I Rune Belsviks novelle "Eg står her og skal slå opp med ei jente" er tatt fra samme forfatters novellesamling "Kram snø", først utgitt i 1981. I denne novellen tar Belsvik for seg en problemstilling godt kjent blant ungdom: den traumatiske opplevelsen det er å måtte slå opp med en jente. I novellen møter vi Svein, som er sammen med en jente som heter Lise. Men nå føler han at det er nok; nå skal han slå opp med henne.

Svein er en gutt i tenåringsalderen som opplever valgets kvaler. Han er også umoden, lite voksen, og han vil gjerne være tøff og populær. Før han møtte han Lise var han litt sjenert, men han er blitt litt mer sikker på seg selv i løpet av den siste tiden. Bildet Vi danner oss om Svein er at han er en gutt som har vanskeligheter for å gjøre forskjellige valg, og han er usikker på hva som er det beste valget. På den ene siden vil han ha en fast kjæreste, mens på den andre siden vil han være fri for å treffe andre jenter også. Svein er feig, og han vil derfor gi oss et inntrykk av at han er tøff og at han ikke har bruk for noen, i alle fall ikke Lise. Han har tatt Lise for gitt, alltid regnet med at hun kommer til han. Det samme er det med når han sier: "Skulle tru ho har tenkt forholdet vårt skal vare evig." da er han ganske innbilsk som tror at hun vil ha ham for alltid. Og når han tenker på at en annen gutt skal kysse henne, blir han sjalu. Det virker som om han har planlagt dette bruddet lenge, og da Lise kommer og gjør det slutt, kjenner han seg veldig kald og redd. Han kommer til å savne henne og hennes hemmeligheter. Ved at hun slo opp med han har han mistet en del av seg selv på en måte som ikke var planlagt.

Bildet vi får av Lise i novella er et uekte bilde av henne. Det er de inntrykkene Svein har av Lise etter han har gått lei av henne, og når han tror at han hater henne. Hun blir skildret som ei tankefull jente med spisse kroppsformer og tidligere "stålstrengaktige" lepper som nå er "myke som softis". Hun har utviklet et tøft ytre for å skjule at hun er sårbar inni seg, liksom Svein er. Jeg tror at hun liker å være spesiell, og at hun et eget behov for å bli lagt merke til. Mot slutten av novellen skriver forfatteren at hun har røde sokker, et sølvkors rundt halsen, og at hun røyker. Hun gir Svein melding om bruddet med et kaldt ansikt, hun er ikke glad i han lenger.

Denne novella handler om den vanskelige ungdomstiden. Alt er vanskelig i disse årene, bl. a kjærligheten og utdanningen. En ungdom har lite erfaring med å ta avgjørelser, og de han tar blir ofte feil. Ofte er det vanskelig å sette ord på følelsene en har for et annet menneske. Disse problemene virker det som både Svein og Lise sliter med. Miljøet i denne novella er tidlig 80-talls, da ungdommen skulle prøve ut mye nytt, og man ble veldig lett påvirket av vennekretsen. Viktige avgjørelser var derfor vanskelige å ta. I dag tror vi at vi unge vet mer om hva vil gjøre, men vi lar oss fremdeles påvirke, og det er fortsatt like vanskelig å gjøre et valg her i livet.

Forfatter Rune Belsvik bruker en skrivestil basert på ungdoms muntlige livsstil i denne novellen. F. eks. blir banneord og ord som er kategoriserte som ufine hyppig brukt. Eks. " Kva pokker. Eg er jo dritredd." (…) "Ho pissar visst berre. Det er aldri dritlukt etter henne." (…) "Brått er eg litt trist. Faen." (…) "Heilt for jævlig." Som vi ser, prøver Belsvik helt klart å snakke ungdommens eget språk i denne novellen, ved stadig å anvende ord som unge mennesker kanskje har lettere for å bruke enn de voksne. Belsvik prøver kanskje å plassere stygge ord i munnen til Svein for å reflektere det faktum at han prøver å gjøre seg tøffere enn han egentlig er ved å banne. Dette kan vel tilsi at han er usikker på seg selv, og svak mentalt.

Forfatteren har brukt 1.persons-synsvinkel som gjør at leseren blir en slags usynlig tilskuer som får vite Sveins tanker, meninger og følelser. Vi får Sveins syn på seg selv, Lise og deres forhold, noe som gir leseren feilaktig informasjon om Lise og hennes væremåte.

Oppbygningen er kronologisk med enkelte tilbakeblikk på tiden de har vært i lag, som er naturlig siden at vi får "se" handlingen ut i fra Svein. Det hele begynner jo med at han står der og ser henne komme mot ham, og alt ender kaldt når hun går derfra igjen.

Novella bygges opp mot et høydepunkt; møtet mellom Lise og Svein. Da vet vi at noe kommer til å skje, at Svein og Lise slår opp. Hele novellen bygges opp mot dette hovedmomentet, men alt blir snudd på hodet siden hun slår opp med han og ikke omvendt.

Vi har et vendepunkt i novella når Svein sier: "Brått er eg litt trist." Gjennom hele novella har han rakket ned på henne og ment at å slå opp med henne er det eneste rette, men når han begynner å tenke, lurer han på om dette virkelig er det rette å gjøre. Etter dette forandrer han synet på Lise, da synes han at hun ser så lita og uskyldig ut, så forsvarsløs, liksom.

Og så sier han: "skal eg verkeleg slå opp med henne? No kjennest det heilt sprøtt ut. Heilt for jævlig. Eg har vondt i magen. Eg skjelv." mens han før sa at hun var en pest og en plage, og han bare gledet seg til å slå opp med henne.