Rune Belsviks novelle "Eg står her og skal slå opp med ei jente" er tatt fra samme forfatters novellesamling "Kram snø", først utgitt i 1981. I denne novellen tar Belsvik for seg en problemstilling godt kjent blant ungdom: den traumatiske opplevelsen det er å måtte slå opp med en jente. I novellen møter vi Svein, som er sammen med en jente som heter Lise. Men nå føler han at det er nok; nå skal han slå opp med henne. Svein er novellens jeg-person, og novellen fortelles gjennom en førstepersons-synsvinkel. Siden vi får høre mye om Sveins følelser og emosjonelle liv, er det helt klart at synsvinkelen er personal. Denne historien har kun to personer, og det er med på å gjøre den til en novelle.

Novellen starter særskilt brått, den første setningen vi hører fra Svein er: "Ho som kjem gåande der borte, skal eg slå opp med." Denne setningen er veldig bastant og bestemt. Det er ingen tvil om hva Svein skal foreta seg, og leseren får også en viss peiling på hva novellen handler om, allerede i løpet av dens ti første ord. Svein og Lise har avtalt dette møtet fordi de senere skal gå på en fest sammen. Men Lise er intetanende til Sveins lumske hensikter. Svein skal ende forholdet; han greier ikke lengre å være sammen med Lise. Han føler at hun ikke har noen hemmeligheter lengre. Alt er avslørt ved henne, i hvert fall slik Svein ser det.

Men etter hvert som Svein, via leseren, argumenterer for hvorfor han skal slå opp med henne, resonnerer han seg frem til at det kanskje ikke lengre er så lurt å gjøre det likevel. Mens vi igjennom hele novellen hører at nå kommer Lise snart, leser vi også Sveins tanker omkring emnet. Til slutt finner altså Svein ut at han ikke vil slå opp med Lise likevel. Dette tankegangens mest ekstreme punkt er når Svein utbasunerer: "Skal eg verkeleg slå opp med henne?" Dette utsagnet er skrevet i kursiv i teksten, antageligvis for å fremheve dets viktige budskap. Når Lise så nærmer seg Svein og starter en konversasjon med ham, kommer det nok som et sjokk på både Svein og leseren at Lises ord er: "De e slutt. Da går ikkje lenger. Eg har visst da heila tio, Svein. Du har nok skjønt da, du òg."

Siden vi møter Svein relativt tidlig i novellen, blir vi godt kjent med ham etter hvert som historien skrider frem. Vi får høre om hvor nervøs han først var da han først traff Lise; vi får et innblikk i den noe ubesluttsomme personen Svein er; og ikke minst, vi blir innvidd i Sveins urolige sinnsliv, og hvor vanskelig han har det inni seg i det faktiske øyeblikket novellen utspiller seg. Belsvik bruker korte, konsise setninger for å beskrive ting og situasjoner. Eksempel på dette: "Brått er eg litt trist. Faen. Ho ser så trygg ut der ho kjem gåande. Så lita og uskuldig. Trur alt godt om alle. Og så skal eg…" Belsvik beskriver Lise grundig, og vi føler virkelig at vi vet hvilken type personer både Svein og Lise er når vi har lest novellen.

Belsvik uttrykker seg med korte, presise ord og uttrykk for å holde spenningen og dramatikken oppe hos leseren. Dette hjelper leseren å forstå at handlingen skjer i nåtid (presens), og at Svein faktisk står der akkurat nå for å slå opp med henne. Novellens tittel henspeiler da også på dette. Handlingen foregår på to plan: I preteritumsdelen ser Svein tilbake på hvordan forholdet har utviklet seg til nå, mens han i presensdelen forteller om hvor langt unna Lise er han. Eks. på preteritum: "Eg hadde litt problem med å komme saman med henne. Ho var eigentleg forelska i kameraten min." Eks. på presens: "Sjå, der kjem ho. Med sola rett i ansiktet. (…) Ho har på seg dei raude sokkane."

Vi får aldri høre om Svein tror at Lise føler det på samme måte som han, eller om han har noen skrupler eller betenkeligheter i det hele tatt omkring det å slå opp med Lise. Dette bare beviser at Svein høyst sannsynlig er en meget egosentrisk person, som ikke tenker på noen andre enn seg selv.

Lise møter vi først og fremst gjennom Sveins beskrivelser av henne. Om hun er hovedperson eller biperson er usikkert, da hun kan være begge deler - hun er ikke fysisk tilstede før helt i slutten av novella. Hun virker selvstendig og selvsikker, og det er tydelig at hun er mer voksen enn Svein. Mitt inntrykk av Lise som en selvsikker person, blir bare enda mer forsterket på måten hun gjør det slutt på - hun er stø og rolig mens Svein er tydelig nervøs. Det virker også som at Lise ikke egentlig har så mange betenkeligheter med å slå opp som Svein tydeligvis hadde.

Det er enkelt å se at Svein tydelig blir influert av Lises noe frastøtende og lidenskapsløse personlighet mens han snakker med henne. I slutten av novellen, da Lise gjør det slutt med han, blir dette sagt: "Der står ho. Og er eit heilt menneske for seg sjølv. Kald. Kald. Ein stor løyndom eg ikkje skal få gisse på meir." Dette sier Svein om Lise. Først nå merker han at han også synes at været prompte ble kjølig: "Det er kaldt. Faen så kaldt det er her."

Forfatter Rune Belsvik bruker en skrivestil basert på ungdoms muntlige livsstil i denne novellen. F. eks. blir banneord og ord som er kategoriserte som ufine hyppig brukt. Eks. " Kva pokker. Eg er jo dritredd." (…) "Ho pissar visst berre. Det er aldri dritlukt etter henne." (…) "Brått er eg litt trist. Faen." (…) "Heilt for jævlig." Som vi ser, prøver Belsvik helt klart å snakke ungdommens eget språk i denne novellen, ved stadig å anvende ord som unge mennesker kanskje har lettere for å bruke enn de voksne. Belsvik putter kanskje stygge ord i munnen på Svein for å reflektere det faktum at han prøver å gjøre seg tøffere enn han egentlig er ved å banne. Dette igjen kan tilsi at han er usikker på seg selv, og svak mentalt.

Novellens høyde- og vendepunkt er helt klart da Lise slår opp med Svein, i stedet for at det stikk motsatte skjer. Etter dette forandrer Svein seg fra å være en person som tror han kjenner Lise som sin egen bukselomme, til å innrømme at hun kanskje ennå er et enigma. Sitat: "(Lise er) Ein stor løydom eg ikkje skal få gisse på meir." Her erkjenner han også at alt det han konstaterte om Lise tidligere kanskje bare var vill gjetning.

Temaet i denne novellen er ungdom og kjærlighet. Belsvik har helt utvilsomt forstått hvordan ungdom opplever all mystikken som ligger i det å ha et forhold til en annen. Noe som er verdt å merke seg i denne novellen er at den kvinnelige parten i forholdet historien omhandler er den sterke part, mens derimot Svein - den mannlige hovedpersonen - , er den svake delen som lar seg herse med. Dette er stikk motsatt av det vi er vant med fra vanlig platonisk kiosklitteratur. Et bevis på dette er at det faktisk er Lise som slår opp med Svein til slutt. Da er det jo ekstra interessant å tenke på at novellens forfatter er en mann, da slike kvinneskikkelser som Lise ofte blir beskrevet av kvinnelige forfattere.