Denne novellen handler om hvor vanskelig det kan være å slå opp med noen. Novellen handler i hovedsak om en gutt som heter Svein som står og venter på kjæresten sin, Lise, som han skal slå opp med. Hun begynner å gå ham på nervene. Gangen hennes, klesstilen, væremåten, osv. Alt er galt med henne, med andre ord. Men jo nærmere hun kommer, jo mer begynner han å tvile på om det å slå opp med henne er det riktige valget.

Svein er en gutt i tenåringsalderen som opplever valgets kvaler. Han er umoden og vil gjerne være tøff og populær. Før han møtte Lise var han litt sjenert, men nå er han blitt mer sikker på seg selv. Bildet jeg danner meg av Svein er at han er en gutt som har vanskeligheter for å ta forskjellige valg, og han er usikker på hva som er det beste valget. På den ene siden vil han ha en fast kjæreste som han kan dele hemmeligheter med, mens på den andre siden vil han være fri for å treffe andre jenter også. Svein er feig, og han vil derfor gi oss et inntrykk av at han er tøff og at han ikke har bruk for noen, i alle fall ikke Lise. Han tar Lise for gitt, og regner med at hun alltid kommer til ham. Dette kommer frem når han sier: ”Skulle tru ho har tenkt forholdet vårt skal vare evig”. Her er han ganske egosentrisk og naiv når han tror at hun vil være med ham for alltid. Og når han tenker på at en annen gutt skal kysse Lise, blir han sjalu. Han har planlagt dette bruddet lenge, og da Lise kommer og gjør det slutt, føler han seg veldig kald og redd. Han kommer til å savne henne og hennes hemmeligheter. Ved at hun slo opp med han har han mistet en del av seg selv på en måte som ikke var planlagt, så nå står han alene.

Lise blir skildret som ei tankefull jente med spisse kroppsformer og tidligere ”stålstrengaktige” lepper som nå er ”myke som softis”. Hun har utviklet et tøft ytre for å skjule at hun er sårbar inni seg, liksom Svein er. Hun ble nemlig mishandlet som liten jente, og det har gitt henne problemer derpå. Jeg tror hun liker å være spesiell, og at hun har et eget behov for å bli lagt merke til. Mot slutten av novellen skriver forfatteren at hun har røde sokker, et sølvkors rundt halsen, og at hun røyker. Hun gir Svein melding om bruddet med et kaldt ansikt, hun er ikke glad i han lenger.

Jeg tror at forfatteren gjennom denne teksten prøver å fortelle oss at det er vanskelig å være ungdom. Det er ikke alltid like lett å vite hva man føler for en, og man oppdager ofte at det er først når det er blitt slutt man virkelig forstår hvor glad man var i kjæresten sin, og hva han eller henne betyr for en. Men man skal heller ikke la forholdet gå så langt at det blir et hateforhold. Man bør heller ikke være sammen bare fordi man er redd for at den andre blir såret. Og når man virkelig kommer til stykket der man slår opp skal man være ærlig og si hvorfor, slik Lise gjorde.

Belsvik har helt utvilsomt forstått hvordan ungdom opplever all mystikken som ligger i det å ha et forhold til en annen. Noe som er verdt å merke seg i denne novellen er at den kvinnelige parten i forholdet som historien omhandler er den sterke part, mens Svein, er den svake delen som lar seg herse med. Et bevis på dette er at der er faktisk Lise som slår opp med Svein til slutt. Da er det jo ekstra interessant å tenke på at novellens forfatter er en mann, da slike kvinneskikkelser som Lise ofte blir beskrevet av kvinnelige forfattere.

Lise sa: ”Da e slutt”. Svein ble med ett kald. Han hadde mistet noe trygt og varmt som han hørte til. - symbolfunksjon

Når Lise kommer og slår opp med Svein, har hun på seg et sølvkors rundt halsen og noen nye øredobber. Øredobbene kan virke som symbol på en ny begynnelse, at hun legger fortiden med Svein bak seg.

”Skal eg verkeleg slå opp med henne?” er skrevet i kursiv skrift for å fremheve budskapet ytterligere.

Forfatteren bruker en skrivestil basert på ungdoms muntlige livsstil i denne novellen. F. eks. blir banneord og ord som er kategoriserte som ufine hyppig brukt. Eks. ”Kva pokker. Eg er jo dritredd.” (…) ”Ho pissar visst berre. Det er aldri dritlukt etter henne.” (…) ”Brått er eg litt trist. Faen.” (…) ”Heilt for jævlig.” Som vi ser, prøver forfatteren helt klart å snakke ungdommenes eget språk i denne novellen, ved stadig å anvende ord som unge mennesker kanskje har lettere for å bruke enn voksne. Forfatteren putter kanskje stygge ord i munnen på Svein for at han skal virke tøffere enn det han egentlig er. Det kan ha en kausalitet med at han er usikker.

Forfatteren bruker korte, presise ord og setninger for å beskrive ting og situasjoner. Dette gjør at spenningen og dramatikken holdes oppe gjennom hele novellen, i tillegg forstår vi at novellen foregår i nåtid, noe tittelen også viser oss.

Novellen foregår på to plan:
I preteritumsdelen ser Svein tilbake på hvordan forholdet deres har utviklet seg til nå, mens han i presensdelen forteller om hvor lang unna Lise er. Eks. på preteritum: ”Eg hadde litt problem med å kome saman med henne…” Eksempel på presens: ”Sjå der kjem ho. Med sola rett i ansiktet”.

Svein tenker ofte tilbake på hvordan de hadde det, men jeg vet ikke om jeg vil si at kronologien er brutt, eller om oppbyggingen er kronologisk med enkelte tilbakeblikk.

Novellen begynner brått, altså med in medias res. Den er konsentrert over et kort tidsrom (det tar sannsynligvis lenger til å lese novellen enn tiden den hadde foregått på.)

Kun to personer er med i novellen, som også har få episoder. Den har også en uventet slutt.

Det er to vendepunkter i novellen:

Det ene vendepunktet er da Svein tenker: ”Brått er eg litt trist.” Da begynner han å tvile på avgjørelsen om å gjøre det slutt.

Selve høydepunktet i novellen er da Lise sier at det er slutt. Novellen har hele tiden bygd opp til denne delen, men når ordene først kommer, får vi et vendepunkt her også. Det er nemlig ikke Svein som slår opp, likevel, men det er Lise. Etter dette forandrer Svein seg fra å være en som tror han kjenner Lise som sin egen bukselomme, til å innrømme at hun kanskje ennå er en hemmelighet. Eksempel: ”Lise er ein stor løyndom eg ikkje skal få gisse på meir.”

Alt dette gjør novellen til en novelle.

Synsvinkelen er 1. persons- synsvinkel som gjør at leseren blir en slags usynlig tilskuer som får vite Sveins tanker, meninger og følelser. Synsvinkelen er altså personal.