Novellen "En falkepleiers bekjennelser" er hentet fra den 124 siders tykke tekstsamlingen skrevet av Ingvar Ambjørnsen, kalt "Jesus står i porten", utgitt i 1988. En samling tekster der satiren og den morbide humoren sitter løst og er trofaste gjengangere. Disse virkemidlene er anvendt for å synliggjøre og understreke svakheter i systemer og latterliggjøre menneskelige feil. Ambjørnsen debuterte 7 år tidligere med romanen "23-salen", og helt siden denne har mørke temaer stått sentralt og dukket opp i de forskjellige miljøene og situasjonene han har skildret. "En falkepleiers bekjennelser" har et slikt mørkt og tungt preg, med sterke skildringer som virkeliggjør handlingen for leseren og som poengterer temaet.

Motivet, eller den åpenbare handlingen, i "En falkepleiers bekjennelser" er at en skadet mann bli tatt med til en hytte for å komme seg til hektene. Vi blir ikke personlig kjent med de andre personene i historien, selvom de forsåvidt har en viss deltakende rolle. Disse blir bare omtalt som "De". Årsaken til det er at det ikke ville være nødvendig å presentere "De" noe nærmere, er at historien sirkulerer rundt hovedpersonen, og han alene. Det ville bare blitt forstyrrende dersom man skulle forholdt seg til mange andre karakterer, når det sentrale i historien er å få frem én manns indre liv, følelser og meninger. Det er også veldig klart for leseren hvilken sinnstilstand hovedpersonen befinner seg i. Han er langt, langt nede. Er ikke i stand til å se skjønnhet og forbanner livet generelt. Han ønsker å dø. På hytta finner han en falk som har ødelagt vingen sin. Mannen forbarmer seg over falken. Han tar den med hjem, hvor han bruker resten av oppholdet til å pleie den og han er løsningsorientert nok til å greie å forsyne den med mat. Avslutningsvis blir falken istand til å fly igjen, men da dreper mannen den nådeløst og ubarmhjertig før den i det hele tatt får sjansen til å teste vingene. Deretter steller han i stand middag til seg og "De" som har kommet for å hente ham, og så er novellen slutt.

Det som ligger mer mellom linjene er at hovedpersonen er inne i en form for personlig krise. Menneskene han refererer til som "De", plasserer ham i den avsidesliggende hytta dems, slik at han på egenhånd kan reparere følelsesmessig i et par uker. Dette oppholdet er preget av store indre konflikter, depresjon og tidsfordriv.

Hovedpersonen, som er en mann (hvilket blir først avslørt i den siste setningen, selvom vi får følelsen av at det er en mann fra starten av), er fylt til randen av tungsinn, uvanlig mye negativitet og pessimisme. Han er eksepsjonelt mett av dage, og vi får forståelsen av at foranledningen til dette sammenbruddet har vært av den alvorlige sorten. Det røpes at håpløs kjærlighet er en medvirkende faktor til sinnsstemningen. Dette ser vi i følgende setninger: "Og for kjærligheten som jeg så smått hadde begynt å legge for hat.(...)Var full av selvbebreidelse for at jeg ikke i det minste kunne la kjærligheten være i fred, siden den jo ikke sparte på likegyldigheten overfor meg." Her kan man lukte bitterhet. Jantelovens brutale makt har visst også lagt en streng hånd over sinnet hans, og han føler seg liten og ubetydelig i sin egen eksistens.

Vi får ikke bli særlig kjent med "De", som er resten av personene i novellen. Vi får likevel et inntrykk av at de uttrykker bekymring for vedkommende og forsyner han med opphold og avkopling og "Den Aller Beste Hensikt". Men siden han blir lettere overkjørt i avgjørelsen om å dra på denne rekreasjonsturen, får vi i tillegg følelsen av at de muligens kan være noen form for verger for han. Om ikke formelle, så kanskje uformelle verger. Samtidig kan det ikke være snakk om søsken eller foreldre. En av de få samtalene de har utelukker det, siden de forteller han at de har en hytte. Det skaper en viss distanse på forholdet dem imellom. Det er begrenset hvor nær tilknytning han kan ha til "De", men forholdet forblir udefinert. Det er hvertfall tydelig at "De" har bedte forutsetninger for å ivareta Hans Beste enn han selv er i stand til på dette tidspunktet. En anelse anstrengt avslappenhet og munterhet vitner om nervøsitet blandt "De" overfor den syke. Dette er med på å forsterke inntrykket om at han er i en rimelig ustabil fatning. I tillegg uttrykker han et sterkt dødsønske. Men dersom han genuint hadde ønsket å dø, ligger forholdene særdeles til rette for at han lett kunne avsluttet det på egenhånd, da det ligger et salonggevær med tilhørende kuler på hytta. Hovedpersonen er antakeligvis ikke så suicidal som han skal ha det til likevel. Og det faktum at han flykter fra virkeligheten gjør at man kan si han er for feig til å leve, men også for feig til å dø. Når de andre personene sier at meningen med oppholdet er at han kan hente seg inn igjen, sprekker idéen om at han alltid har vært psykisk syk. Det er snakk om noe som har skjedd, en videre reaksjon på det, og det er tid for å helbrede tilbake til hans gamle seg.

