«Elgkalven» av Sara Johnsen er en fortelling om vennskap mellom tre barn i 9-10 års alderen. Handlingen er lagt til et tettsted eller en bygd i Norge. Samlingen Han vet om noe hun kan prøve, som fortellingen er hentet fra, kom ut i 2004. Men handlingen i fortellingen gir inntrykk av å ligge ganske langt tilbake i tid. Barna har ikke mobiltelefoner, og det virker ikke som sosiale medier er en del av deres verden. Her handler det om å sparke fotball, leke rosekrig i skogen og redde en elgkalv fra å synke i en hengemyr. De leker på gammeldags vis, og leseren får derfor inntrykk av at dette er en barndoms-skildring fra gamle dager På den annen side framstilles det som helt normalt at ei jente spiller fotball. Hvilken tid fortellingen er lagt til, er kanskje ikke så viktig. Men den stemningen som fortellingen formidler, er særegen på den måten at tilværelsen til disse barna virker både moderne og gammeldags på samme tid. Hvor i landet dette skjer, er også heller uklart. Ingen navn blir nevnt. Dermed blir fokuset sterkere rettet mot selve handlingen og handlingens betydning. Det som skjer mellom disse tre barna kan skje hvor som helst og når som helst, det er ikke bundet av tid og sted.

Historien starter med at jenta skal til å skyte på mål hvor Kai står som målvakt. Da kommer Henrik løpende og kan fortelle at en elgkalv er gått i hengemyra ute i skogen. Istedenfor å skyte ballen i mål, drar de avgårde til myra, og der bestemmer de seg for å prøve å redde elgkalven. Elgmora anes i nærheten som en mørk skygge. Ved hjelp av stokker, granbar og jakkene deres, får de til slutt dratt elgkalven på land. De er lykkelige. Men gleden blir kortvarig for så ankommer morfaren til den ene gutten, og han skyter først elgkalven og deretter elgkua. På vei tilbake gjennom skogen får jenta sår under foten da hun bare går med en sko Hun mista en sko i myra da hun falt i gjørmen under redningsarbeidet. På jegers vis blir elgkalven hengt opp, og elgkua blir rensket for innvoller. Barna legger seg så en og en inn i buken på elgkua, og de tenker på at der hadde elgkalven også ligget for ikke så lenge siden. Til slutt, tilsmurt av blod og rasende på morfaren som skjøt de to dyrene, lover de hverandre alltid å hjelpe hverandre.

Historien starter in medias res. Vi blir kastet rett inn i en samtale mellom jeg-personen, Henrik og Kai uten noen nærmere presentasjon av hvem de er og hvor de er. Historien er kronologisk fortalt uten tilbakeblikk, og fortellermåten veksler mellom handlingsreferat, dialog og tankereferat.

Spenningskurven følger stort sett den tradisjonelle kurven for historier og noveller. Konflikten eller intrigen kommer fram allerede i første avsnitt, en elgkalv står fast i myra og vil sannsynligvis død hvis den ikke blir reddet. Spenningen begynner å stige når det blir klart at barna skal prøve å redde kalven. Noen frampek i fortellingen er med på å skjerpe spenningen. Jeg-personen opplever elgkua hele tiden som en truende skygge, hun frykter den plutselig skal angripe. Det fungerer som et frampek på det angrepet som skal komme senere. Under arbeidet med å få elgkalven opp, faller jeg-personen ut i den gjørmete myra, og hun får hele ansiktet tilsmurt av mudder. Det fungerer som et frampek mot den avsluttende scenen der de etter å ha ligget inni elgkalven, blir tilsmurte av blod. Elgkalven blir skildret på en litt merkelig måte idet den er reddet og ligger trygt på granbaren: «Den liknet et nyfødt føll, innsmurt av gjørme i stedet for blod». Det viser både til fødsel, som om myra har født henne, men det viser også til det som straks etter skal skje, at morfaren skyter kalven. Da får vi nemlig beskrevet hvordan blod renner nedover mulen. Et annet sentralt frampek er det at jenta mister skoen ned i myra. Dette peker fram mot at jeg-personen (men også de to andre) mister noe i løpet av denne historien. De mister på en måte noe av seg selv, kanskje noe av barnets sorgløshet og uskyld?

Den konkrete konflikten blir i første omgang løst med at de får elgkalven på trygg grunn, og spenningen flater ut. Scenen er idyllisk. De stryker og koser med elgkalven som om det skulle være et kosedyr eller et høyt elsket barn. Så brytes idyllen brutalt med at morfaren stormer frem og skyter elgkalven. Deretter angriper elgmora. Spenningskurven når med dette sitt toppunkt, og samtidig blir dette det sentrale vendepunktet i historien. Elgkalven reddes for så å bli skutt. Konflikten «løses» i to omganger. Men så i avslutningen antydes en ny konflikt. Når barna legger seg inn i elgmoras buk, blir de tilsmurt av blod, og de tenker på seg selv i elgkalvens sted. Tilgriset av det samme blodet, knytter de blodsbånd til hverandre som om de skal ut å kjempe mot en fiende. Og de sverger på at de alltid skal hjelpe hverandre. De har opplevd noe sammen som har gitt dem en ny og felles innsikt. De har erfart døden på nært hold (både i myra og i elgkua). I tillegg har de opplevd hvor ond og hensynsløs voksenverdenen kan være. Og vi skjønner at vennskapet deres har fått et nytt innhold.

