer jeg meg bra ved generaliseringer av hva som generelt appellerer til oss. Generaliseringene kommer fra en mindre dyp oppdeling i to typer roman: Spenningsromanen, som får sin styrke fra konflikt og mysterium; følelsesromanen, som får sin appell fra god skildring, dyp utforskning av det personlige i fortellingen; og idéromanen, hvis kraft er interessen og engasjementet i ideene. Den siste er den svakeste, for den krever en av de andre romantypene for å ha allmenn eller skjønnlitterær appell. Det ligger mest potensial i en beretningsmåte, en roman, som faller under alle tre typer.

 

Strukturen. Fremstillingen består først i struktur, hvordan fortellingen deles opp. Det er essensielt for leseelementene at fortellingen er delt slik at alt kommer på sin plass i riktig mengde. Bedømmelsen avgjøres av hvorvidt disse leseelementene fremkommer av fortellingens oppdeling, og om fortellingen gjennomføres best mulig.

 

Språket. Språket er en annen vesentlig del av beretningen. Akkurat som predikatlogikk kan utdype analysen til mindre elementer etter en setningslogisk analyse, må analysen av språkbruken gjennomføres etter strukturanalysen, for å gå innenfor denne i undersøkelsen av litterær kvalitet[5]. Igjen teller leseelementene. Språket avgjør hvordan fortellingen tolkes og deretter gis. Det er gjennom språket det alt fremtreder i leserens sinn, derfor må språket være tilpasset fortellingen, strukturen og leseren, språket må kunne formidle fortellingen riktig og utnytte dens potensial i henhold til leseelementene.

 

Alle elementer av romanen må tilpasses hverandre. Beretningen må utnytte fortellingens potensial så godt som mulig, og språket og strukturen må varieres ovenfor hverandre i henhold til dette formål. Det finnes et maksimum, det kan nås, og utenom kreativiteten til å skape en original fortelling med mye potensial er dette utfordringen.

 

Dystopia:

Dystopiske fortellinger er utforskninger av et futuristisk samfunn gjennom berettelsen av handling innenfor dette samfunnet. Dermed er de akkurat som de tidligere typiske utopiske fortellingene, med denne forskjell: At samfunnet som fremstilles ikke er håp eller forslag til noe bedre, men det omvendte: De er utforskninger av et verre samfunn. De er advarsler om en nær fremtid lik vår egen hvor deler av vårt samfunn har gått for langt, en fremstilling av hvilken vei vi går mot som setter spørsmål ved om dette er ønskelig, fremstilt slik at det er nærliggende nok til å kunne fullstendig identifiseres med. Disse dystopiene har også analogiske poenger, gjennom å bruke uthevelser av vårt samfunns tendenser som metaforer for de samme, i dag mindre fremstående tendenser. Fordi de er vitenskapelig baserte og futuristiske er de først og fremst Science Fiction.

 

De dystopiske romanene, eller den dystopiske tradisjonen, fremtrådte og utfoldet seg gjennom det 20. århundre. Den første store dystopiske romanen var Zamyatins My (1921), skrevet i tiden da Science Fiction virkelig skjøt i gang som litterært fenomen, og tydelig Wells basert. Denne var et svar på samfunnstilstandene gjennom en Science Fiction fortelling om et futuristisk samfunn basert på Science Fiction tradisjon og skrivestil. Slik satte den definisjonen på en dystopisk fortelling. Den neste store romanen av denne type var Huxleys Brave New World (1937). Denne faller inn under samme beskrivelse som Zamyatins My, men tar opp helt andre ting. Det kan sies at Huxley og Bradbury tar opp sosiologiske elementer i Vesten, Zamyatin og Orwell i Østen. Orwells Nineteen Eighty-four (1949) videreutvikler Zamyatins fremstilling og ideer til noe større, mer skremmende, mer realistisk, mer gripende og mer advarende. Gjennom Orwell får Zamyatins budskap og refleksjoner flere og dypere lag og mer spillerom, en bedre grunnfortelling, og dermed en mye bedre roman når Orwells store beretningsevner kommer til. Nineteen Eighty-four er altså et utviklingstrinn fra og en videreutvikling av My, de er to romaner knyttet tett sammen, to refleksjoner rundt det samme problem. Bradburys Fahrenheit 451 (1953) er også et slikt svar til samfunnstendenser, men i samme åre som Brave New World går den heller løs på vestlige tendenser. Brave New World og Fahrenheit 451 er i dette på samme måte knyttet sammen, men de er veldig forskjellige refleksjoner. Derfor er det her også snakk om en slags utvikling.

 

Disse er hovedverkene innen den dystopiske tradisjonen, det beste uttrykket for denne tradisjonen, og Science Fiction verker som mer enn noen andre har blitt tatt inn i hovedstrøm litteratur.

 

Yevgeny Zamyatins My

"If they will not understand that we are bringing them a mathematically infallible happiness, we shall be obliged to force them to be happy."

 

Zamyatin:

Yevgeny Zamyatin (1884-1937) var marine arkitekt og skriver i Russland, en av hvilke hadde stor innflytelse og er den vi skal ta for oss. Han var en konsekvent motstander av undertrykkelse, en individets forkjemper. Dette førte til at han ble eksilert av Tsaren i et år. Senere forsøkte han å få ut boken My (1921), en kritikk av totalitære tendenser ved den nye regjeringen. Den ble ikke publisert i Russland før 1988, men ble oversatt til svært mange andre språk. Dette skapte mye trøbbel. Til slutt ble Zamyatin lei av alt slitet og idéundertrykkelsen at han sendte en søknad i 1931 hvor han ba om å få forlate landet til Stalin, som uvanlig nok tillot det. Han levde de siste årene i eksil i Paris.

 

Historisk og kulturelt:

My er en veldig engelsk bok, veldig mye i stil med tidens engelske litteratur, som gir den en ekstra sammenheng med de andre romanene omtalt i denne oppgaven. Zamyatin var svært godt kjent med H. G. Wells' romaner, hvis skrivestil gjennomsyrer My. My hadde svært stor innflytelse ved å vekke leserne til refleksjon over det som fremstilles i boken og samtidige samfunnsforhold. Den åpnet en ny horisont for Science Fiction som ikke hadde blitt så grundig trådt inn på før. Den var den første utforskningen av et futuristisk samfunn som sa noe om vårt eget og hva som er galt med det.

 

My: Premisser:

Vi blir presentert for samfunnet OneState fra flere århundrer frem i tiden. Det er et konformistisk, matematisk basert samfunn hvor alt måles etter lykke. Det store idealet er å organisere samfunnet på en fullstendig matematisk måte som sikrer maksimal lykke og fullstendig forutsigbarhet. Individet må utslettes. Samfunnet styres etter en ultimat paternalisme som tvinger "det beste" på alle. The Benefactor er diktatoren over alt sammen. Alle er fornøyd med systemet, de godtar og opprettholder det. Der er ingen materiell ulikhet eller nød. Der er ingen krig. Individualitet blir kulturelt og lovlig sett på som en sykdom.

 

Handling:

Mys handling, i enda større grad enn de andre romanene, lar seg vanskelig gjenfortelle, for mye av betydningen og mange av romanens hovedpunkter ligger dypt i teksten, i dens subtiliteter og kompleksiteter. Det som er viktig i romanen kommer ikke så tydelig frem bare av handlingen, men mer av dialogen og de små detaljene. Med enhver roman er det så klart slik at den ikke kan gjenfortelles, for handlingen oppstår i lesningen, og handlingen har flere deler og lag som ikke bør atskilles, men som blir atskilt i en gjenfortelling. My handler om disse enkeltheter i større grad enn det større, derfor er en adekvat gjenfortelling (adekvat i betydningen: godt nok i henhold til mulighet; da en gjenfortelling egentlig ikke er mulig) svært vanskelig.

 

OneState er nesten ferdig med byggingen av The INTEGRAL, et romskip med hensikten å spre, les: påtvinge, deres ideologi og praksis på andre vesener, til det bedre for alle. D-503 administrerer denne byggingen. I forbindelse med kontakt-prosjektet skriver D-503 i henhold til ordre fra The Benefactor en dagbok for å redegjøre i det konkrete for OneStates samfunn. Det er disse dagboknotatene vi leser, gitt det passende navnet Vi.

 

D-503 er et typisk nummer i OneState. Han er fornøyd med alt, han tror på alt, han jobber for alt som Staten og The Benefactor står for. Han lever matematisk og i rutine. Men plutselig (en typisk alt er vanlig, "men plutselig" fortelling, i Wells' stil) treffer han kvinnen I-330. Hun er lidenskapelig, uforutsigbar, uhemmet, inkorrekt. Han blir forelsket og ender i et sterkt avhengighetsforhold i hvilket han mister all logikk og tanke når han står ovenfor lidenskapen. Dette skaper en indre konflikt. Av oppvekst, ideologi, mening, holdning, tanke vil D-503 holde seg logisk, matematisk, forutsigbar, og konformere verden, gjøre alt lykkelig, forutsigbart, likt. Men på den annen side driver lidenskapen, kreativiteten, fantasien han til å forstå at der er en annen glede, en annen lykke han ikke vil gi slipp på, noe eget, noe jeg, noe som springer fra en selv, noe som er bedre enn likheten, tomheten, den dumme lykkeligheten som ser alt matematisk og abstrakt uten forståelse, selv om sistnevnte tilfelle bringer mye mindre trøbbel og lidelse enn det innebært i selvstendigheten og individualiteten.

