Rune Belsvik har skrevet novellen "Eg står her og skal slå opp med ei jente".

I teksten møter vi en gutt som heter Svein. Novellen starter meget kontant med setningen: "Ho som kjem gåande der borte, skal eg slå opp med." Svein har en avtale om å møte kjæresten sin Lise, og samtidig som han venter tenker han over hvorfor han vil slå opp. I begynnelsen av novellen er han skråsikker, og han har planlagt i detalj hva han skal si. Men etterhvert som hun kommer nærmere tenker han på hvordan de ble sammen, hvordan det var å kysse henne for første gang og hvordan hun har blitt slått av faren. Han føler det som om han skal slå i hjel et menneske. Jo nærmere hun kommer jo mer nervøs blir han, og jo flere tanker om henne farer gjennom sinnet. Til sist tviler han faktisk på om han i det hele tatt bør slå opp, men han blir raskt avbrutt av at hun sier "Da e slutt".

Jeg tror Rune Belsvik vil fortelle om den glorien mange tegner på sin kjære. Om hvordan man bare legger merke til de gode sidene ved den personen man er forelsket i, og hvordan en kan tro at dette mennesket er den rette. Noen sier at den største prøvelsen i et forhold kommer når forelskelsen tar slutt, og at det er da det vises om et par virkelig elsker hverandre. Svein kjente åpenbart ikke Lise godt nok før de ble sammen, og etterhvert som forelskelsen ebber ut skjønner han at han egentlig ikke liker henne.

Det store spørsmålet i novellen er om Svein kommer til å slå opp med kjæresten eller ikke. Dermed oppstår det en indre konflikt i tankene hans. Han tenker tanker som taler for at han skal slå opp med henne, og tanker som sier det motsatte. Konflikten skjerpes jo nærmere vi kommer høydepunktet, og mesteparten av novellen dreier seg om denne konflikten. Dermed har heller ikke novellen noen tydelig adskilte deler. Handlingen spenner over et meget kort tidsrom, neppe mer enn et minutt. Det virker som om tankene hans skyter fart jo nærmere vi kommer høydepunktet, som kommer i det hun slår opp med han. Vendepunktet gjør sin framtreden i samme øyeblikk; gjennom hele novellen venter man at det er Svein som skal slå opp med Lise og ikke omvendt.

Forfatteren presenterer handlingen gjennom øynene til Svein. Rune Belsvik benytter altså en personal jeg-forteller som synsvinkel. Dette fører til at det meste av handlingen består av Sveins tanker om Lise. Fra tid til annen ser han bort på henne, og blikket fester seg ved noe hun har på seg eller en annen detalj, og så spinner tankene hans rundt dette. I det hun nesten er kommet helt opp til han begynner han å fokusere på små ubetydeligheter ved henne. Røykpakken, sokkene og sølvkorset rundt halsen er eksempler på dette. Slike detaljer er faktisk noe av det eneste som beskriver Lise i fortellingen, for resten av beskrivelsen kommer fra den noe sneversynte Svein. Jeg føler at det er litt vanskelig å tro på tankene til Svein, han er nok omtåket fordi han skal slå opp med henne, og dermed kan man ikke ta det han tenker om Lise for god fisk. Siden historien spenner over et så kort tidsrom er det vanskelig å gi en nøyaktig karakteristikk av personene, men jeg anslår at de begge to er omtrent 17 år gamle. Svein er nok en populær gutt; han omtaler seg selv som tøff og pen, og sier selvsikkert at ingen av de andre jentene tør prøve seg på han så lenge han er sammen med Lise. Dialekten som benyttes i teksten avslører ikke hvordan personene er, men snarere hvor de kommer fra. Utfra dette vil jeg vil si at handlingen er lagt til Vestlandet. Det er vanskelig å tenke seg at en slik dialekt blir benyttet i en storby, selv om det ikke finnes noe som indikerer at vi befinner oss ute på landet. Nå er jo ikke omgivelsene det viktigste i denne novellen, der det meste foregår på det åndelige plan.

Novellen "Eg står her og skal slå opp med ei jente" har en uvanlig oppbygging, og den presenterer et tema som det ikke snakkes så mye om i en interessant form. Hvis det finnes et budskap i teksten, måtte det være at man bør kjenne personen man forelsker seg i før man forelsker seg i dem. Nå kan jo det bli vanskelig i de fleste tilfeller, men Svein bør tenke seg godt om før han kaster seg inn i et nytt forhold. Når det gjelder det litterære, synes jeg at komposisjonen er det forfatteren har fått til best. Det er som om tankene til Svein akselererer jo nærmere hun kommer, og selv om det ikke kommer som noe stort sjokk at hun slår opp med han i stedet, er novellen god lesning. Jeg synes at denne teksten tar opp et viktig tema, et tema som det ikke snakkes så mye om i det åpne. Mennesker vil vel helst ha følelsene sine i fred, og man sier jo at "Gentlemen holder privatlivet sitt for seg selv". Noen vil nok si at Svein kastet seg ut i forholdet med Lise litt for kjapt, og at han heller burde ha ventet og funnet ut om de virkelig passet sammen. Men på den annen side; skal man være så redd for å gjøre feil at man ikke gjør noe i det hele tatt?