Egilssoga er en av de islandske ættesagaene. De ble skrevet på 1100- og 1200-tallet av anonyme opphavsmenn og handler om ulike slekter i tiden fra ca. 930 da Island ennå var i ferd med bli befolket fra Norge og fram til kristendommen fikk sitt inntog. Antallet avhenger av hvor man trekker grensen mellom saga og kortere tåtter, men de fleste mener rundt 30 er blitt bevart. Dette er sannsynligvis bareættesagene en brøkdel av det opprinnelige antallet islendingesagaer, for mange er blitt tapt i årenes løp.

900- og 1000-tallets Island var urolig og voldsom med mange dramatiske samfunnsendringer. Sagaene sirkler rundt utvandringen fra Norge, bosettingen i det nye landet, vikingtokter, slektsfeider og bitre og ofte blodige rettstrider. Fortellingene gir et verdifullt innblikk det Islandske samfunnet på den tiden, et føydalt ættesamfunn uten noen utøvende myndighet, og med mektige godseiere eller høvdinger på toppen. Det ble mange konflikter og rivalisering mellom høvdinger og slekter etter at folk begynte å kreve eiendomsrett til jorda. Ættene måtte med egen makt passe på at vedtakene på tinget ble fulgt opp. Tvister endte da ofte i grufulle hevnmetoder.

Temaene i ættesagaene er kjærlighet, ære, hevn, skjebne og ættefølelse. Slekt og familie er viktig innhold i sagaene. Samholdet innen familie og ætt var svært sterkt og holdt lenger enn livet. Slekten støttet de andre medlemmene i familien uansett, og ble et familiemedlem drept, måtte en regne med å ta en grusom hevn. Hovedmotivet i sagaene er ofte gjengjeldelse og konflikt. Vanligvis er det kjærlighet eller ære som er grunnlaget for konfliktene. Skjebnen har også en betydningsfull plass i sagaene, det er ofte en manns skjebne det blir fortalt om. Uansett hva man gjør, kan man ikke unngå skjebnen. Den må man bare godta. Drømmer og andre varsel blir ofte benyttet til å fortelle hva skjebnen til hovedpersonene er. Man bygde sin sikkerhet på trofaste vennskap og personlig styrke – fysisk så vel som psykisk. Et mannsideal der mot og dyktighet, for ikke å glemme handlekraft, kløkt og god skaldskap stod høyt. Venner og slekt var gavmilde mot hverandre, men svik fordømtes og ble straffet hardt. En skulle leve med ære, og sikre seg et godt ettermæle.

Det er tre hovedteorier på hvordan disse sagaene har blitt til: Friprosateorien (sagaene ble skrevet ned omtrent ordrett fra den muntlige formen), bokprosateorien (sagaenes særpreg er skapt av forfatterne) og tått-teorien (forfatterne har skapt sammenhengende sagaer av mindre fortellinger, tåtter)

Til tross for bestemte fellestrekk er ættesagaene innbyrdes svært ulike med tanke på omfang, oppbygging og kunstnerisk kvalitet. Den største og kanskje rikeste av alle islandske ættesagaer er Njåls saga.

I utdraget fra Egils saga er det mange karakteristiske trekk som tilsier at det er nettopp en saga vi har med å gjøre. For det første er fortellerstemmen autoral og objektiv. Begivenhetene blir observert utenfra og uten at forfatteren gjør seg synlig gjennom kommentarer eller vurderinger. Han beskriver bare det som skjer og overlater til leseren å danne seg en mening om personene. Fortellingen veksler mellom referat og scene og det er innslag av et kvad, noe som er veldig typisk i sagaer. Handlingen er ordnet kronologisk og språket er knapt, presist og nøkternt. Setningene er korte og sideordnete. Det er utbredt bruk av underdrivelser og stor mangel på adjektiver og språklige bilder noe man ser tydelig i dette utdraget:

“Da sprang Egil mot Grim og hogg øksa i hovudet på han, så ho stod fast i hjernen (…) Frå den tid Byrja det strid mellom Oleiv og Hegg. Dei slost på Laksfir ved Grimså. Der fall det sju menn. Hegg fekk ulivssår, og Kvig, bror hans, fall. Da Egil kom heim, brydde Skallagrim seg lite om dette, men Bera sa at Egil var eit vikingemne, og det måtte bli til det sa ho, at han fekk seg eit hæreskip så snart han var gammal nok.”

De grusomme drapene blir her beskrevet på linje med dagligdagse handlinger som for eksempel å bake brød. Det sier mye om hvor vanlig og akseptert vold og drap var i det islandske ættesamfunnet. En bagatell som en uenighet under en barnelek fører til at åtte menn dør, og ikke nok med det, Egil blir belønnet for sitt voldsomme temperament og det at han har forårsaket døden for åtte menn. Sagaens voldsomme preg kommer også til syne senere når en lek blir så voldsom at Egils venn Tord blir slått forderva og drept av Skallagrim. Han skal til å gjøre det samme med sønnen sin idet han blir stoppet av en trellkvinne som må bøte med livet for dette. Egil blir sur og hevner seg ved å drepe en av farens venner. Det typiske sagamotivet der en konflikt fører til en blodig og voldsom hevn går igjen.