 

Dette drar han inn i en slags motstand og utforskning av andre deler av verden, han finner ut hva som er på andre siden av Veggen som har stått der i århundrer: primitive, uforutsigbare mennesker, 'Memphi'. Planen er å få disse individene inn i nummer samfunnet, å skylle vekk den misforståelsen som styrer samfunnet og bringe igjen individualitet, grunnlaget, inn på banen. Og for å få makt til å stå imot OneState vil de ta The INTEGRAL.

 

Den indre konflikten utspiller seg til stadig mer intense, abstrakte, flytende og emosjonelle nivåer mens den ytre konflikten blir stadig mer spennende. De feiler i å ta INTEGRAL. For å stoppe den voksende motstanden beordres alle å ta The Great Operation, den nye operasjonen for å fjerne fantasi, og dermed utslette sykdommen 'sjel' eller Soul. Dette utvider motstanden, og dermed den nye, ukjente uroen, usikkerheten og panikken. OneState blir i praksis NoState eller SplitState.

 

Midt i denne uroen forstår D-503 gjennom dialog med en skuffet The Benefactor hvordan han egentlig har blitt utnyttet.

 

Uroen og konflikten gjenspeiles sterkere i D-503s sinn, tng blir vagt og uklart, følelser blandet opp i hverandre, blandet opp i tanker, i konflikt med hverandre, ikonflikt med tanker, tanker i konflikt.

 

Til slutt blir han tvunget til å ta operasjonen. I en glad, tom, nøytral tone full av dogmatiske sitater skriver han om hvordan han i frisk nummer tilstand hjalp OneState å stoppe motstanderne, og om torturen og henrettelsen av I-330 og de andre motstanderne.

 

Filosofi:

De fleste politiske temaene som tas opp i My går igjen enda sterkere i Nineteen Eighty-four, så jeg vil ikke si så mye om dem her.

 

My tar opp massens makt, flertallets tyranni, eller doxas eller dogmens undertrykkelse. Vi vises hvordan det individuelle, det som er annerledes, kan knuses fordi det ikke samstemmer med den større enighet. Dette fordrer oss til å være kritiske og alltid argumenterende. Men det stiller samtidig viktige spørsmål. Hvis vi har resonnert så langt vi kommer frem til en posisjon, altså hvis vi ikke har noen motargumenter til et synspunkt som vi derfor inntar, hvor går grensen for vår selvsikkerhet? Det er klart at vi alltid må være kritiske, alltid nedbygge holdningen og standpunktet, men hvis vi ikke finner noen grunn, og ennå argumentene og den kritiske holdningen i behold, hvorfor skal vi ikke tro at vi har nådd det riktige? Vi må være åpne for andre muligheter, men er noe så langt vi forstår riktig, da må man handle deretter.

 

Et svar er at vi må alltid la det som er annerledes komme til. My viser at måten samfunnet opererer på er utelukkende, det tar ikke inn over seg alle faktorer, det er matematisk logisk positivisme i praksis. Under den utilitære og abstrakte tankegangen forsvinner det partikulære, enkelte spesielle, og dermed forsvinner grunnlag for alle generelle ting. I avvisningen av individet og dets vilje til fordel for et maskinistisk holistisk system av funksjoner, forsvinner grunnlaget for noen funksjoner i det hele tatt. Det er et trangsynt, utelukkende samfunn. Det trenger det som det ikke åpner for: kritikk. Det må også åpne for det som er annerledes. På denne måten er My en dekonstruksjonistisk kritikk av det totalitære, fordi det ikke nedbygger sine oppfatninger og tillater avvikelse og kritikk, og dermed kan det ikke rettferdiggjøre seg selv eller gripe etter rettferdigheten; og en logisk eksistensialistisk kritikk av funksjonssamfunnet, for det er reduksjonistisk, det utelukker grunnlaget for all handling til fordel for et abstrakt system om handling som reduserer individet til et hjul i maskineriet. Og ethvert samfunn som utelukker individet, utelukker innovasjon, sannhet og individets rettigheter til mulighet og valg.

 

Men dette avgjør fremdeles ikke spørsmålet fullstendig. Det vi fortelles her, og som vi av rettferdighetens kritiske natur må godta, er at samfunnet alltid må være selvkritisk og tillate avvikelser og kritikk. Dette er korrekt. Men det store spørsmålet som gjenstår er hvor langt vi skal tillate avvikelse fra det vi erkjenner som riktig? Vi kan godt være selvkritiske og tillate kritikk, men når det kommer til avvikelse fra våre godt argumenterte regler vet vi ikke hvilke avvikelser som er tillatt og hvilke som er ikke. Og vi kan bare dømme hva som er tillatt gjennom nettopp vårt standpunkt over det rettferdige, det standpunkt som skal tillate kritikk og Det Andre.

 

Dette er en velkjent problemstilling. Det er Prime Directive dilemmaet. Captain Kirk utforsker en fremmed planet. Han finner ut at de har et urettferdig samfunn, ifølge hans og hans samfunns kritiske, godt argumenterte idealer. Alt United Federation of Planets står for har som følge at Kirk og Enterprise bør gripe inn. Men The Prime Directive beordrer han å ikke gripe inn, fordi all utvikling skjer gjennom ikke bare kritikk, men også avvikelse. Hva er da kriminalitet? Hvor setter vi grensen? Dette er spørsmål som fremkommer i tallrike Star Trek episoder[6] og i Mys argumentative men strenge samfunn.

 

George Orwells Nineteen Eighty-four

"The Party seeks power entirely for its own sake. We are not interested in the good of others; we are interested solely in power."

- George Orwell i Nineteen Eighty-four.

 

Sitater:

"It was almost normal for people over thirty to be frightened of their children".

 

"Today there were fear, hatred, and pain, but no dignity of emotion, no deep or complex sorrows".

 

"Who controls the past,[...] controls the future: who controls the present controls the past."

 

"Consciously to induce unconsciousness, and then, once again, to become unconscious of the act of hypnosis you had just performed".

 

"In the end we shall make thoughtcrime literally impossible, because there will be no words to express it".

 

"In fact there will be no thought, as we understand it now. Orthodoxy means not thinking - not needing to think".

 

"As he watched the eyeless face with the jaw moving rapidly up and down, Winston had a curious feeling that this was not a real human being but some kind of dummy".

 

"The smallest thing could give you away. [...] - anything that carried with it the suggestion of abnormality, of having something to hide. [...] facecrime, it was called".

 

"It was not desirable that the proles should have strong political feelings. All that was required of them was a primitive patriotism which could be appealed to whenever it was necessary to make them accept longer working-hours or shorter rations. [...] their discontent led nowhere, because being without general ideas, they could only focus it on petty specific grievances."

 

"Life, if you looked about you, bore no resemblance not only to the lies that streamed out of the telescreens, but even to the ideals that the Party was trying to achieve".

 

"A world of steel and concrete, of monstrous machines and terrifying weapons - a nation of warriors and fanatics, marching forward in perfect unity, all thinking the same thoughts and shouting the same slogans".

 

"In the long run, a hierarchical society was only possible on a basis of poverty and ignorance".

 

"In principle the war effort is always so planned as to eat up any surplus that might exist after meeting the bare needs of the population".

 

"The consciousness of being at war, and therefore in danger, makes the handing over of all power to a small caste seem the natural, unavoidable condition of survival".

 

"The two aims of the Party are to conquer the whole surface of the earth and to extinguish once and for all the possibility of independent thought".

 

"We do not merely destroy our enemies, we change them".

 

"The individual only has power in so far as he ceases to be an individual".

 

Orwell:

Eric Blair (1903-1950) ble født og vokste opp i underlagte India. Blair studerte, og ble med i det indiske politiet i 1922, men sa opp i 1927 mens han var i England, bestemt for å ikke dra tilbake.

 

Fra å ha levd et typisk liv i den øvre middelklasse snudde han seg mot en annen levemåte med en hensikt: Blair ville bli forfatter, og han ville leve blant de lavere økonomiske klassene, han ville bli fattig, han ville rapportere, skrive om det, med budskapet om at det er intet ønskelig, edelt eller nødvendig med fattigdom, ulikhet, undertrykkelse og fiendtlighet, og makten korrumperer den undertrykte så vel som den underleggende. Så han byttet navn, og kastet seg inn i det. Den følgende produksjonen omfatter essays, satire, reportasjer, romaner; i det hele samfunnskritikk. I alt viser han kursen mot et fritt, men sosialistisk eller likestilling begrenset demokrati. Han avviser det doktrinære, men også den fullstendige pliktløshet.

 

Orwell tok forskjellig små og tilfeldige jobber for å livnære seg mens han skrev, og levde omflakkende i Paris og London. Han hadde administrative, forretningsdrivende, tjenende og litterære jobber, med lite fast. Produksjonen av reportasjer, essays og romaner var kontinuerlig, bare avbrutt av hans stadige rammelser av sykdom på grunn av svært dårlig helse. Dette var et livsvarig problem.

