Diktet Einsamflygar er skrevet av Halldis Moren Vesaas, og ble gitt ut i diktsamlingen Utvalde dikt i 1957.

 

Halldis Moren Vesaas ble født 18. november 1907 i Trysil, og døde 8. september 1995 i Oslo. Hun var en norsk lyriker, oversetter, gjendikter og kulturarbeider, som på mange områder gjorde en omfattende innsats for nynorsk språk og kultur. Hun hører med til etterkrigstidens mer tradisjonelle lyrikere i denne tidsepoken i forhold til de moderne lyrikerne og deres kompliserte symbolverden. Det meste av sitt voksne liv bodde hun på Midtbø i Vinje, fra 1933 og til ca 1970, sammen med ektemannen og kollegaen Tarjei Vesaas.

 

Hun debuterte i 1929 med diktsamlingen Harpe og dolk. De fleste av hennes diktsamlinger, seks av i alt åtte, ble gitt ut i årene fra 1929 til 1947. De sentrale temaene, som hun er kjent for å ha skrevet om, er opplevelser og følelser hos kvinner gjennom de ulike livsfasene: ungdom, forelskelse, parforhold i lykke og i motgang, morsrolle og til sist den modne kvinnens perspektiv på livet og gleden ved ny kjærlighet. 

 

Med andre ord så er ikke Einsamflygar noe typisk Halldis Moren Vesaas dikt fordi det i hovedsak handler om en ensom og hjelpeløs fugl som, av vinden, er blitt skilt fra resten av flokken.

 

Men Einsamflygar er et tradisjonelt dikt, som er den formen av dikt som Halldis Moren Vesaas likte best å skrive. Diktet er tradisjonelt fordi det handler om følelser og er skrevet med et bredt ordvalg med rim og rytme. Ensamflygar representerer altså den tradisjonelle diktningen.

 

Problemstilling

Denne diktanalysen skal se på virkemidlene forfatteren bruker, og prøve å besvare hvilken funksjon de har. Dette innebærer at oppgaven systematisk skal gå gjennom noen momenter som en diktanalysen skal redegjøre for; komposisjon, det lyriske jeg, situasjonen, gangen i diktet, hvilke sanser aktiveres, kontraster, besjeling, kontraster, gjentakelser, konnotasjon og denotasjon, tema, tolkning og budskap. Men analysens hovedvekt vil bli lagt på tolkningen av diktet, temaet og budskapet. Til slutt vil analysen runde av med en slags oppsummering og konklusjon av oppgaven. Med diktanalysen ønsker jeg først å fremst å forstå diktets dypere mening og budskap.

 

Spørsmål som analysen skal besvare:

• Hvem er det lyriske jeg? Hvem henvender det lyriske jeg seg til, og hvorfor?
• Hva er situasjonen i diktet? Hvilke sanser aktiveres når vi leser det?
• Hvem eller hva representerer vinden? Hvorfor er den viktig?
• Hvilke virkemidler bruker forfatteren for å få frem budskapet?
• Hva ligger det i at vi ikke le av fuglen men heller ikke gråte for den?
• Hva er tema i diktet?
• Hva ønsker forfatteren å si med dette diktet? Og hvordan klarer forfatteren å formidle det?

Komposisjon

Diktet har fire strofer, og i hver strofe er det fire verselinjer. Rimskjemaet er a b c b, og slik går det gjennom hele diktet. Det er også enderim i andre og fjerde verselinje i hver strofe, og dette gir diktet en fin flyt og rytme; I første strofe rimer stad på rad, i andre strofe rimer lei på dei, i tredje strofe rimer litt på titt, og i fjerde strofe rimer jarn på barn.

 

Diktet er delt inn slik at det er ganske få ord på hver linje, noe som gjør at vi legger litt mer vekt på det som står på hver linje samtidig som det bidrar til å gi diktet flyt. For hadde linjedelingen vært gjort på en annen måte, med for eksempel flere ord per linje, ville trolig ikke diktet fått den samme fine flyten.

 

Det lyriske jeg

Det lyriske jeg’et i diktet er en slags allvitende og moraliserende forteller. Det er den som snakker og forteller. Det lyriske jeg forteller om en fugl, men den forteller ikke om fuglens følelser. Men det lyriske jeg er belærende.

