En dag i familien Manns liv 

«En dag i familien Manns liv, På vei II» er et silketrykk malt av Hariton Pushwagner i 1980, en mann som ofte blir omtalt som Norges fremste samtidskunstner. Det har flere kjennetegn som gjør at det lett passer sammen med andre bilder fra postmodernismen, hvilket er den kunsthistoriske perioden dette bildet plasseres i. Forhåpentlig vil denne analysen hjelpe deg med å gjøre deg opp en klarere forståelse av bildet. 

På bildet ser man utallige, helt uttrykksløse kvinner som marsjerer nedover en gate i to rekker med barn i bånd og skyhøye leilighetsbygg på begge sider av gaten. Ser man litt nøyere etter ser man også at det er én mann på bildet som står omtrent i midten på rekken som er til venstre for oss som tilskuere. Kvinnene er nesten helt identiske, de er blant annet kledd helt likt, ser ut til å være av helt lik høyde og alle har lik hudfarge. Det er kun ørsmå detaljer på for eksempel hendene som gjør at vi ser at de er forskjellige mennesker. Barnene ser derimot veldig forskjellige ut: Noen har kjole, andre har bukser, og mens noen har kort hår og smiler, har andre langt hår og ser triste ut. Mannen har på seg omtrent det samme som kvinnene, og har ellers mye til felles med dem.

Noe annet som er verdt å merke seg er at hele bildet er malt i kun fire farger: Rosa, grått, sort og hvitt. Asfalten er bekmørk, menneskene er særdeles godt opplyst og det lyser ut av vinduene. Det gir et inntrykk av at det er mørkt ute, men gaten er veldig godt opplyst fra en lyskaster eller liknende. Bildet er malt i normalperspektiv, og om vi hadde stått i situasjonen selv hadde vi sett rett frem, men Pushwagner har malt det slik at vi ser ned på barnene og opp på de voksne likevel. 

Umiddelbart når jeg ser på dette bildet, tenker jeg på kommunistland som DDR og SSSR som fortsatt eksisterte da bildet ble malt. Til meg kommuniserer dette bildet at uansett hvor forskjellige vi mennesker er, uttrykt gjennom barnene, vil vi uansett bli en eksakt kopi av våre foreldre som er identiske med alle andre. De holdes i bånd, hvilket jeg tolker som foreldrenes ønske og ansvar om å oppdra dem riktig, noe som også kan bli sett på som den eneste riktige måten. Det er som om bildet kommuniserer at hverdagen ikke er særlig lykkelig eller fargerik, når du er voksen vil du ikke passe inn som en fargerik og annerledes person. Vinduene over dem er malt i samme farge som huden deres, kanskje dette er ment å symbolisere mennesker som overvåker dem, hvilket disse samfunnene dessuten var preget av. 

En annen måte å tolke bilde på, er å ta hensyn til mannen som står blant alle kvinnene. Han kunne blitt tolket som kun en del av en mengde siden han ser nesten lik ut som de andre, men han kan også være selve hovedpersonen i bildet. Pushwagner er kjent for å male bilder om urban ensomhet, og denne personen kan faktisk uttrykke ham selv. Han glir rett inn i mengden med folk som går med barnene sine i bånd, han er kledd med klær i samme stil og det ser ut til at han er i samme ærend som alle de andre. Likevel er han så innmari forskjellig fra dem: Han er mann og de er kvinner. Utad er det omtrent det eneste som skiller dem, men likevel er han definitivt den som skiller seg mest ut. Selv i et samfunn der alle er nesten like, folk gjør det samme hver dag og de ser ut til å trives akkurat likt, kan man føle seg ensom på grunn av å være annerledes. Dette har Pushwagner ved flere anledninger, og gjennom sine malerier, uttrykt at han selv har følt på selv i det likestilte og sosialdemokratiske kongeriket Norge. 

Bildet er komponert på en slik måte at jeg får inntrykk av at bildet formidler en alvorlig stemning, men også at det ikke er noe poeng i å prøve å oppnå noe annet. Det virker som om regimet som disse menneskene er en del av har fullstendig kontroll over dem, og jerngrepet de voksne har om barnene, har også regimet om de voksne. Det er vanskelig å dele bildet inn i forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn, hvilket også kan understreke likheten og samspillet, men det at bildet er malt med ettpunktsperspektiv, med perspektivpunkt i midten av bildet, gir et svært statisk inntrykk, noe også symmetrien i bildet er med på å underbygge. Alle disse faktorene er med på å gjøre stemningen til så alvorlig som jeg oppfatter det som, og når fargene i tillegg er så kalde er jeg ikke i tvil om min tolkning. 

I 1980 er det mer enn 60 år siden stiftelsen av Sovjetunionen, flere tiår siden Øst-Tyskland ble et eget land, og allerede på denne tiden var Pushwagners liv preget av livets mange nedturer, og spesielt ensomhet fra å være annerledes. Dette bildet rørte ved hjertet mitt med en gang jeg så det, disse menneskene med helt tomme øyne, så likevel ut til å ha så mye å fortelle. Vi mennesker er forskjellige, sånn er det bare. Det kan være på både godt og vondt, og enten man er tilhenger eller motstander av sosialisme kommer menneskene alltid til å ha det vondt, dette tolker jeg det også som at bildet skal formidle enten man tar utgangspunkt i kommunistland eller ikke. Postmodernismen og Pushwagner kommuniserer nettopp dette: Verden er vedvarende håpløs og ufullstendig, den er konstant uløselig uansett politisk eller religiøs ideologi.