 

Orwell forsto betydningen av den spanske borgerkrigen, og ble med i den republikanske hæren i 1936. Han ble skutt i halsen.

 

I 1939 ble Orwell nektet tjeneste i den engelske hæren, så han jobbet isteden i Home Guard. På denne tiden hadde livet hans sakte begynt å stabilisere seg litt med flere faste jobber og mer anerkjennelse. Etter krigen publiserte han Animal Farm. Den ble en stor suksess; Orwell var endelig og for første gang i en økonomisk sikker og komfortabel posisjon. Han kunne bekymringløst flytte til Jura og konsentrere seg om arbeid. I 1949 ga han ut en av de mest leste og best kjente romanene i vår kultur, Nineteen Eighty-four. Så døde han av dårlig helse.

 

Historisk og kulturelt:

Orwells reportasje og resonneringskunst har sammen med hans imponerende og varige romaner skapt refleksjon, interesse, forståelse og holdning. Nineteen Eighty-four er litterært grunnleggende, den viser hvordan man kan formidle grunnleggende og gjennomtenkte ideer kombinert med en spennende og følelsesrik handling, som skaper en gripende og uforglemmelig roman. Det er den som setter mønsteret og inspirasjonen for fremtidige dystopier; den viser først og best hvordan en dystopisk samfunnskritikk bør gjennomføres. Romaner og spesielt filmer har fulgt bokens mønster og mange av dens elementer til en grad av klisjé; romanen gjorde kritikk av det totalitære et svært populært kreativitet utløp. My klarte ikke dette, ideene måtte arbeides gjennom Orwell først. Orwells inspirasjon og innflytelse er svært, svært diger, og årsaken kan redegjøres for ved å nevne den heftigt gripende skrivestilen i Animal Farm og Nineteen Eighty-four (de to viktigste, mest idébaserte romanene, de to som omhandler Stalinismen forræderi av revolusjonen), de viktige, aktuelle og nærme problemene som tas opp, og refleksjonen og følelsen som rystes opp av dette.

 

Nineteen Eighty-four: Premisser:

Ikke lenge etter krigen mot de tyske nasjonalsosialistene utvidet de kjempende supermakter seg. Sovjetunionen svelget i seg Europa. Dette dannet riket eller supermakten Eurasia. USA tok til seg Nord-Amerika og Storbritannia, og dannet riket Oceania. Litt senere enn de andre vokste Kina til å bli en mektig del av verden. De østasiatiske delene av Jorden samlet seg rundt Kina til det noe mindre riket Østasia. De tre supermakter fra, relevante under, ennå etter Den Kalde Krigen ble til slutt de tre verdensdeler. Disse er i konstant krig som ikke går noen vei for noen. Kampene utkjempes oftest i Midtøsten; de gjenværende områdene som ikke er del av en supermakt passerer fra en okkupasjon til en annen. I begynnelsen var det ideologiske forskjeller, og forskjeller på praksis. Men etter hvert utjevnet det seg. Ideologiene beholdt forskjellige navn og forskjellige ord, men hva de krevde av folket, hvordan de opererte; all praksis ble lik. I kampen for å overvinne hverandre og for å få mer og mer makt for seg selv ble forskjellene utslettet og alt redusert til ord. De handlinger tidligere fordømt av en ble anvendt av den samme. Bare ord igjen.

 

Det eksemplaret av Jordens nye samfunn vi møter i Nineteen Eighty-four er Airstrip One (London) i Oceania. Samfunnet er, til tross for ideologien som startet det hele og som ennå følges alene i navn, brutalt delt i klasser. Inner Party members har relativt frie privilegier og en mer enn adekvat materiell levestandard, Outer Party members lever et materielt og åndelig inadekvat slaveliv under konstant og uomgjengelig oppsyn av The Party, mens resten er proletariatet, the proles, som lever som en masse uten muligheter til forståelse eller kunnskap, for dumme til å være farlige, og derfor er de for det meste ignorert annet enn i negativ forstand, hva som ikke må gjøres i forhold til dem.

 

Staten driver desinformasjon, ødeleggelse av privatliv og endring av språk for å samle mer makt. Sannhet blir sett på som noe relativt. Så lenge man kan endre de fysiske bevisene og endre folks holdninger og minner kan man endre fortiden. Partiets mål er ikke lenger ideologi, det er ren makt. Språket minskes og minskes ved fjerning av ord og med kortere og enklere ord. Språket avgjør virkelighetsoppfatningen, språket avgjør tanken (disse ideene stammer fra Wittgenstein[7]). Hvis språket da tilpasses slik at det er umulig å motsi Partiet, vil all motstand forsvinne, og Partiet vil få uhemmet makt. Samtidig kan makten holdes over sinnene med umiddelbar omvendelse ved et lovbrudd. Partiet vil ikke ødelegge eller straffe motstand; Partiet vil vende motstanden til Partiet, brekke individet, knuse identiteten til alt er Partiet (eller: Partiet er årsak til alt). Ved å manifestere seg i et fysisk menneske vekker Partiet ytterliggere sympatisering, kjærlighet og frykt. Derav alle bildene av Stalin lignende Big Brother, ofte fremstilt med advarselen "BIG BROTHER SEES YOU!".

 

I tillegg opprettholdes frykt, isolasjon, hat og kjærlighet til Partiet ved å stadig fremtrede som individets identitet, noe som reduserer individet også psykologisk til funksjon, og som individets håp og redder. Krigen er ikke ønskelig å vinne. Den er ikke en krig mot andre stater ('nasjoner' er i denne sammenheng et ubrukelig begrep, der finnes ikke lenger nasjoner, da kultur er universelt uniform og på en måte ikke eksisterende); den er en krig mot statens eget folk, den er en krig hvis hensikt kun er å videre undertrykke folket og frata det rettigheter, og få det til å takke for det og mene, tro (bare makt over tanken er ekte makt), det er til det beste.

 

Gjennom historien, så lenge det har vært noe samordning, noe sivilisasjon, har samfunnet hatt tre klasser: Proletariatet, arbeiderne som opprettholder samfunnet; middelklassen, de som står i mellom ekstremene i samfunnet; og overhodene, de som har kontroll.

 

Handling:

Vi følger handlingen gjennom Inner Party member Winston Smiths slaveeksistens og opprør mot systemet. Smith er en tenker. Han reflekterer, han blir lei av ting, han synes ting er galt. Han har derfor begått den verste forbrytelsen av dem alle, den som ligger til grunn for alle forbrytelser: ThoughtCrime. Derfor ser ikke Smith stor forskjell når han begynner å skrive og senere kommer inn i et romantisk forhold (den romantiske delen er den forbudte, men ekteskap er ønskelig så langt barn kan produseres for å tjene Staten). Smith vil bekjempe systemet. Han blir med den noe mytiske motstanden, men det går ikke lenge før han og hans Julia blir tatt av The Thought Police. Han blir utsatt for de verste frykteligheter til hans person som person knuses, og alt som blir igjen er et tomt skall konformert til å elske Big Brother og partiet, og alltid følge Statens krav.

 

Karakterer:

Winston Smith er den klare hovedperson. Vi følger han gjennom hele romanen, vi ser alltid gjennom hans synspunkt. Som en opprører mot noe vi føler er galt på grunn av undertrykkelsen identifiserer vi oss med ham og lever oss inn i hans opplevelser som våre egne. Derfor er romanen så virkelig, lidenskapelig og slående. Han gjøres kjent for oss gjennom hans tanker og følelser, gjennom vår plassering som han, slik de andre gjøres kjent for oss gjennom Winstons dialog og refleksjon rundt dem.

 

Winston fremtreder som en representant for det rettferdige ønske, for oppfatningen om enhvers rettigheter og plikter ovenfor hverandre, som den lidenskapelige opprøreren mot det overveldende, lik Catilina og Lenin. 'De andre', de som glir inn i en, er de uniformerte undertrykte og undertrykkende. Disse skilnadene, dog de ikke er så klare og sterile, men svært komplekse og originale, gir romanen et episk preg.

 

Fortellingen:

Plotet for Nineteen Eighty-four er veldig godt. Vi har et samfunn som ved god skildring kan vekke sterk følelse og innlevelse, vi har en karakter som vi kan delta gjennom og identifisere oss med, og vi har en uforutsigbar, følelsesrik, spenningsfylt historie som virker episk og hvis spenningspoler kan brukes til å knytte det alt sammen til en fortellingskjerne som gir alt fast grunn. Man kan gjøre svært mye ut av dette. Og det gjorde Orwell. Nineteen Eighty-four er på mange måter en reportasjejobb på linje med hans faktiske Down and out in Paris and London (1933), og ved hans skrivetalenter samlet gjorde han den til noe mer enn en reportasje.

