Presentasjon av teksten

En falkepleiers bekjennelse er en novelle som er skrevet av Ingvar Ambjørnsen og kom ut i 1988 sammen i novellesamlingen hans, Jesus står i porten.

Dette skjer:

En mann er sliten og syk blir sendt opp av sine venner på en hytte i ødemarka fordi de mener det er best for han. Han sliter med seg selv, og oppdager en falk som er syk. Han hjelper falken med å få spise, og passer på den. Når falken er frisk, dreper han den. Mot slutten henter vennene han og han føler seg bedre.

Fortellermåten

Novellen blir fortalt i førsteperson. Denne fortellermåten fungerer slik at den gir en personlig virkning, og vi får se alt fra hovedpersonens perspektiv. Hovedpersonen i denne teksten er ganske negativ og pessimistisk, så derfor får hele teksten en negativ og pessimistisk virkning. Forfatteren får også tydelig fram tankene til hovedpersonen, for eksempel “Så satte jeg meg i en av de klamme lenestolene. Grein en skvett for livet og for døden. Og kjærligheten som jeg smått hadde begynt å legge for hat.”.

Tekstens komposisjon

Teksten begynner med et kjent trekk for noveller, nemlig in medias res. Det første man også får vite er at hovedpersonen er “sliten” ved at den starter med “De sa: - Du trenger hvile!”.  Ellers har teksten en kronologisk rekkefølge, men enkelte tilbakeblikk som da når han ser tilbake på falken, “Vel framme bandt jeg vingene fast til kroppen med gasbind, og plasserte fuglen i ei pappeske.”. En kan også tenke at han ser tilbake på kjærlighetslivet, når han kommer fram med at han hadde begynt å legge kjærligheten for hat. Falken blir frisk på den trettende dagen. Tallet tretten betyr jo ulykke, og derfor er dette et vendepunkt, fordi da skjer det noe dramatisk. Man får et lite sjokk når man leser “Så slo jeg den i hjel mot dørkarmen”, og novellen er helt forandret. Avslutningen forteller at det kommer til å gå bedre med hovedpersonen, “han er over det verste.”.

Personskildring

Ambjørnsen skildrer hovedpersonen som en negativ person som er litt psykisk syk. Hovedpersonen har kanskje vært deprimert over tid. Personen ser ikke grunn til noen ting.

Miljøskildring

Været er veldig pent skildret. Det er blant annet blå himmel, rolig atmosfære og grønne trær. Han er jo på en hytte oppe i fjellene, og er derfor helt alene. På den måten er det lettere å bare fokusere på han, enn andre personer. Man blir kjent med hva han tenker, og ikke hva han tenker om andre personer. Siden naturen er så vakker er det ganske stor kontrast mellom hans liv og miljøet. Dette liker han ikke, som bevises med “Disse trærne, alt dette livet, ga meg fysisk ubehag.”.

Språk

Det er mye bruk av metaforer som for eksempel: “Lysegrønne museører mot dypblå himmel”, hvor “museørene” er tatt fra et annet betydningsområde. Teksten kan være litt vanskelig å forstå når man må tolke alle metaforene. Det finnes også bruk av personifisering, for eksempel: “At her kan bare banale depresjoner blomstre” og ”Kulda krøyp på meg utpå morrasida.”. Det er ikke mye bruk av besjeling, men “Rett ved stien sto fjellet i et lutende framspring” er en besjeling. Han sammenligner også livet sitt med en kreftsvulst: “Livet lot til å akseptere meg, i det minste som en kreftsvulst som ikke måtte skjæres bort øyeblikkelig. Det er derfor en hel masse språklige bilder i denne novellen.

Tolkning

Forfatteren har ikke noe klart budskap, men man har mange muligheter for å tolke det. Jeg mener budskapet er at selv om det kommer mørke tider, vil det alltid ordne seg til slutt, og at man bare må akseptere livets gang.

Temaet i denne novellen er det ingen tvil om at det er depresjon. Personen ønsker å dø og slippe å leve videre.

Motivet vil jeg si er en mann som har opplevd en skilsmisse og er veldig lei. Han legger jo kjærligheten for hat, som kanskje er på grunn av at han sørger over skilsmissen. Motivet er også hvordan han går fra deprimert til han blir “frisk” igjen.