Einsamflygningar

Barn, ikkje le av den fuglen

som flaksar så hjelpelaust av stad.

Vinden har skilt han frå dei andre

som flyg over havet i ei jamn, tett rad.

 

Vinden valde ut denne eine

og kasta han ut av den usynlege lei

som fuglar av hans slag plar følje.

Han er ikkje lenger ein av dei.

 

Sin eigen veg han må finne,

eller ? om han trøytnar om litt ?

si tapt, la seg falle, gå under,

slik går det desse einsame tidt.

 

Det mørknar vidt over havet.

Ei frostnatt kvesser sine jarn.

Ein fugl flyr einsam under stjerner.

Ikkje gråt for denne fuglen, barn.

Diktet "Einsamflygar" er skrevet Halldis Moren Vesaas, og ble gitt ut i diktsamlingen Utvalde dikt i 1957.

Diktet handler hovedsakelig om hvordan en fugl flyr hjelpeløst rundt etter at vinden har skilt den fra resten av flokken. Fortelleren i diktet og noen barn observerer det som skjer med fuglen, og fortelleren ber barna om ikke å le eller gråte for den. Vinden valgte ut denne ene fuglen og nå må den klare seg selv.

Dette diktet kan godt forstås på den måten at det bare handler om en fugl som har kommet litt på avveie, men temaet, den virkelige meningen med diktet, er nok dypere enn som så.

Fuglen symboliserer et menneske på søken etter frihet.

Den individuelle frihetstrangen er hos noen så mye sterkere enn behovet for trygghet, at de gir slipp på det å tilhøre felleskapet.

I første strofe, linje en og to, står det: ?Barn, ikkje le av den fuglen som flaksar så hjelpelaust av stad.? Det er et bilde på at de første søkende skrittene bort fra det trygge fellesskapet kan virke komiske og hjelpeløse. Vesaas gir oss det råd at vi ikke skal le, men heller godta at noen har andre frihetsbehov.

I de to neste linjene står det: ?Vinden har skilt han frå dei andre som flyg over havet i ei jamn, tett rad.? Vinden kan her være skjebnen eller de ulike behov noen har for å melde seg ut av fellesskapet for å følge sine egne veier.

Selv om frihetstrangen er stor er det ikke sikkert at en er rusta til å takle konsekvensene av det de har valg. Når en innser at en står helt aleine utenfor alt annet, kan det være vanskelig å takle og som det står i tredje strofe, linje fire, er det ofte så vanskelig å stå aleine at det kan ende med at en går under.

I den fjerde strofen befinner fuglen seg i kalde, mørke omgivelser, og den flyr aleine under stjernehimmelen. Dette kan for mange virke veldig ensomt og trist, men den klare stjernehimmelen kan også være et bilde på frihet. Selv om noen lever i omgivelser vi andre kanskje mener er kalde og mørke, kan dette oppleves som frihet for de som har valgt det.

Diktet Einsamflygar er delt inn i tre deler. De to første strofene er en del, den tredje strofen er en del, og den siste strofen er en del. Diktene er delt inn i de fasene en går igjennom når en tar ett så stort valg som å bryte ut av fellesskapet. I del en er det om hvordan de første skrittene på vei mot noe nytt virker hjelpeløse og usikre. I del to er det om de som ikke klarer å takle det å stå utenfor fellesskapet og som faller tilbake og prøver å bli en del av fellesskapet igjen. I den siste delen er det mørkt og kaldt, men allikevel flyr fuglen under stjernehimmelen. Dette er igjen et veldig sterkt frihetsbilde og viser en einstøing som har klart å finne sin egen vei å gå.

Diktet har fire strofer, og hver strofe har fire linjer. Det er enderim i andre og fjerde linje og dette gir diktet en fin flyt og rytme. Det at diktet er delt inn slik at det bare er få ord på hver linje, gjør at vi legger litt mer vekt på det som står på hver linje og det er også med på å gi diktet flyt. Hadde linjedelingen vært gjort på en annen måte, med for eksempel flere ord per linje, hadde ikke diktet fått den samme fine flyten.

Diktets budskap er veldig synlig i første strofe, linje en, og i siste strofe, linje fire. I diktets første linje står det: ?Barn, ikkje le av den fuglen? og i diktets siste linje står det : ?Ikkje gråt for denne fuglen, barn.?

Det Haldis Moren Vesaas vil få frem med diktet Einsamflygar, er at fellesskapet må akseptere og forstå at enkelte mennesker har behov for å være den de virkelig er, selv om det betyr å bryte det med det en tidligere har vært en del av. Vi må respektere hverandre, ikke le, men heller ikke gråte. Vi har alle forskjellige behov, og selv om noe kan virke som et fengsel for noen, kan det være akkurat det som oppleves som frihet for andre. Jeg tror at Haldis Moren Vesaas har brukt barna i diktet som et bilde på de som ikke forstår. Barn må ofte ha forklaring og de trenger hjelp for å forstå hvorfor ting er som de er. Hun bruker dette bildet for at vi skal skjønne at hvis vi bare prøver å forstå og godta at noen er annerledes, vil vi vokse på dette, og senere bli flinkere til å godta den enkeltes ?annerledeshet?.