 

Fortellingsstrukturen:

Strukturen er svært god, organisert kronologisk med stor åpenhet for øyeblikkets verdi. Til å begynne med har vi en interessant og gripende skildring av tilstandene, en innledning som setter frem deler av premissene for handlingen. Dette går sakte over i handling som starter opp nysgjerrigheten, tørsten for å vite, og spenningen da konflikter gradvis fremtrer og multipliseres. Handlingen bæres av disse konfliktene og undringen over hva som er den neste følgen, mens den fylles inn av utforskning og refleksjon. Handlingen brytes opp av dialog, tanke, handling, men er nesten hele veien en reise i Winstons sinn, hans følelser og refleksjoner om hva som består og hender. Viktige, spennende og gripende punkter i romanen ledes opp til med gradvise stigninger og plutselige avslutninger slik at disse punktene setter seg og føles del av en større sammenheng. Enhver hendelse ledes nøye opp til, men alle hendelser, inkludert spesielt slutten, holder seg fremdeles uforutsigbare og bråe.

 

Strukturen er også systematisk. Boken er delt i tre deler med kapitler hvis oppdeling ikke ser så viktig ut. Første del omhandler Winstons sakte motstand, hans begynnende lovbrudd og håp. Den er en slags introduksjon til omgivelsene, Winston, og konflikten som fortellingen spiller på. Del to viser Winstons forhold til Julia og begynnende realisering av hans refleksjoner, mens del tre består av Winstons fangenskap og personlighetsdød. Dette kan også ses som en oppdeling i pessimisme, depresjon og fryktfull motstand; så håp, glede og handling; for så å kulminere i smerte, depresjon, håpløshet og motstandsløshet. Denne reisen tar vi med ham, i en spenningskurve fra håpets begynnelse i motstand til håpets slutt i motstandsløshet. Det er en fortelling om motstand på dette vis, det er der konflikten ligger som driver handlingen og spenningen.

 

Språket:

Orwell bruker gode beskrivelser av karakterenes inntrykk, men er fattige på nøyaktige beskrivelser om omgivelsene. Dette åpner for ubevisst eller bevisst kreativitet hos leseren, og gjør dette samfunnet og disse personene mer mystiske, mer fremmedartede, mer som en vond drøm. Vi blir fortalt hvordan det føles og hvilke tanker som vekkes, men lite mer utenom det som skjer. Slik blir forfatterens verden vår verden. Det handler ikke om omgivelsene, det handler om hvordan omgivelsene påvirker meg. Slik er det i dagliglivet for oss alle, det som er som det skal og er ususpekt er irrelevant, det som er uforutsigbart, av spesiell viktighet eller uvanlig, det er relevant[8]. Derfor blir en skrivemåte basert på dette fenomenologiske prinsippet om relevanse mer spennende, mer virkelig og livlig, mer som om det var for oss. Det blir gjennomført en fenomenologi av omgivelsene og en hermeneutikk av karakteren[9].

 

Boken har en variasjon av enkle, korte setninger for å forklare kort en tilstand, og lange, komplekse setninger for diskurs, refleksjon og skildring. Den er en tenkeroman, refleksjonen og tanken er det viktigste, derfor kommer mange ord i bruk, og mye av teksten er resonnerende og sammenhengende som en avhandling, bare ladet med følelse, og alltid knyttet til handlingen. Kombinasjonen av spenning, tanke og følelse, handling, refleksjon og lidenskapens uttrykkelse, gjør at boken ikke blir tungt av overlessende refleksjon eller reaksjon, for spenningen opprettholdes ved å knytte alt til en handlingskjerne. Men teksten blir heller ikke enkel, monoton og overflatisk, for romanen handler mye om hvordan individet påvirkes. Der er lite retorikk, men mye hermeneutikk. Språkbruken er slik at man ikke legger merke til hvor godt den er skrevet, hvor vellydende eller godt beskrivende språket er, men heller merker man i etterkant hvor livlig og klart det er skrevet, hvor hermeneutisk. Der legges mye vekt på hva som sies, at bare det relevante i hermeneutisk stil skal fremkomme, heller enn på det å skrive vel eller retorisk. 'Relevansens makt' er en passende term. Tekstens appell kommer av de dype skildringene og uthevelsene, fra vår innlevelse, vår væren som Winston, mens et Seneca, Shakespeare eller Ibsen stykke har appell gjennom den estetiske tilfredsstillelse vi får fra retorikken, som uthever det dramatiske for oss, men vi er fremdeles tilskuere. Slik får innholdet mer makt, for fortellingen selv bærer på så mye, og den kortfattede skrivestilen gjør det så virkelig, så menneskesett, at innholdet, selve fortellingen, handling, den konkrete kjernen av bevegelse, møter oss like kraftig som om vi var der selv.

 

Alt dette bidrar til å gjøre historien mer virkelig og livlig.

 

Filosofi:

Nineteen Eighty-four handler om farene i å sentralisere makten. Makt korrumperer de undertrykte og undertrykkeren. Den handler om det politisk hensiktsløse i å ville ha ekstrem eller fullstendig makt, for det gir ikke individene lykke og oppfyller ikke deres rettigheter som individer at makten ikke tilpasser seg dem og altså er med dem, men at individene tilpasses makten. Alt dette er klart og tydelig, det krever bare omdiskutering av hva som må gjøres for å unngå en slik maktutøvelse og sentralitet, og dermed stilles også spørsmålet om et bedre alternativ. Som sosiologen Thomas Mathiesen sier trenger man ikke et alternativ for å stoppe å gjøre noe dumt; man bør bare stoppe med det fordi det er dumt. Men at noe er dumt impliserer en standard som måler dette noe som dumt i relasjon til noe annet; der må alternativet ligge.

 

Det ligger også i teksten en pekefinger kritikk av i hovedsak tre samfunnsaktualiteter: To bevisste, en ubevisst.

 

Den ene er det samme emnet som behandles i Animal Farm, Stalin Sovjets forrædelse av revolusjonen og av ideologien de hevder å stå for. Til tross for deres talte ideologi, deres talte mål, og grunnlaget for deres makt, hadde regjeringen i Sovjet ikke utslettet klasseforskjeller, fortsatt en ikke-kapitalistisk, men totalitær undertrykking på lignende vis som Tsaren, ikke sluppet opp makt, ikke likestilt samfunnet, ikke oppfylt det makten krever av dem. Ikke misforstå. Sovjet hadde sine gode sider, og disse gode sider, kamerater, var de som faktisk fulgte Kommunismen. Men utenom planøkonomien og den like fordelingen med folket gjorde hadde Sovjet mange antikommunistiske trekk som ikke bare gikk imot selve den uttalte ideologi (det er klart at den ikke ble fulgt), men mange av disse handlingene gikk også imot sitt eget grunnlag, sin egen mulighet og rettferdiggjørelse:

 

Den fullstendige sentralisering av makten, og fortsettelsen av holdet på denne makten, isteden for et likestilt samfunn hvor alle grupper har innflytelse på beslutningene som angår dem som likeverdige, likestilte individer uten materielle forskjeller.

 

Den fullstendige nektelsen av kritikk, en handling som gjør seg selv og standpunktet som skal forsvares med det ugyldig. Dette går også i mot selve Oktober Revolusjonen, da den var basert på nettopp slik kritikk. Dette går også i mot Kommunismens eller enhver politisk ideologis grunnlag ved å gjøre individene til funksjoner, ikke individer med vilje og rett til utfoldelse. Ideologiens praktiske tolkningen bestemmer individet, selv om ideologien nettopp var basert på individer og tilpasningen til faktiske forhold. Og en rettferdighet urettferdiggjør seg selv når den nekter kritikk.

 

Korrupsjonen, egoismen, og de privilegertes styring er umiddelbare kontradiksjoner for en erklært kommunist med sin makt på grunnlag av folkets frigjørelse og likestilling.

 

Det ubevisste emne er av større interesse for oss i dag. I dag forstår de fleste reflekterte at det finnes ingen "rød fare", men der finnes en Blå Fare; det fullstendige anarki og de svakes uhemmede undertrykking, og en Sort eller Brun Fare, det totalitæres undertrykking og ødeleggelse. Mange frykter Kommunismen på grunn av historiske begivenheter; dette er en feil. Disse hendelsene var resultater av det Totalitære, som er et eget fenomen som oppstår av noens samling av individundertrykkende makt i den hensikt å oppfylle sine intensjoner uten begrensing. Dette er hva som brakte mange "kommunistiske" stater ned, sammen med mange ukommunistiske som ikke blir like ivrig nevnt.

 

I dag står vi i høy grad ovenfor den liberalistiske og narsissistiske fare. Men den totalitære fare, som resultat av narsissismen og liberalismen (totalitarisme kunne aldri resultert av ekte Kommunisme), er også svært aktuell i dag på mange måter, for i en kultur basert på "hver mot hver i konkurranse om å gjøre det best - få det best", hvor verden betraktes utifra hvordan selvet gagnes, er det såklart en følge at hver vil ha mest mulig makt over seg selv og andre, sin egen posisjon, sine intensjoners oppfyllelse. Dette er et fenomen som vil spre seg, og jo mer liberalistisk, pliktløst og dermed anarkistisk samfunnet blir, jo større blir faren for at noen vil ta makt over andre[10]. Et aktuelt eksempel på dette følger som også inkorporerer en viktig teknisk politisk del av Jordens tilstand i Nineteen Eighty-four[11]:

 

"President" Bush og "regjeringen" i USA skaper en myte om terrorisme, evig fare, og evig kamp. "The War on Terror". Det er en krig der ute, en evig krig mot en farlig fiende som er overalt og som tar oss hvis vi ikke beskytter oss. Hvis du kan overbevise folk om dette, kan du overbevise dem om alt. På denne måten får USAs "regjering" sakte strippet folket for rettigheter mens de får mer og mer makt, mer og mer penger, og folket og underklassen, USAs fattige og proletariat, blir mer og mer undertrykte - og fornøyde med det, for det er nødvendig å gi opp frihet for å beskyttes mot en omringende fiende. Vi har nå flere bevis på USAs faktafordunkling, propaganda og direkte løgn i forbindelse med ikke bare deres urettferdige og urettslige handlinger gjennom de siste femti årene, men også mye konsentrert rundt bare de siste fem[12].

