Innledning

André Bjerke er en forfatter fra Oslo som skrev sin første diktsamling i 1940. Senere skrev han både dikt, essays og kriminalromaner. André Bjerke deltok i debatten i offentligheten hele sitt liv. I språkdebatten tok han et veldig klart og sterkt standpunkt for riksmålet. I dette diktet, fra samlingen ”En skrift er rundt oss”(1966) drømmer jeg-personen at han er på en pub i London som heter «The Merry Heart», som kan oversettes med «Det glade hjertet».  Stemningen er først god, men så blir det stille i lokalet. Noen har kjent en rart lukt. En av gjestene synes at det lukter «som avsvidd jord», mens en annen av pubgjestene synes at det «lukter sol». På gatene utenfor viser det seg at folk er blitt redde. Når gjestene på puben oppdager dette, løper de ut på fortauet. Der får de øye på en svær innretning av stål som ligner på et slags teleskop. Plutselig innser folk at dette teleskopet har fått hele jorden til å brenne.

Tema og budskap

Dette diktet forteller at vitenskapen kan komme til å drepe oss. Det var gjennom å bruke teleskopet noen fant ut at jorda snurret rundt sola, og ikke omvendt. Når André bruker teleskopet som et bilde på vitenskap, så går han mange hundre år tilbake i tiden. Han kunne for eksempel ha valgt en datamaskin, en bil, en skyskraper eller en atombombe som bilde på vitenskapens farlige sider, men han gjør ikke det. Atombomben smalt over Hiroshima i 1945, men André går mye lenger tilbake. Han er en konservativ mann som kjenner vitenskapens historie. Han beskriver derfor ikke en atombombe som sprenges og sprer død og lidelser, men heller et teleskop som har blitt et monster, en slags Stål-Frankenstein som strekker seg mot solen. I diktet tar teleskopet livet av alle på kloden. Så budskapet må være at vitenskapen må bringes innunder kontroll, hvis ikke vil den ta knekken på oss. Vi kan i hvert fall ikke bare sitte på puben og drikke og la vitenskapen gjør som den vil, mens vi skåler og spiller dart.

Versemål

Diktet er faktisk en perfekt sonette, noe André Bjerke var en mester i å få til. Dette klassisistiske versemålet betyr at diktet er ganske kort, og inndelt i fire strofer. De to første består av fire linjer og rimet går abba. Deretter følger de to siste strofene med linjer som er forbundet gjennom rim-mønsteret abc. Stemningen i diktet skifter fra trivelig og munter i første strofe, deretter til et «stille før stormen» i andre strofe , som så blir til blir til panikk og katastrofe i strofe tre og fire. André skriver en gammeldags sonette fordi han tror mest på det som er nedarvet gjennom flere århundrer. Det som er prøvd igjen og igjen holder best, mens det nye, som for eksempel monsteret av en stålkonstruksjon som vi får høre om i diktet, kan komme helt ut av kontroll, og føre oss rett i døden.

Språk

Diktet kunne kanskje blitt skrevet i dag, men bare av en veldig ivrig riksmålstilhenger. Det er kanskje ikke så mange av dem som dikter lenger. Det er jo ikke noe som heter riksmål nå. Men at André syntes riksmålet er best ser vi for eksempel fordi han bruker en typisk riksmålsbøyning av substantiv, i samsvar med god gammel dansk skrivemåte, allerede i andre linje: «fra de mange bord». Ordvalget er også konservativt. Det er en pub dikteren befinner seg på i drømmen, men han kaller puben for en ”kro”. Det er et valg som ikke ville blitt gjort av mange i dag, tror jeg. Kro betyr i dag ”norsk veikro”, ikke britisk pub. André Bjerke forteller også om «Babels tårn» som det står om i bibelen. Du må altså kjenne til Bibelen for å kjenne historien om tårnet som skulle strekke seg helt inn i himmelen. Kanskje det var mer vanlig å lese Bibelen da diktet ble skrevet enn det er i dag. Samtidig bruker André et uttrykk som «middagsgyset», et uttrykk som i hvert fall ikke er i bruk i dag. Men på hans tid var det kanskje i vanlig bruk.

Bildebruk

De fleste har opplevd et mareritt. I slike drømmer skjer ting på en usammenhengende og absurd måte. I diktet er det faktisk et forferdelig mareritt som blir beskrevet, nemlig vår egen, de vil si hele menneskehetens, utslettelse. Lukt av svidd jord forteller om branner og ild som vi mennesker, i hvert fall flinke brannmenn, kan nedkjempe, selv om en skogbrann for eksempel kan komme ut av kontroll. Men når selve jordkloden brenner er det verre, da er det egentlig ikke noe mer håp. Det er noe urealistisk her, men det urealistiske er jo typisk for drømmer. For hvordan kan man si at jorden brenner når man står utenfor en pub og ser på ild på bakken som skyldes store brennglass i en stålkonstruksjon? Man kan egentlig ikke det. Så følelsen av at jorden brenner, at alt går opp i røyk og svis av, det er egentlig like mye et slags «drømmesjokk» som kanskje ville få deg til å våkne og kaste deg rundt i sengen før du skjønte at du bare hadde drømt. Du tenker vel på flukt når du ser en brann som brer seg, men dette handler ikke bare om en ulykke eller noen som har lekt med fyrstikker. Det er mye verre. André sier ikke rett ut at vi må bli bedre naturvernere for å redde kloden fra å kollapse, men det er det han mener. Vi har ikke så mye tid å gjøre det på. Jeg synes André har får frem dette på en veldig skremmende måte. For i selve diktet er har det blitt for sent og vi mennesker må, på grunn av vår egen dumhet, vinke farvel til alt sammen. Det er veldig trist.