”En falkepleiers bekjennelse” er en novelle fra Ingvar Ambjørnsens novellesamling: Jesus står i porten, 1988. Teksten er veldig typisk for Ingvar Ambjørnsen som forfatter, den tematiserer utfordringene man må igjennom for å bli erklært frisk i dagens samfunn. Utformingen av novella er satt veldig på spissen og Ambjørnsen bruker, som i så mange av hans andre tekster, en tøff tone og skarp humor for å formidle tema og motiv.

”En falkepleiers bekjennelse” handler om en psykiatriskpasients reise tilbake til livet. En mann blir plassert på en hytte i fjellet for rehabilitasjon. Han er syk og noen venner av ham mener det vil være til hjelp å være litt for seg selv. En dag kommer mannen over en såret falk, og det er gjennom denne falken vi lærer hovedpersonen å kjenne. Gjennom falken forteller mannen sin historie, en historie om det å være på bunn for så å klare å bygge seg opp igjen. Falken blir frisk , etter pleien fra hovedpersonen, og hovedpersonen blir også frisk etter hvert som falken blir det. Å pleie falken blir hans pleie til seg selv, det er det som skal til.

”En falkepleiers bekjennelse” er en jeg-persons fortelling. Fortelleren er hovedpersonen i handlingen. Han både refererer og kommer med personlige tanker og skildringer; ”Så satte jeg meg i en av de klamme lenestolene. Grein en skvett for livet og for døden. Og for kjærligheten, som jeg så smått hadde begynt å legge for hat”. Dette gjør at novella blir dypere, man må hele tiden tolke tankene til mannen for å forstå hvorfor han handler som han gjør. Fortelleren er også dynamisk, det ser vi mot slutten av novella: ”jeg hadde ikke smilt på ukevis. Det var nokså uvant.” Det er der vi skjønner at alt kommer til å gå bra med ham; Han har forandret seg fra å være en selvmordskandidat til å glede seg over livet. Novella tematiserer en syk manns reise for å bli frisk.

Novella begynner in medias res med en scene; ”De sa: Du trenger hvile! Ja, jeg trengte hvile.” Disse ordene gjør at vi fra første stund skjønner at vi har med en syk/utslitt person å gjøre. Stemningen i novellen kommer først mer detaljert til syne noen linjer lenger ut i historien: ”jeg orka ikke å svare” og ”Hele veien ønska jeg bare å få dø. Fantaserte om en perfekt front mot front uten sjanse for livets fortsettelse”. Det er nå vi for alvor kommer inn på personen. Vi skjønner at han ikke ønsker å være der han er, men at han heller ikke har noen andre steder han heller vil være, han bare er der. Han lar de andre bestemme for seg. Han er likegyldig til det som skjer rundt ham og med ham.

Det er en kronologisk novelle Ingvar Ambjørnsen har skrevet. Handlingen strekker seg over to uker, de to ukene hovedpersonen bruker på å få orden på livet sitt igjen. Falken kan sees på som et tilbakeblikk. Gjennom den får vi en forståelse av hvordan livet til mannen var. Vi skjønner at mannen har vært igjennom behandling, som han ikke ser blidt på. En tid uten frihet: ”vel framme bant jeg vingene fast til kroppen med gasbind, og puttet den i en pappeske.” Det er slik han ser på fortiden.

Falken er syk og blir funnet av mannen som tar den med seg hjem for å pleie den, vi får ikke vite noe om hvor lenge den har vært syk. Vi får heller ikke vite noe om hvor lenge mannen har vært syk, men også noen ”fant” ham og hjalp ham. Etter flere alternative metoder plasserer de ham på en hytte så han kan få litt tid til å være alene og tenke. Det er der han finner den skadede falken. På dette tidspunktet er mannen selv like skadet som falken, men etter hvert som han begynner å pleie falken gjenopplever han sin egen historie og både mannen og falken blir sakte men sikkert bedre.