 

Hva er situasjonen i diktet? Hvordan forflytter vi oss i tid i diktet (gangen i diktet)?

Situasjonen i diktet er en fugl som flakser hjelpeløst av sted. Han er skilt fra de andre og han må finne sin egen vei. Men inne i denne situasjonen er det noen som ser på, noen som betrakter. Det er barna. Barna er betrakterne. Det lyriske jeg (fortelleren i diktet) og noen barn observerer det som skjer med fuglen, og fortelleren ber barna om ikke å le eller gråte for den.

 

Hvordan forflytter vi oss i tid i diktet? Diktet begynner med en befaling til barna om at de ikke skal le av fuglen som flakser hjelpeløst av sted. Videre, i de to siste verselinjene av strofe én og gjennom hele strofe to, forteller det lyriske jeg om årsaken til at han ikke lenger er en av flokken. Og i siste verselinje i strofe nummer to konkluderer det lyriske jeg med å si at. ”Han er ikkje lenger ein av dei.”

 

Grovt sett kan vi si at første strofe er et bilde. Det er en billedlig framstilling av situasjonen. Andre strofe er en beskrivelse på hvorfor han ikke lenger er en av de. De to første strofene beretter altså om hvorfor denne fuglen er alene.

 

Hele den tredje strofen er en slags fortelling eller hypotese, som forteller at fuglen må finne sin egen vei, og videre forteller den at han muligens også kan bli trøtt å måtte gi tapt, slik som det ofte går med disse ensomme.

 

Den fjerde strofen er en beskrivelse, som ender med en befaling; de tre første verselinjene av den siste strofen forteller om en situasjon som er billedlig (vi kommer på en måte tilbake til situasjonen i diktet), og den siste strofen ender med befalingen om at vi skal gråte for denne fuglen.

 

Hvilke sanser aktiveres når vi leser diktet?

Det er den visuelle sansen som aktiveres man leser; vi får opp et bilde i tankene når vi leser det – synet blir på et måte aktivisert.

 

I de to første verselinjene av strofe fire står det:

”Det mørknar vidt over havet.

Ei frostnat kvessar sine jarn.

Dette er en negativ billedlig framstilling. Man føler at det er noe negativt med situasjonen.

 

Men så står det:

”Ein fugl flyg einsam under stjerner.

Ikkje gråt for den fuglen, barn.

Vendepunktet kommer med den siste setningen.

 

Kontraster

Det er definitivt en kontrast mellom første og siste verselinje. I første verselinje sier det lyriske jeg at vi ikke skal le av fuglen, mens i den siste verselinjen skriver den at vi heller ikke skal gråte for den fuglen. De to ordene le og gråt er klare kontraster. Men spørsmålet er da: hva vi skal tenke om denne fuglen?

 

I diktet enser man at vinden er aktiv, mens fuglen er passiv. Dette er en kontrast Det er vinden som velger ut denne ene fuglen og kaster den ut av den usynelige lei, som alle fugler av hans slag bør følge.

 

Besjeling

Forfatteren bruker også besjeling som et virkemiddel. I første-, andre- og fjerde strofe bruker forfatteren besjeling som et virkemiddel.

 

I første strofe i tredje verselinje skriver forfatteren : ”Vinden har skilt han frå dei andre”. Forfatteren skriver altså at vinden har den egenskapen at den kan skille han fra de andre. Dette er en besjeling.

 

I den første og andre verselinjen i den andre strofen får vi nok en gang vite at vinden har valgt ut denne fuglen:

”Vinden valde ut denne eine

og kasta han ut av den usynlege lei ”.

Dette er også en besjeling fordi forfatteren gi vinden den egenskapen at den velger og kaster. Gjennom at vinden valgte denne ene fuglen får vi dessuten vite at det er noe spesielt med denne fuglen. Fuglen er kastet ut av den usynelige lei som fugler av hans slag bør følge. Altså så har dette noe med normer å gjøre. Han skiller seg ut fra de andre, og følger ikke de andre, slik som han burde.

