En av våre mest kjente lyrikere i etterkrigstiden er André Bjerke. Bjerke skrev mye forskjellig litteratur bl.a. rim og regler for barn, hørespill for NRK og kriminallitteratur under kunstnernavnet Bernhard Borge. I tillegg var han ofte aktiv i samfunnsdebatten og da særlig engasjert i språkstriden på 50- og 60-tallet. Som lyriker er han kjent for å skrive tradisjonelle dikt med en fast form. I diktene sine tar han gjerne opp alvorlige, filosofiske spørsmål – men han kan også være humoristisk og uhøytidelig i mange dikt. Diktet ”En drøm” fra samlingen ”En skrift er rundt oss” fra 1966, er slik sett et typisk Bjerke-dikt. Det tar opp et seriøst og viktig emne, nemlig hvilken fare vår teknologiske utvikling representerer i forhold til naturen og vårt liv på jorda.

”En drøm” er skrevet i bunden form, bestående av fire strofer. De to første strofene har et fast enderimsmønster, der første og fjerde linje rimer og andre og tredje linje rimer med hverandre. De to siste strofene må leses sammen for at rimene skal komme til sin rett. Det vil si at første linje i tredje strofe rimer med første linje i fjerde strofe, og slik går det nedover. Det har den virkningen at de to siste strofene oppleves som en helhet. I tillegg til enderim er det også brukt en del bokstavrim, for eksempel i tredje linje i første strofe: /lød klirr og latter stemningen var stor/.

Tittelen er ”En drøm”. Og det er også en drøm diktet forteller om. Jeg-personen i diktet befinner seg på en kro i London der stemningen er god. I andre strofe får vi vite at gjestene merker en usedvanlig lukt av svidd jord. De under seg. Så i tredje strofe skildres hvordan redselen brer seg blant folk, og at det er reist et kjempeteleskop mot solen. Og i siste strofe avsløres så årsaken til den rare lukten. Linsene i dette enorme byggverket fungerer som brennglass mot jorda og har antent en kjempebrann. Hele jorda brenner.

Diktet stiller slik spørsmålstegn ved vår teknologiske utvikling, og hva den gjør med naturen – vårt livsgrunnlag. Denne trusselen som teknikken her representerer, blir forsterket gjennom den kontrasten som skapes mellom den første strofen og de to siste strofene. I den første strofen skildres stemningen som hyggelig, munter, og kroen som noe kjært og kjent. Menneskene drikker og hygger seg sammen. Kroens navn er ”The Merry Heart”. Ingen ser ut til å ha dystre tanker om tilværelsen og samfunnet. Men i strofe to skjer det et skifte. Det blir stille på kroen. Det gir et varsel om at noe skjer, men samtidig blir den merkelige brannlukten også tolket som noe positivt, nemlig som et tegn på at menneskets fantastiske teknologi kanskje kan gjøre dem i stand til å erobre sola. Denne strofen er preget av en undrende stemning. Stemningen i de to siste strofene står i skarp kontrast til stemningen i første strofe. Ordene ”redselsrop”, ”middagsgyset”, ”Babels tårn”, ”slo tilbake” forbinder vi med noe uhyggelig, angstfylt og voldelig. Stålgiganten sammenlignes med Babels tårn. I bibelen er Babels tårn et høyt byggverk som menneskene bygger for å nå opp til himmelen. Og det straffer Gud hardt med å ødelegge menneskene og hele samfunnet deres. Også her får vi inntrykk av at denne svære tekniske inntreningen straffer seg. Ikke at Gud straffer menneskene, men at naturen selv gjennom sola straffer menneskene. Jorda er satt i brann. Drømmen er blitt til et mareritt.

Diktet er skrevet i 1966, og på den tiden var man svært opptatt av faren for atomkrig. Mange mennesker følte nok kanskje at den teknologiske utviklingen var gått for langt når vi hadde utviklet atomvåpen som kunne utslette hele jorda og menneskeheten flerfoldige ganger. I dag er man opptatt av den teknologiske utviklingen i forhold til miljøet. Og fortsatt er det viktig å minne nye generasjoner på at tar vi ikke hensyn til naturen, så er det ikke sikkert at vi skal overleve så lenge her på jorden.