 

En tredje ting er motstandernes utvikling i kampen mot hverandre. I begynnelsen var både ideologi og praksis svært annerledes, men for å bekjempe hverandre, for makten og til slutt for selve krigen har samfunnsforskjellene jevnet seg ut, glidd sammen. I kampen mot hverandre, i hatet og maktviljen har alle hemninger, alle prinsipper, all skam blitt droppet for å overvinne den andre, og til slutt gjør ingen noe mer fryktelig enn den annen, for de har alle mistet hemningene som tidligere skjenket dem grunn til fordømmelse av fienden, faktisk for fiendskapet i det hele. Dette tilsvarer hvordan USA slo ned på Kommunismen, Kommunismen i teori og kommunismen i praksis. De brukte det totalitære som argument, men som jeg har forklart var dette ikke det kommunistiske ved de kommunistiske statene.

 

I motsetning til My, som handler om massens undertrykkelse av de få og av det annerledes, tar Nineteen Eighty-four opp de fås undertrykkelse av de mange, og de manges ubevisste selvundertrykkelse.

 

Aldous Huxleys Brave New World

"O Brave New World that has such People in it"

Shakespeare, The Tempest

 

Huxley:

Aldous Leonard Huxley (1894-1963) vokste opp i en blandet familie tradisjon av vitenskap og litteratur. Han hadde stort press og forventning over seg på grunn av denne gen arven, og vi ser dem begge blande seg i hans verker. Han levde opp til forventningene.

 

Huxley var en stor forfatter underholdningsmessig sett, en betydelig filosofiskpolitisk essayist, og en aktiv, menende politisk person med en dynamisk personlighet i klar, desillusjonert dialektikk med sin omverden. Hans bøker vakte stor tanke og interesse.

 

Hans første utgivelser, i mellomkrigstiden, er mest forsøkte refleksjoner estetisk og kritisk over sin tid med en mørk tone og stor, vittig åpenhet. Med tiden blir han mørkere, legger mer vekt på kritikk, og beveges sakte rundt 30-tallet inn på religiøse eller metafysiske spørsmål, i motsetning til det rent filosofiske og politiske som opptok ham tidligere. Rundt krigen blir fokuset på det mystiske og det eksistensialistiske større. Helt fra begynnelsen skrev Huxley idébøker, og alt han skrev ga uttrykk for eller inklinasjon til refleksjon. På 20- og 30-tallet ga han uttrykk for tidens kritiskhet og uro spesielt rundt politiske spørsmål. Etter krigen ga han uttrykk for den tids kaos gjennom metafysiske og etiske spørsmål. Midt i dette endret Huxley stadig meninger og syn, og byttet ofte metoder for å se på verden og problemer. Alt dette gjør han til en mangesidig person og tenker som gir uttrykk for flere måter tiden hans ble sett på og flere måter en kan uttrykke dette i forskjellige litteraturformer.

 

Huxley er alltid et uttrykk for sin tids tone uansett hvilket emne han holder på med. Bøkene hans er ofte kunnskapsladet, og han gjør ofte bruk av Science Fiction elementer, med få rene Science Fiction fortellinger. Brave New World (1937) regnes som Huxleys bidrag til sjangeren.

 

Huxley er sentral i utviklingen av Science Fiction, et betydelig utviklingstrinn som speiler av det forrige, og forutser det kommende.

 

Historisk og kulturelt:

Huxley er det første vestlige uttrykk for den nye dystopiske tradisjonen. I stil og diskusjoner ser Brave New World ut som om den følger fra My, og den har uansett mye felles med samtiden. Fra nå av ville dystopiene sakte strømme i denne form, med visse store hovedpunkter som har blitt del av hovedstrøm litteratur. Slik er Huxleys Brave New World grunnleggende, men den er spesiell fremdeles fra alle andre av dens spesielle fortelling og refleksjoner, den avviker fra mer typiske mønster i sin vitenskapelighet og ambivalens. I den filosofiske diskusjonen skal vi se hvordan den likevel avspeiler sin tids politiske situasjon med stor nøyaktighet.

 

Brave New World: Premisser:

Brave New World handler om Jorden i år 632 A.F. ("After Ford", Henry Ford (1863-1947)) Ford er samfunnets store ideolog og gud, hans industri filosofi, et uttrykk for en del av den kapitalistiske oppfatningen, er Jordens prinsipper. Den egoistiske konkurransedelen av kapitalismen, det liberalistiske i den, er borte. Alt styres utifra sosial nytte, alle skal holde hjulene gående ved arbeid og konsum, men samfunnet er slik konstruert at dette ikke er for hvers egen egoistiske trekking etter egen lykke, men for at alle skal bli maksimalt og likeverdig lykkelige. Alt er styrt utifra prinsippet om at alle skal ha det gledelig, gjort utifra strenge prinsipper om hvordan dette skal gjøres basert på kapitalistisk arbeid og konsum teori. Alle unødvendigheter og ukomfortabelheter er borte, inkludert visse sosiale begrensinger og koder, og for å holde alle samfunnsmedlemmer lykkelige på deres plass og uten vilje til å gjøre motstand og skape problemer programmeres alle barn ved kjemisk, fysisk og senere psykologisk påvirkning til å være fullstendig lykkelige kun med den plass de har blitt tildelt i samfunnet. Individer finnes ikke, bare funksjoner for egen og felles lykke eller glede, uten differens og annerledes uttrykkelse. Farlige bøker er forbudt, det meste av den litterære kulturen er utslettet. Samfunnet styres av de smarteste og mest selvstendige som kommer ut av prosessen, en liten elite med 10 overstyrere øverst, The Ten Worldcontrollers. De som fremdeles fødes på den tidligere eller "naturlige" måten, og som lever utenfor sivilisasjonen og ideologien lever i Savage Reservations uten teknologi eller stat, et slags stammesamfunn basert på ritualer.

 

Handling:

Bernard Marx er høyt oppe i hierarkiet, en intelligent Alpha plus. Men han er ulykkelig og misfornøyd med de objektifiserende tilstandene i hans kultur. Han skiller seg ut, han er mye alene, han tenker selv. Han er en person som for det meste bare tenker på seg selv, narsissismen er hos han også, forskjellen er at han er misfornøyd.

 

En dag drar han med venninnen Lenina til en savage reservation hvor han møter den Shakespeare lesende, lidenskapelige og halvt siviliserte (han var født av siviliserte, men vokste opp i savage reservation) John. John er mye som Bernard, han er misfornøyd med kulturen eller samfunnet han er kastet inn i. På grunn av hans lysere hud og mer spesielle interesser som følge av hans mors lærdom blir han ekskludert fra fellesskapet; han blir en outsider.

 

John blir fort forelsket i Lenina. Bernard og Lenina tar han med tilbake til sivilisasjonen, og han forundres og irriteres over denne andre kulturen, denne nye doxa. I sivilisasjonen får han aldri fred. Alle er opptatt av det nye og spennende ved å ha en savage levende i sivilisasjonen. Han takler det ikke, men kan ikke slippe unna presset. Bernard utnytter det til å bli mer populær, slik blir hans problemer løst. John flykter og tar til slutt sitt eget liv. Det var ingen person og intet sted som var tålelig.

 

Filosofi:

Huxleys hensikt med boken avviker fra hans senere oppfatninger av den. Det er denne ambivalensen som skiller ut Brave New World som dystopisk roman, og som leder til at den er svært vanskelig å analysere filosofisk.

 

Den handler om bruken av teknologi, og vår relasjon til teknologi. Teknologiens konsekvenser avgjøres av hvordan vi gjør bruk av den. Vi må vite hva vi går til og at vi er klare for teknologien.

 

Den handler klart om amerikanisering, og hva det fører til. USA var og er den store kapitalistkjernen. Hjulene skal gå rundt, profitten skal tjenes, effektiviteten styrer. Men Brave New World fremstiller et filosofert USA. Det er der Henry Ford kommer inn. Hvis konsumteorien i kapitalisme ses i et politisk og sosialt heller enn et narsissistisk perspektiv, er den logisk følgelige argumentasjonen at samfunnet fungerer best ved en effektivisering som går ut på å holde samfunnet oppe ved allment engasjement gjennom en sirkel av arbeid og konsum. En følge av dette er at kapital i kapitalisme forsvinner, og det gjenværende er en konsumteori. Hele samfunnet blir da basert på funksjoner i en masse. Mer sannsynlig er det såklart at kapital i kapitalisme ikke forsvinner, men blir en så essensiell del av samfunnsstrukturen at det ender i de undertryktes revolusjon eller i, hvis den kapitalistiske holdningen også er spredt til dem, et sivilisasjonssammenbrudd og anarki (Hobbes' "State of Natrue"). En slik utvikling er lett å angripe. Brave New World utviklingen tar hensyn til hver enkelts behov som menneske, som del av massen (Heideggers "das Man"). Feilen ligger da dypere enn det materielle. Kanskje angrepet på USA (for i det minste biografisk sett er et slikt angrep sikkert) derfor omhandler funksjonstenkningen og materialismen. Det virker plausibelt fordi det nettopp er denne ultimate underleggelse til materialisme som knuser individet.