 

I den andre verselinjen i den fjerde strofen har forfatteren brukt besjeling som et virkemiddel: ”Ei frostnatt kvesser sine jarn”. Denne setningen gir negative konnotasjoner.

 

Stemning

Stemningen i diktet er ganske dyster og mørk. Den melankolske stemningen er brukt som et virkemiddel for å fremheve ensomheten som den ensomme fuglen føler og gjennomgår.

 

Gjentakelser

Vinden gjentaes to ganger. Den gjentaes fordi den har en viktig betydning for hvordan det går med denne fuglen Gjentakelsen understreker vindens betydning. Einsam gjentaes også to ganger. Dette er for å poengtere at fuglen er ensom.

 

Språk

Språket i diktet er veldig variert. Forfatteren bruker mye enderim. I tillegg har forfatteren brukt en del verb, noe som gir handling til diktet og gjør det mer drivende. I første og siste setning har forfatteren skrevet setningene i imperativ (bydeform av verb). Setningene er skrevet som en oppfordring til barna og leserne.

 

Konnotasjon og denotasjon

Fuglen denoterer en fugl som flyr i luften og lever ute i naturen. Men fuglen konnoterer det frie og det uavhengige. Vi bruker for eksempel uttrykket fri som fuglen.

 

Tema

Tema i diktet er ensomhet, annerledeshet, medmenneskelighet overfor hverandre, ukonformitet og mennesker som faller utenfor samfunnet. Fuglen kan være en metafor for mennesker som ikke klarer å følge det alle andre gjør, men som faller utenfor fellesskapet (slik som fuglen faller utenfor flokken). Da snakker vi om mennesker som er annerledes. Den hjelpeløse fuglen som flyr ensomt under stjernen blir dermed et bilde på et mennesket som ikke finner tilhørighet i samfunnet.

 

Temaet i diktet er relativt universelt. Tema er universelt i den forstand at det alltid, i et samfunn, ville finnes annerledes personer som faller utenfor et samfunnet. Derfor vil det være omtrent like aktuelt uansett sted eller kultur. Men temaet er imidlertid ikke så universelt at det gjelder alle. Kjærlighet er for eksempel et mer universelt tema.

 

Tolkning

”Ei frostnatt kvesser sine jarn.” (fjerde strofe, andre verselinje). Med bakgrunn i denne setning oppfattes situasjonen og miljøet rundt fuglen i diktet som negativt. I overført betydning blir dette at omgivelsene rundt en annerledes person er kritisk, fordømmende og avvisende, mens personen er ensom i verden. Det er ingen som tar vare på han.

 

”Vinden har skilt han frå dei andre

som flyg i over havet i ei jamn, tett rad.

 

Vinden valde ut denne eine

og kasta han ut av den usynelege lei”

 

Dette utdraget fremhever vindens viktige betydning. I teksten står det at vinden valgte ut denne ene og kasta han ut av den usynelige lei, derfor virker det logisk at det ikke er helt tilfeldig at det er denne fuglen som er blitt utpekt til en ”einsamflygar”. Det virker som om vinden ikke liker fuglen siden den velger ut denne fuglen og skiller den fra de andre. Det er noe med fuglen som gjør at den ikke passer inn med flokken i vinden. Den er annerledes. Vinden er en metafor på samfunnet; dens sosiale konformitet og evne til å ekskludere de som er annerledes. Vinden er en metafor på samfunnets og folkemengdens manglende evne til å inkluderende de som er annerledes.

 

Det er også mulig å tolke vinden som tilfeldighetene i livet, som får stor betydning for vår videre liv. Det kan med andre ord være et dikt om den ufrie viljen. Men argument mot dette er hvorfor vinden valgte ut akkurat denne fuglen når det skal være tilfeldighetene i livet vårt. Dessuten, når man har lest diktet så sitter man ikke igjen med inntrykket av at det hel skyldes tilfeldigheter.