Fysisk styrke og dyktighet i kamp blir idealisert. Personene blir fremstilt som typer og vi får null innblikk i deres tanker og følelser de blir skildret utelukkende gjennom deres handlinger og replikker. Det er også et veldig stort persongalleri, i det korte utdraget, blir hele ni navn nevnt.

Sagaen om Olav Tryggvason er fra Snorres kongesagaer, eller Heimskringla som samlingen også kalles. Heimskringla er en samling av kongesagaer skrevet på 1220-tallet av islendingen Snorre Sturlason (1179–1242). Sagaene starter med en beskrivelse av verden og dens opprinnelse i Ynglingesaga, den mytologiske sagaen om Ynglingeætten i Sverige. Etter hvert trer de norske kongene fram, fra Halvdan Svarte som levde omkring 850 og Harald Hårfagre tidlig på 900-tallet til Sverre Sigurdsson og slaget på Re i 1177. Navnet Heimskringla kommer fra de første ordene i verket, «Kringla heimsins» som betyr «Den runde jordskiva», altså verdens omkrets. Heimskringla eller sagaene om de norske kongene har betydd mye for den norsk nasjonalfølelsen og blir regnet som den norrøne epokens fremste historiske verk. Den består av 17 sagaer hvor sagaen om Olav den hellige er den mest omfattende av dem og utgjør 1/3 av hele verket. Sagaen om Olav Tryggvason er nummer to. Kongesagaene har mange fellestrekk med ættesagaene som stofflig og innholdsmessig overlapper kongesagaene. Særlig slående er likheten til Egils saga, som har sterk tilknytning til norske, nasjonal historie. Det argumenteres derfor for at Snorre, som faktisk selv var en ætling av Egil, skrev Egils saga. Kongesagaene er i likhet med de islandske ættesagaene en blanding av historie og diktning. De beskriver kampen om kongemakt, men også konflikten mellom det hedenske og det kristne. I innledningen redegjør Snorre for sin historiske metode. Han forteller at han har bygd kongesagaene på nedtegnelser fra før hans egen tid samtidig som han har kontrollert disse opplysningene mot skaldekvad han kjenner fra sin samtid. Han mente at skaldekvadene i stor grad måtte være sanne for hvis det var overdrivelser i kvadet eller det ga “cred” for noe kongene ikke hadde gjort, kunne det oppfattes som hån.

I utdraget fra Sagaen om Olav Tryggvason er stilen på mange måter lik den i Egils saga med en autoral og objektiv forteller, veksling mellom referat og scene, kronologisk handlingsforløp og et knapt og nøkternt språk med mye underdrivelser. I tillegg har Tormod Kark en rekke drømmer med frampek gjennom fortellingen, et veldig typisk trekk.

“Da Erlend og mennene hans var komne nær landet, rodde dei på grunn og sprang straks over bord og søkte til lands. I det same kom skipa til Olav farande. Olav såg at det låg en fager mann og sumde. Olav tok styrevolen og kasta etter mannen, og hogget kom i hovudet på Erlend, son til jarlen, så hausen brotna radt til hjernen. Der miste Erlend livet sitt. Olav og mennene hans drap mykje folk der…”

Her ser man at Olav Tryggvason og hans menns kampdyktighet blir idealisert. Håkon jarl og ætta hans er feige, de rømmer når de kunne slåss, derfor ender de opp døde eller dømt til et liv i skam alle sammen og får et dårlig ettermæle. De dramatiske hendingene blir beskrevet med svake og enkle ord. Død og smerte blir underdrevet og bagatellisert. Her kan man også se en ”utbrytning” det vil si at fortelleren bruker et ”det” eller ”dette” i begynnelsen av en setning og da særlig når man skal si at noen døde. Vi ser denne typen utbrytning ofte i sagalitteraturen og også senere i teksten: ”Dette var Håkon jarls bane.”

Konflikten i fortellingen er at Håkon jarl liker å kose seg med konene til andre menn. Det er en utrolig ærekrenkende handling og i et samfunn der ens ære er ekstremt viktig, settes sinnene i kok. Når han så prøver seg på kona til Orm, Gudrun, blir det sendt ut varsel om krig med pålegg om at alle skal prøve å drepe Håkon jarl. Håkon ender sitt liv på flukt i en grisebinge, helt uten ære. Det er så langt unna vikingtidas modige idealmann som det går ann å komme.

Svik blir hardt straffet. Selv om Olav Tryggvason har lovet både gods og ære til den som skader Håkon jarl, blir Kark halshugget når han forteller hva han har gjort. Han har sveket sin gode venn og brutt løftet til han. Dessuten drepte han Håkon da han var sårbar og ute av stand til å forsvare seg. Dette var tydeligvis helt uakseptabelt i datidens Island og overstyrer alt det dumme Håkon jarl gjorde.

Sagaer kan ved første øyekast virke tørre og banale. For å virkelig forstå dem må man lese mellom linjene og prøve å tenke seg til hva som egentlig foregår oppi hodene på personene. Spenningen blir i stor grad skapt gjennom alt som ikke blir sagt.