Synsvinkelen er personal førsteperson. Vi kommer derfor tettest på jenta som er jegperson-fortelleren. Vi får gjennom hele historien innsyn i hennes tanker og følelser De to andre blir skildret gjennom hva de sier og hvordan de handler. Det blir da klart at jenta opplever redningsaksjonen som mer angstfylt enn de to guttene. Slik virker det i hvert fall slik det er beskrevet fra jentas synsvinkel. Det er Kai og Henrik som tar initiativ til selv redningen og det er de som gir ordre om hva som må gjøres. De virker opplivet og nesten muntre i sin iver etter å klare å redde dyret. Jenta er redd for elgkua, at den skal forsvare kalven ved å angripe dem og trampe dem i hjel. I tillegg beskriver hun myra på en nifs måte som forklarer den angsten og tafattheten hun viser under redningsarbeidet sammenlignet med guttenes iver og besluttsomhet. Myra blir skildret som svart, skummel og ond. Ja, ond, for den gis menneskelige trekk. Svartmyra «sluker» sine ofre. Og man forstår hvor uhyggelig jeg-personen må oppleve dette stedet hvor alt fra selvmordere, uheldige bærplukkere, uønskede babyer, og tyske soldater ligger nedsunket i det svarte dypet til evig tid. For ingen ting råtner vekk i gjørmen, får vi vite. Det skapes derfor en veldig kontrast i skildringen av elgkalven som står liten og hjelpeløs til knes i denne onde, dødens myr som huser lag på lag av døde mennesker. Myra blir et bilde på døden selv. Når jenta senere plumper uti gjørmen i myra og mister fotballskoen, blir det som om hun så vidt unnslipper døden, eller at hun er på nippen til å komme i samme situasjon som elgkalven som vil dø hvis de ikke klarer å få den opp. Denne parallellen mellom jegpersonen og kalven blir også framhevet ved at både elgkalven og jenta blir skildret som innsmurt av gjørme. Dette at jenta også føler frykt for at elgmora skal trampe dem ihjel, gjør det klart at både myra i seg selv, elgkalvens håpløse situasjon og elgmora gir jeg-personen en opplevelse av truende død.

På veien tilbake må hun gå uten sko på den ene foten. Følgelig får hun sår under foten. Så selv om hun kommer seg opp av gjørmen, og elgmora ikke skader henne, så har hun mistet noe i myra, og hun blir på sett og vis såret av opplevelsen. Dette kan tolkes som bilder på at opplevelsen av dødens nærvær har forandret henne. Hun var først med på så å si å gi nytt liv til kalven, for så i neste øyeblikk å se det dø en meningsløs død. Opplevelsen har satt merke og forandret henne. Jenta blir altså skildret som en dynamisk person. Hun er ikke helt den samme personen i begynnelsen og i slutten av historien.

I den siste scenen går det fram at også de to andre har forandrer seg som følge av det de har opplevd. Når de en etter en legger seg inn i den døde elgmoras buk, er det som om de hver og en legger seg i elgkalvens sted og identifiserer seg med den og dens skjebne. Men denne litt merkelige handlingen å legge seg inn i den døde elgkroppen, kan også forstås som at de lar seg omslutte av døden selv, de blir den døde. Elgkua har fra første stund i fortellingen vært knyttet til døden og noe truende – i hvert fall for jenta. Hvis man tolker også elgkua som et bilde på døden, så blir det en parallell mellom joggeskoen som ligger igjen myra, og sokken til jenta som ligger i elgens buk. Det beskrives slik: «Kai lot den synke helt under før han hentet den ut igjen». Elgmora og myra som parallelle bilder på døden blir tydelig her. Sokken synker inni buken som om det var myra den sank i. Jenta synes sokken i elgbuken ser ut som en hvit båt fanget i en grotte med mørkerødt vann. Bildet er kontrastfylt. Den hvite båten gir jo mulighet for å reise ut i verden til ny steder. Hvitfargen gir assosiasjoner til noe uskyldig, lyst og godt. Men dette som skal bringe en framover er like fullt fanget i en grotte, dvs. seilasen kan bare gå i en retning. At vannet er farget av blod, gir igjen assosiasjoner til døden. Det blir nærliggende å tolke skuta som et bilde på livet, skjørt og lite, hjelpeløst fanget i døden. Bildet viser til jentas opplevelse av livet som noe skjørt og sårbart stilt overfor døden som noe altomfattende og evig..

Både det å legge seg inn i den døde elgmoras kropp og dette at morfaren helt unødvendig skyter elgkalven og elgmora, har gått innpå alle de tre barna. Alle tre har fått blod smørt utover ansiktet. De er på sett og vis merket av det samme blodet, av de samme opplevelsene. Ja, slik sett de deler de det samme blodet, elgmoras blod. Så når de sverger på at de vil hjelpe hverandre, så er det som om de befester og forsterker vennskapet ved å knytte blodsbånd gjennom å dele blod. Men siden blodet blir beskrevet som noe som er smurt utover ansiktet, gir det også assosiasjoner til krigsmaling. Så når de knytter blodsbånd så er det som om det er krigernes eldgamle rituale som utføres. Som en reaksjon på morfarens onde og hensynsløse handling, og som svar på deres erfaring av dødens nærvær, forstår de kanskje at de trenger hverandre både overfor den hensynsløse og nådeløse voksenverden, men kanskje også i kampen for livet selv - mot  ondskap og død.