 

Det er noe belærende over diktet. Det kan oppfattes som om det lyriske jeg er Gud som henvender seg til menneskene, i form av barna. I denne argumentasjonen ligger det at det lyriske jeg på en måte er hevet over menneskene og barna. Jeg tror at forfatteren bevisst har henvendt seg til barna gjennom det lyriske jeg fordi barn er preget av naivitet, i tillegg til at kanskje også har lettere for å mobbe enn voksne. Samtidig er jeg av den oppfatning at Vesaas har brukt barna i diktet som et bilde på de som ikke forstår. Det er mange ganger voksne som ikke forstår, men barn må ofte ha forklaring og de trenger hjelp for å forstå hvorfor ting er som de er. Hun bruker dette bildet for at vi skal skjønne at hvis vi bare prøver å forstå og godta at noen er annerledes, så vil vi vokse på dette, og senere bli flinkere til å godta den enkeltes annerledeshet.

 

Diktet har også blitt tolket slik at fuglen symboliserer et menneske på søken etter frihet. I denne tolkningen kan vinden være skjebnen eller de ulike behov noen har for å melde seg ut av fellesskapet for å følge sine egne veier. Vinden kan tolkes som den individuelle frihetstrangen, som hos noen er mye sterkere enn behovet for trygghet, at de gir slipp på å tilhøre fellesskapet.

 

Vinden kan imidlertid også tolkes som naturens gang. Sett at vinden er naturens gang i diktet, er det bare slik at han ble født annerledes fordi det var meningen – det var på en måte skjebnen. Som følge av dette blir han oppfattet som annerledes, noe som resulterer i at han ikke lenger er en av de andre.

 

Men i og med at diktet anmoder til å ikke gråte for fuglen, kan det tenkes at det formidler at det ikke nødvendigvis er noe galt i å være ensom og annerledes. For det kan være at personen trives med å være annerledes og gå sin egen vei. For eksempel i den fjerde strofen befinner fuglen seg i kalde, mørke omgivelser, mens den flyr alene under stjernehimmelen. Dette kan for mange virke veldig ensomt og trist, men den klare stjernehimmelen kan også være et bilde på frihet. Selv om noen lever i omgivelser vi andre kanskje mener er kalde og mørke, kan dette oppleves som frihet for de som har valgt det.

 

Budskap

Budskap i diktet sier at vi verken skal le eller gråte for fuglen. Men hva skal vi da? Budskapet er at vi heller skal ha omtanke med fuglen, og prøve å respektere og forstå fuglen. Fuglen skal få lov til å være annerledes. Altså: man skal vise anerkjennelse overfor fuglen, på samme måte burde man oppføre mot de som er på siden i samfunnet. Og da tenker man først og fremst på de som på en måte ikke passer inn i samfunnet; de som har falt utenfor samfunnets krav, forventninger og normer. Noen som ikke er ”en av oss andre”. Det kan for eksempel være narkomane, uteliggere, tiggere, osv. De må i mange tilfeller finne sin egen vei, slik som fuglen må i diktet. 

 

Avslutning

I min tolkning er det lyriske jeg’et Gud, mens vinden er en metafor på samfunnets og folkemengdens manglende evne til å inkluderende de som er annerledes. Vinden representerer det fordømmende, harde og brutale samfunnet som skilte han fra de andre normale og ”riktige” menneskene, som han ifølge samfunnet burde følge. Samfunnet har på en måte satt ham i bås. Guds budskap er å vise solidaritet, respekt, og anerkjennelse overfor de menneskene som har det vanskelig og faller utenfor samfunnet.

 

Tredje strofe underbygger påstanden om at han må klare seg alene, uten den hjelpen og støtten fra samfunnet rundt ham. Han er alene i verden og må klare seg på egen hånd. Samfunnet er avvisende og kald mot ham fordi han er annerledes.

 

Det Vesaas også vil få fram med diktet, er at fellesskapet må akseptere og forstå at enkelte mennesker har behov for å være den de virkelig er, selv om det betyr å bryte med det man tidligere har vært en del av.

 

Diktets budskap er at man skal vise solidaritet overfor andre. I diktet Einsamflygar bruker Vesaas fuglen som en metafor for et menneske som har det vanskelig og som faller utenfor livet. Budskapet er at man skal ha respekt og omsorg for de andre som er annerledes. Diktet uttrykker at man ikke skal se ned på noen selv om han, eller hun er annerledes, for alle er like mye verdt og burde behandles på lik linje.