 

Gjennom dette handler den om den overdrevne rasjonaliteten som har underordnet personen ideologien og ikke ideologien som det beste uttrykk for personen, ideologiens egentlige grunnlag. Alt forklares inn i tall og funksjoner knyttet til materielle oppfyllelser. Det åpnes ikke for individets fremståelse som noe annet enn sitt materielle begjær og sitt materielle arbeid.

 

Gjennom John og sammenligningen med "the Savage Reservation" handler den om valget mellom det mystiske, irrasjonelle, oppdelende, ekskluderende konformistsamfunnet, og det moderne, påtrengende, konformerende ideologisamfunnet. Dette valget tilsvarer hvordan Huxleys samtidige håpløst så på politikk. Det ene er for eksklusivt og ureflektert. Dette tilsvarer den tyske Nasjonal Sosialismen og lignende oppstandelser. Det andre er for inklusivt og ideologiunderlagt, det tvinger sine metoder som nødvendigheter av ideologien på individet, og gjør individet til massekomponent, til instrument som må formes. Dette tilsvarer Sovjetisk Stalinisme, Italiensk Fascisme, og andre utviklinger. Det eksklusive ultraradikale høyre (Nazismens mystiske eksklusivitet) veies mot det inklusive ultraradikale venstre (Stalinismens tolkning og komplette underleggelse til en, i deres tolkning, absolutt og ubestridelig altomfattende ideologi). I det ene styrer primitive instinkter og mystikk, i det andre styrer en beinhard, urokkelig ideologi om det sosialt gode som ikke leder til det sosialt gode fordi dens tolkning er usosial, fullstendig materialistisk. Den politiske håpløsheten på 30-tallet, av umulige retninger og av uunngåelig ødeleggelse (symbolisert ved Johns selvmord, en analogi på kollisjonen av forskjellige retninger som ville forekomme ved utbrudd av krig), møter oss rett i ansiktet. Alt dette peker også mot behovet for en tredje vei, en rasjonell vei basert på argumentasjon, men en argumentasjon som ikke innebærer utslettelsen av det individuelle.

 

Og mens vi ser boken historisk hermeneutisk og i praktiske aktualiteter kan vi også si at det grunnleggende spørsmålet i Brave New World, utenom valget mellom dogmatikk eller selvutslettende matematikk, er spørsmålet om, et spørsmål som stilles bare av det futuristiske samfunnets væremåte, paternalisme. Dette er et veldig viktig politisk spørsmål. Hvis samfunnet i Brave New World kan sikre at alle individene er lykkelige, spiller det noen rolle om det ikke finnes individer, hvis ingen tenker eller eksisterer selvstendig? Dette stiller tre spørsmål: Er der andre verdier enn lykke som ikke kommer av lykke[13]? Er der forskjellige typer lykke[14]? Og bringer utslettelsen av individer til fordel for lykke faktisk mest lykke[15]?

 

Kort og godt handler Brave New World om lykke, individualitet og i det hele verdier. Her stilles seriøse politiske og etiske spørsmål, spørsmål høyt potente både nå og på Huxleys tid, slik jeg har vist.

 Men når det kommer til et budskap, over disse beskrivelsene og spørsmålene de stiller, er Brave New World, og Huxley selv, ambivalent, svært ambivalent.

 

Alt dette er uttrykk for grunnleggende, gjengående spørsmål i Science Fiction, mange av dem her tatt opp for første og beste gang.

 

Ray Bradburys Fahrenheit 451

"If they give you ruled paper,

write the other way."

- Juan RamónJiménez, sitert på første side av Fahrenheit 451.

Dette uttrykker romanens kamp for individualitet og fulle muligheter til utfoldelse.

 

Bradbury:

Ray Bradbury (1920-) har for det meste skrevet noveller, og basert seg på fantasy og horror. Likevel skriver han ofte slik at fortellingene passer innenfor Science Fiction. De er ikke direkte vitenskapelig basert, han skriver aldri Hard Sf, men ofte fremstiller han fortellingene som vitenskapelig mulige hendelser med rasjonelle forklaringer, slik at han åpner for et mulig, ikke enda kjent rom hvor han kan utforske nye ting og stille viktige spørsmål som påvirker oss i dag, ofte allegorisk.

 

Bradbury er en veldig flink og anerkjent forfatter, men produksjonen hans er ikke så svært stor. I Science Fiction sammenheng er han det beste resultatet av den dystopiske tradisjonen, men ikke direkte revolusjonerende).

 

Det verket som angår oss her, hans store, betydelige bidrag til sjangeren, er hans første og beste roman, Fahrenheit 451 (1953). Denne romanen, sammen med nevnte Brave New World og 1984, er den definitive representanten for den svært typiske og utbredte dystopiske tradisjonen, og en av de beste SF romanene noensinne.

 

Historisk og kulturelt:

Fahrenheit 451 er ikke svært nyskapende sammenlignet med de andre romanene, men den har en svært god kvalitet gjennom dens overlegne spenning, og er ganske original i å ta opp det viktige spørsmålet om dekadansen i kulturen i mye høyere og mer filosofisk grad enn tidligere. Den er en tankevekker.

 

Fahrenheit 451 er ikke det direkte resultat av noen innflytelse. Bradbury var svært belest, influens må ha kommet fra de klassiske romanene han jobbet med. Boken kan ses som et resultat av den litterære tradisjon generelt kombinert med tidens omtale eller mote; Science Fiction og dystopia var i luften.

 

Fahrenheit 451: Premisser:

Fahrenheit 451 (temperaturen hvor papir tar fyr) fremstiller et samfunn hvor alle lever i en uvitende lykke. Alle er avhengig av konstant underholdning. Media er den eneste kilden til kunnskap, og media er alt som opptar folk. Ingen snakker virkelig sammen, alle bøker bortsett fra det nødvendige er forbudt og brennes, ingen vet noe om noe, de bare utfører jobbene sine og ellers bombarderes av media. Ingen tenker.

 

Dette er et demokratisk samfunn. Det er vårt samfunn, med visse tendenser uthevet. Det selvfordummede folket velger å ha det slik. De vil bare fortsette å være uvitende, ukritiske og glade. Alt har blitt slik i en sakte spiral hvor hver beslutning har gjort folket så mye mer uvitende at de ikke vet bedre enn å gjøre den neste ultrakonformiske, antikritiske, narsissistiske og uvitende beslutningen.

 

Handling:

Vi følger brannmann (bokbrenner) Guy Montag som sakte endrer holdninger, og begynner å motstå samfunnets regler. Han begynner å stjele bøker istedenfor å brenne dem. Guy begynner å bli opprørt, sint, kritisk til samfunnet. Vi føler gjennom Guys kritikk hvordan vi selv har innvendinger mot dette samfunnet, vi er enige med hans argumenter, boken argumenterer for individualitet og kritiskhet gjennom en person fanget i et hav av konformitet og uvitenhet. Med tingene slik satt opp er det vanskelig å være uenig.

 

Guy må etter hvert rømme fra byen, og i prosessen møter han på flere lesere, han møter den stille motstanden, som gir oss innblikk i hvordan dette gikk til. Møtene brukes også til på gi flere interessante diskusjoner, denne gang mer i form av dialoger, over samfunnets tilstand. Til slutt blir byen, involvert i en krig innbyggerne nesten ikke vet noe om, fullstendig lagt øde av bomber.

 

Filosofi:

Samfunnets fremstilling, som i mange dystopiske fortellinger, lar mange spørsmål ligge åpne. Historien blir bare vagt forklart, men mer forundringsverdig er spørsmål om samfunnets struktur, hvordan opprettholdes alt dette, hvem tjener på det, hvordan kom krigen til? Romanen legges åpen for tolkning på mange punkter, dette gjør den svært universell og brukbar. Spørsmålene som ligger igjen er uansett ikke viktig for den fulle betydningen. Man finner mye i dette hvis man bare holder seg til det som er skrevet.

 

For oss i dag betyr denne fortellingen veldig mye, mye mer enn på Bradburys tid. Fahrenheit 451 fremstiller faktisk et logisk resultat av samfunnet nå, forutsatt at visse tendenser tar over (som de ser ut til å gjøre).

 

Fahrenheit 451 overgår alle andre romaner jeg har lest, både som leseopplevelse og i mening. For meg er den det perfekte protestrop mot de dårlige tendenser i dagens samfunn. Den fremstiller så vakkert hvordan det liberalistiske, egosentriske i dagens samfunn sammen med den ensidige opptagelsen av lykke på bekostning av kritikk, og tendensen til intoleranse og et nådeløst krav til konformisme, kan, slått sammen, føre til et totalitært, utvitende samfunn uten tenkning, kritikk, utvikling, individer.