Historien blir fortalt gjennom hovedpersonens øyne, som også vil si gjennom en slagen manns øyne. Begge deler gjør at skildringene hans er preget av subjektivitet. Teksten er av en personal fremstilling, hvor underkategorien er førsteperson synsvinkel. Fortelleren deltar i handlingen og deler sine egne tanker og observasjoner med oss. Dette gjør at leseren opplever den spesielle og dystre stemningen mer intenst, siden man får anledning til å komme nærmere på handlingen og "smake" på følelsene til hovedpersonen enn hva bruken av refererende synsvinkel ville klart å få til. Forfatteren ville sannsynligvis også oppnådd en slik god effekt ved bruk av både tredjeperson synsvinkel og allvitende fortellerstemme, men førsteperson synsvinkel var nok definitivt det mest riktige valget for nettopp denne novellen, med dette tema. Dette er fordi disse synsvinklene antakeligvis ikke ville fokusert i like stor grad på hovedpersonen, men inkludert "De" mer i handlingen. Det ville trolig fjernet mye av intensiteten og poenget til novellen, og leseren vill nok ikke opplevd like sterkt ubehag som når fortelleren og hovedpersonen er den samme, og det er dette ubehaget Ambjørnsen forsøker å oppnå.

Begynnelsen på novellen er "in medias res". Vi blir altså kastet ut i den allerede etablerte handlingen. Herfra er det en kronologisk rekkefølge frem til slutten. I "En falkepleiers bekjennelser" kan vi trekke en parallell mellom hovedpersonen og falken. Falken er fanget i samme situasjon som mannen. Når den ødelegger en vital kroppsdel og blir berøvet muligheten til å kunne fly, da er det ikke særlig store fremtidsutsikter og overlevelsesmuligheter for fuglen. Slik er det jo for oss mennesker også dersom vi mislykkes på samtlige arenaer, og bærebjelkene til den såkalte livsgnisten blir skadd og får varige mén. Det kan oppleves like hemmende og håpøst som tap av hvilken som helst viktig kroppsdel. Gjennom hele bibelen, og i andre sammenhenger, er tornekrattet et symbol på synd og smerte. Det er her han finner falken. Jeg vil si det representerer mannens erfaringer fra sitt liv- et symbol på det onde og vonde han har vært utsatt for, og at han har blitt etterlatt. Såret og alene. Det at mannen tar vare på falken til den er på vingene igjen, er en parallell til at "De" gjør det samme for han. Verken av de to skadde ville vært kapale til å komme seg igjennom kneika på egenhånd, men med innblanding fra andre er dette likevel mulig.

Vi kan finne én konstrast i teksten og det er måten hans kyniske personlighet blir satt opp mot omsorgen han viser for fuglen. Nådeløs likvidering av vånder står sterkt i kontrast til hans "barmhjertige Samaritan" oppførsel mot falken. Han viser både empatiske og egosentriske sider av seg selv. Slutten treffer overraskende på leseren. Ikke at den kom for brått på, den kom i passelig tid, men den får oss til å sitte igjen med mange spørsmål og tvinger oss til å se hovedpersonen på en helt annen måte. Vi har hele tiden forstått det som at han har ønsket at falken skal klare seg og at han unner den livet. Når han plutselig, og mot all forventning, slår den ihjel mot dørkarmen, strider det i mot all rasjonell oppførsel. Med dette kan vi også se en repetisjon av den råskapen han tidligere viser når han helt uberørt, "pumper varmt bly i pipende vånd".

Avslutningen er ikke spesielt avklarende, den åpner heller for ulike tolkninger. Falken symboliserer mannen. Kanskje han føler at oppholdet sitt på rekreasjonsstedet bare gir en falsk følelse av at fremtiden kommer til å bli fylt av harmoni og glede. Kanskje han vet at han kommer til å på nytt møte veggen så fort han er ute, og synes det samme skal gjelde for fuglen. Alternativt kan dette er et frempek om hva som kommer til å skje han senere, selvom dette blir opp til leseren å forestille seg. Jeg tolker det som om det er snakk om å bli dolket i ryggen av noen som utgir seg for å være snille og hjelpsomme. Kan det være "De" som kommer til å gjøre noe? Har han grunn til å mistenke dette? Det er jo allmenn viten at når avliving og pining av dyr utløser fryd og tilfredsstillelse hos mennesker, forteller det ofte at personen er sinnsyk. Vi har dette i mente hele veien fra han begynner å drepe (med glede). Og når avslutningen kaster lys over dette tema som vi tidligere bare har fått antydet, forsterker det på mange måter misstanken vi har om at vi har med en kald person å gjøre. Rett og slett fordi han gleder seg over å skyte våndene. Men det blir likevel aldri avgjort om han er midlertidig eller permanent kald og usympatisk.

Novellen har tre høydepunkter. Det første er når han finner falken, dernest når han finner løsning på ernæringsproblemet og det siste er helt på slutten når vingene til falken er reparert og den skal fly.