Den 13. dagen er falken blitt helt frisk, og mannen smiler. Men at det er akkurat den 13. dagen som er valgt er ikke tilfeldig. Tallet 13 varsler at noe drastisk skal skje, og det er nettopp drastisk vendepunktet i denne novella er.

Så kommer vendepunktet. ”Jeg tok fuglen med meg ut på trappa, og holdt den opp mot den tindrende blå vårhimmelen. –Lille falk, sa jeg. –Nå kan du fly! Så slo jeg den i hjel mot dørkarmen.”

Her tar mannen et oppgjør med livet sitt. Falken er et symbol på fortiden hans. Gjennom å pleie falken har han gått igjennom fortiden på nytt, selv er han i nåtid. At han dreper falken er et symbol på at han gjør opp med fortiden; han har gått igjennom den trinn for trinn og nå er han ferdig med den. Sårene er leget og det er på tide å kvitte seg med falken, derfor dreper han den. Det er veldig sjelden en novelle forandres så drastisk av bare syv ord; ”Så slo jeg den ihjel mot dørkarmen”. Uten akkurat denne setningen ville ikke novellen vært den samme og det er nettopp det Ambjørnsen er så god til; å få alle detaljer til å spille en så viktig rolle.

Når vennene til mannen kommer for å hente ham serverer han dem falken til middag. Han beviser med det ovenfor dem at han er klar for å fortsette livet. Selv om de ikke vet hva falken betyr for ham, skjønner de at han er blitt bedre; ” Nå og da veksla de blikk. Sa uten ord: Han er over det verste” Og med dette avslutter Ambjørnsen novella.

Naturskildringene i novella er veldig positive. Været er flott, ”vakkert, ville den si, som ennå tok ord på alvor” og atmosfæren rolig. At handlingen er lagt til fjellet gjør miljøet mer intenst, der er alt så isolert. Hovedpersonen er helt alene og det er det som gjør at vi utover i novellen blir så godt kjent med han og tankene han bærer på.

Mannen befinner seg i et miljø som ikke i det hele tatt stemmer overens med hans sinnsstemning. Alt rund ham er klart og fint, og skogen yrer av liv. Denne veldig positive atmosfæren som naturen, ”alt dette livet” og været skildrer er en stor kontrast til livet til mannen. Og han liker det ikke, ikke til å begynne med i alle fall. Etter hvert som mannen og falken blir bedre ser også mannen på alt livet rundt seg med et blidere øye. ” Jeg tok fuglen med meg ut på trappa, og holdt den opp mot den tindrende blå vårhimmelen…”, i denne scenen rett før han dreper falken viser han gjennom sitt positive syn på miljøet at han er kommet over den depressive perioden.

Man forstår seg liksom ikke helt på hvordan mannen som person er. Han virker helt likegyldig til alt og alle. Han ser ikke mening i noen ting. Han ønsker bare å dø. Han ser til og med for seg sin egen død. Selv etter at han har funnet falken, tatt den til seg og begynt å pleie den blir han ikke skildret på en positiv måte; ”Dagene gikk. Jeg pumpa varmt bly i pipende vånd. Falken åt. Jeg kunne sitte i timesvis å betrakte den der den reiv løs slintrer av kjøtter og lot det gli ned”, skildringene er egentlig ganske groteske, men når man tolker de skjønner man at dette er ingen ond mann, han gjør som han gjør nettopp for å bli kvitt fortiden og kunne starte på nytt igjen.

”En falkepleiers bekjennelse” har en brå avslutning, det er ikke noe klart poeng, eller en moral som avslutter novella, man må rett og slett tolke den for å forstå. Det er en dyp novelle med mange muligheter, akkurat slik Ingvar Ambjørnsen liker dem.

Navnet i seg selv forteller at det er noen som skal til å bekjenne noe. Hva sier det ikke noe om men at det er valgt å bruke ordet bekjenne får det med engang til å høres ut som noe viktig. Og det er det jo også, det er livet hans falkepleieren bekjenner ovenfor seg selv.

”En falkepleiers bekjennelse” er en fortelling om det å forandre seg til tross for alle motforestillinger og den groteske verden du befinner deg i.