 

Den stiller også spørsmål ved demokratiet. Diskursjonen som følger av å stille spørsmål ved demokratiet involverer problemstillinger under termer som 'det liberale dilemma', 'det demokratiske dilemma', 'det paternalistiske dilemma', og politikkens og samfunnets grunnlag, mening og struktur. Hva er meningen med å opprette et demokrati hvis resultatet er at folket kan velge det som er politisk og samfunnsmessig galt, i henhold til viktige strukturer som samfunnskontrakten, hvis de kan velge og velger etter egne preferanser eller ønsker uten å ta rettferdigheten inn over seg, uten å la den influere beslutningen? Følgen er jo at demokratiet slutter å handle om rettigheter og plikter, og begynner å handle om frihet i negativ forstand, den tomme valgfrihet. Dermed blir demokratiet undertrykkende. Dette problemet gjør demokratiet til ikke bare et problem, men et dilemma og en apori. I frihetens navn undergraver demokratiet friheten, i rettighetenes navn undergraves rettighetene. Demokratiets problem henger sammen med det liberale dilemma, at en oppfatning om fullstendig frihet i samfunnet undergraver seg selv i kraft av å undergrave frihet. Det er fordi demokratiet og liberalismen er feiloppfatninger. De fokuserer på en funksjon, funksjonen gjøres til et mål i seg selv. Dermed glemmes samfunnskontrakten, rettighetene og pliktene gjøres irrelevante ovenfor valgfriheten, og dermed blir samfunnet som fenomen misforstått, sett som et hinder og ikke et samarbeid. Men på den andre siden oppstår faren og dilemmaet i paternalismen. Dette kommer jeg til i det følgende.

 

Avsluttende diskusjoner

Brave New World, Nineteen Eighty-four, og Fahrenheit 451 fremstiller alle totalitære samfunn av forskjellige slag. Det ene er et ideologibasert forsøk på fullstendig sosial lykke og effektivitet, på bekostning av kritisk tanke og individualitet. Det andre er en utvikling fra et slikt forsøk (her gjennom kommunisme og ikke konsumteori) til et samfunn basert på bedrageri, med den ene hensikt å ha så mye ren makt som mulig, på bekostning av alt som står imot en absolutt rådning. Til slutt har vi et samfunn utviklet fra dagens narsissistiske holdninger til det punktet hvor alt er i kaos og uvitenhet, med selskap av en drepende konformisme. Det som er galt med alle disse utviklingene er at de knuser individet, nekter individet å være individ, nekter det å utfolde seg med fulle muligheter for sitt potensial, nekter å bygge noe. Det er et stagnerende samfunn av helt like personer, av en masse, med ubestridte krav til konformering og akseptans. Individets rettigheter som individ blir ikke tatt hensyn til, og individet vet det ikke og bryr seg ikke fordi den viktigste av alle rettighetene er tatt vekk fra det: Rettigheten til å være et individ, til å være forskjellig fra alle andre, til å utfolde seg med fulle muligheter.

 

Den totalitære ideologiens betydning:

My og Nineteen Eighty-four fremstiller begge et totalitært samfunn basert på fullstendig underleggelse til en ideologi, totalitært gjennom å gjøre hva som helst for å tilfredstille deres tolkning av den krever, og gjennom å nekte all kritikk eller dissens. Nineteen Eighty-four samfunnet er dessuten basert mest på et absolutt krav etter makt på narsissistisk grunnlag, men dette er bare relevant for de innerste partimedlemmene. Samfunnsstrukturen i det ytre er basert på underleggelse til ideologi og dens tolkning.

 

Hva som er farlig med dette er den komplette utslettelsen av jeget i massen, til fordel for bare massen, som selv blir gjort om til en funksjon for en absolutt ovenstående ideologi som dermed mister røtter i de faktiske forhold, som mister fleksibilitet og mulighet til å være aktuell, og som mister sannhet i å være ubestridt og total. Disse romanene er gode, men ingen tar opp deres problemer så klart som John Stuart Mill, filosofen og samfunnskritikeren som ikke levde geografisk eller historisk til å oppleve den ideologibaserte totalitære terror disse romanforfatterne var klar over og opplevde.: "There is the greatest difference between presuming an opinion to be true because, with every opportunity for contesting it, it has not been refuted, and assuming its truth for the purpose of not permitting its refutation. [Og nå kommer det store:] Complete liberty of contradicting and disproving our opinion is the very condition which justifies us in assuming its truth for purposes of action"[16].

 

Men spørsmålet om paternalismen blir igjen. Å ikke sette bedrevitende grenser er imot rettferdigheten, som krever den sikringen, men å sette grenser i rettferdighetens navn er også imot rettferdigheten, for det er ekskluderende for Det Andre, det ukjente, det kritiserende, det rettferdigheten fremtreder som i møtet med urettferdighet. Dette er rettferdighetens apori, dens umulighet, dilemma, beståelse i motstridende riktighet. Rettferdigheten fordrer og krever rett, lov, altså makt, den krever håndhevelse. Men i den håndhevelsen skjer en eksklusjon og en vold som er urettferdig. Retten fremsetter seg som rettferdighet, men i det, i å være dogmatisk og tankeløs, i å være ferdig når rettferdigheten er uendelig, evig kritisk, er den urettferdig[17]. Hva betyr dette? Skal vi gi opp rettferdigheten? Det er en mulig følge, da rettferdigheten virker bygget på en selvmotsigelse. Men i så fall må vi finne en annen måte å svare, for oppgivelsen av spørsmålet er inadekvat, vi må ha et svar på dette spørsmålet. Det er ikke spørsmål i seg selv, det er et spørsmål vi skaper og jobber med utifra urgamle behov. Derfor skal vi finne et svar vi alle kan med vår fornuft være enige om. Derfor virker et annet svar mer plausibelt: retten er urettferdig og må utslettes, ignoreres. Men dette er også inadekvat, for i en eller annen forstand vil rettferdigheten alltid kreve at dens håndhevelse blir sikret av en form for rett, og i praksis trenger individet en dogme, ikke en lang begrunnelse og resonnering, altså et prinsipp eller en rett. Hvordan formulerer vi oss da, hvordan dekonstruerer vi og ser rettferdighetens struktur og grunnlag, og hvordan bygger vi på dette, på en måte som unngår selvmotsigelse og apori? Eller er det en måte å komme gjennom det under oppfatningene som leder til aporien? Er aporien en feiloppfatning og egentlig ikke et problem? Eller ender alt med at vi bare må, hvis eneste løsning og med et visst krav på konsensus, ignorere dilemmaet av nød?

 

Dette er hva som gjør kritikken av disse samfunnene noe vanskelig, for selv om visse elementer klart er urettferdige eller gale, gjenstår grunntrekkene i samfunnene som svært disputerbare.

 

Ellers gjenstår innvendingen om individets rettigheter. Disse rettighetene, hva enn man kommer fram til om dem[18], er den beste innvending mot noe samfunn, og de totalitære samfunnene går som regel mot disse.

 

Den totalitære narsissismens betydning:

Brave New World og Fahrenheit 451 tar derimot opp mulige resultater av andre tendenser enn ideologiunderleggelsen, nemlig hvordan også det liberalistiske, egoistiske, eller narsissistiske (det siste uttrykker verdensoppfatningen til grunn for det hele) kan lede til undertrykking av individet og hindring av utfoldelse. Dette er mer aktuelle for oss her i dag. De andre tar opp problemer vi er klar over og prøver å unngå. Vi vet det gjelder å følge det rette, ikke en ideologitolknings knusende hånd mer enn vi vet farene ved vår "valgfrihet" og absolutte isolasjon ("the self-made man"). Det er nettopp fordi vi har det godt nok til ikke å trenge en prinsippstyring eller ideologi at vi ikke har en totalitær fare; vår kjærlighet for "valgfriheten", et resultat av forhold i omgivelsene (og nå snakkes det kun for flertallet og den generelle retning), er grunnen til vår avsky for det totalitære, istedenfor det grunnlag som setter grenser for denne "valgfrihet" kjærligheten også: Individets rettigheter (les: muligheter, positive friheter). Derfor angår disse temaene oss mye mer, for når vi til slutt forstår faren i den absolutte tvang og i det absolutte pliktfritak, da kan vi gå på rett kurs.

 

Til alle fire samfunn fremstilt i disse romanene kan jeg rette en samlet, grunnleggende kritikk: Rettferdigheten krever at vi vet rettferdigheten. Derfor er det nødvendig å stadig være klar over bakgrunnen for våre oppfatninger om rettferdighet, å stadig finne ut om disse oppfatningene er korrekte, og å stadig rette oss etter nye undersøkelser. En slik nedbygging av en oppfatning eller et standpunkt kalles Filosofisk Dekonstruksjon. Det består i at vi går i dybden av oppfatningen, hva som utgjør dens fulle årsaker. Da er vi tilbake i oppfatningens og spørsmålet som oppfatningen besvarer sine røtter, hva det egentlig består i. Vi kan da bygge opp fra dette utifra hva som følger som svar fra spørsmålets grunnlag, og følgelig rette vår oppfatning til noe fullstendig basert på kjernen og roten i saken. En dekonstruksjon kan være logisk fenomenologisk eller historisk og hermeneutisk.

 

Det er nettopp denne rettferdig pålagte stadig gående kritikken gjennom dekonstruksjonen som mangler som nødvendighet i vårt samfunn, og som benektes fullstendig i de omtalte dystopiske samfunnene.

 

Filmer

Fahrenheit 451 finnes som en film ved samme tittel fra 1966. Den feiler å fange bokens essens, de viktige eksistensialistiske og politiske spørsmålene. Filmatiseringene av Nineteen Eighty-four er mangfoldige. "Equilibrium" (2001) er løst basert på hovedsakelig Fahrenheit 451, men også mye på Brave New World og Nineteen Eighty-four. Den er mer en spenningsfilm i "Matrix" stil som ikke utforsker samfunnsstrukturen like dypt som romanene. Det fremkommer ikke i like høy grad et budskap, de fleste viktige spørsmål legges vage, og vi får bare et inntrykk av hvordan samfunnet faktisk fungerer, ikke nok til å se hva som er galt i det og å ta det som en advarsel. "THX-1138", George Lucas' første film, er et godt eksempel på en dystopisk film tatt rett ut av disse romanene med sin egen underholdende, men heller uoriginale handling. Mange mer originale variasjoner som for eksempel "Rollerball" har fulgt.

 

 

Hovedkilder:

We - Yevgeny Zamyatin, Penguin Classics. Introduksjon og noter av Clarence Brown.

Brave New World - Aldous Huxley, Vintage Classics. Introduksjon og biografi av David Bradshaw.

The Penguin Complete Novels of George Orwell - George Orwell, Penguin Classics. Introdusert.

Fahrenheit 451 - Ray Bradbury, Voyager Books, 50th Anniversary Edition. Introdusert og med etterord av Ray Bradbury.

Literary Theory - Jonathan Culler

Verdens Litteratur Historie bind 10 og 11 (Århundreskiftet og Mellomkrigstiden).

The Mammoth Encyclopedia of Science Fiction - George Mann (Ed.)

[1] Dette følger filosofer og litteraturteoretikere som Hans-Georg Gadamer, Jacques Derrida og Quentin Skinner.

[2] Gadamer bygger på Heideggers fenomenologi (se note 4) og tillater, noe imot seg selv og sin fenomenologiske utslettelse av subjekt/objekt, alle meninger eller tolkninger. Derrida avviser lingvistisk og autoral tolkning eller betydning av en konsekvent fenomenologisk oppfattelse av væren hvor han avviser at noe kan ses annerledes enn subjektets syn. Derrida kommer ut mest konsekvent og kanskje riktigst, men Skinner godtar hans oppfatning uten å avvise autoral tolkning. Det kommer nemlig an på hva vi mener med autoral tolkning. Vi trenger ikke få det helt riktig, for vi kan ikke en gang forstå hvordan en annen kan være, men vi lærer noe om oss selv i å forsøke å tolke et ståsted en annen person har bebodd. Skinner fremsetter altså ideen, hvor han følger Gadamer, men er mer forsiktig i henhold til det fenomenologiske grunnlag, om at tolkningen er en praksis vi kan bedrive for å lære mer om oss selv og om vår verden, og på et annet nivå, innenfor den tenkte objektivitetsstrukturen nødvendig i diskurs med tenkte andre personer, oppnå en bedre forståelse av et felles objekt, se det fra flere synspunkt.

[3] Når vi snakker om den autorale mening, går vi inn på et teoretisk nivå hvor vi setter frem subjekter og objekter og årsaker i 3. person atskilt fra det undersøkende subjektet i midten av verden vi er. Vi må forstå at verden ikke er slik, det er en konstruksjon for samhandling og samforståelse som egentlig er utenkelig.

[4] Fenomenologi er læren om hvordan noe fremtrer, hva som er væremåten i dets utvikling, hvordan det kom til å ha dets vesen gjennom en utvikling av fremtredelse, og hva som ledet til disse fremtredelsene. Denne oppfatningen av verden, og denne definisjonen av fenomenologi er basert på Heideggers ontologi. Selv om den er ment som et forsøk på å forstå og forklare væren, er den kjent og brukbar innen kunstteori og sosiale og psykologiske teorier. Se: M. Heidegger: Spesielt Sein und Zeit (1927) og Der Ursprung des Kunstwerkes (1960).

[5] Prinsippet er å gå fra større til mindre størrelser i hensikten å fordype undersøkelsen av samme forhold frem til alt som ligger i forholdet eller situasjonen som analyseres innen det formale systemet er tatt opp i den formale analysen.

[6] Se spesielt: The Original Series: "A Taste of Armageddon"(1.sesong), The Next Generation: "Justice"(1.sesong) og "When the bow breaks"(1.sesong).

[7] Se: L. Wittgenstein: Tractatus Logico Philosophicus og Filosofiske Undersøkelser.

[8] Igjen, Heidegger: Sein und Zeit.

[9] Gadamer bygger sin hermeneutikk på Heideggers lære i denne fenomenologiske, subjekt baserte retning. Se: Wahrheit und Metode (1960).

[10] SE: Thomas Hobbes: Leviathan (1651). Mye av det jeg setter frem i hele denne oppgaven er basert på Hobbes' svært viktige og på flere områder korrekte teori om maktens nødvendighet i praksis, og maktens uunngåelige tilstedeværen.

[11] SE spesielt Michael Moore: Dude, Where's My Country?, men også Stupid White Men. Det følgende vil være basert på mye av det Moore sier, og det har sammenheng med mye av Moores refleksjoner over dagens situasjon. Det var Moore som først gjorde sammenligningen med noen av dagens problemer. Bøkene anbefales som guide til hvordan samfunnet er og hva som er galt med det - ikke bare for USA, for som han sier følger alle andre nasjoner etter, og de samme tendensene kan oppdages her.

[12] Jeg henviser så klart igjen til Michael Moores siste filmer og bøker, men også mange av de mer konkrete antipositivistiske filosofene i vår tid (de som har innsett at det partikulære kommer foran det abstrakte, og at alle faktorer med væren påvirker hvert spørsmål om og i væren) har tatt opp problemer som disse.

[13] J. S. Mill sier nei. Dette utgjør utgangspunktet for Utilitarismen og mange andre etiske teorier som baserer seg på lykke som det endelige mål for handling. Argumentasjonen går slik: Det er ikke tenkelig å ha en intensjon eller et ønske som ikke er knyttet til lykke, og viktigst av alt: Der er ingenting vi verdsetter som ikke verdsettes på grunn av en sammenheng med lykke. Har vi verdier som ikke har med lykke å gjøre? Er der noe som kan settes over lykke som mål for selvet?

 Freuds lykke definisjon har mye å si her. Freud, en av de viktigste teoretikerne om lykke i filosofien, definerer lykke som oppfyllelsen av behov. Det er vanskelig å være uenig, men er det utfyllende? Samfunnet i Brave New World følger konsekvent denne definisjonen.

[14] Mill skiller seg fra Bentham ved å svare ja på dette spørsmålet. Dermed løses mange prioriteringsproblemer i praktisk utilitarisme. Men slike oppdelinger eller graderinger er heller vanskelige å gjennomføre.

[15] Kontakter vi igjen den andre store lykketeoretikeren i filosofien J. S. Mill finner vi svaret nei. Individualiteten gir en egen type lykke som den freudianske lykken er for passiv til å ta innover seg. Den er en aktiv lykke, og det den kan skape i dens frihet åpner for mer lykke, og fleksibiliteten i dette hindrer feil som kan skape ulykke.

For Mill om lykke og moral, se: J. S. Mill: Utilitarianism.

[16] Se: J.S. Mill: On liberty, Penguin classics utgaven introdusert av Himmelfarb, s.79. Denne tenkningen kan lett føre til en for liberalistisk politikk. Mill legger svært stor vekt på den negative frihet, men nevner ikke den virkelige frihet, den positive. Mill erkjenner likevel problemet med denne oppfatningen, som ligger til grunn for demokratiet. Han viser hvordan vi må begrense demokratiet for å unngå "flertallets tyranni", men bare så langt som å sikre også minoriteten "valgfrihet" (for å putte det i terminologien til de som har dratt denne tenkningen for langt). Fremdeles mangler MIlls teori mulighetens plass, den positive frihet. På grunn av dette er ideologien hans for vag, den kan brukes til venstre og høyre.

[17] Det som er sagt her om dekonstruksjon er til dels basert på Jacques Derridas tanker, en av nåtidens største filosofer og Dekonstruksjonens store forkjemper. Hans teori om den nødvendige dekonstruksjonen av rettferdighetsoppfatninger, og om retten og rettferdigheten apori, er omtalt i hans mest tilgjengelige og absolutt mest aktuelle verk, Lovens Makt (1994, Norge 2001).

[18] Se spesielt: John Rawls: A Theory of Justice, John Locke: Two Treatises on Government, Jürgen Habermas: Moralbewusstsein und kommunikatives Handeln.