Henrik Ibsens ”En Folkefiende” ble utgitt i 1882 etter kun få måneders arbeid fra forfatterens side. Selv om stykket fikk en blandet mottakelse, så fikk det stor interesse fra teatre Skandinavia over, som ville sikre seg produksjonsretten til skuespillet. Stykkets handling er lagt til et lite bysamfunn i Sør-Norge. Hovedpersonen er Doktor Thomas Stockmann. Han bor sammen med sin kone Katrine og deres to barn Morten og Eilif. Deres eldste datter Petra jobber som lærer og bor for seg selv. Doktorens bror, Peter Stockmann er byfogd, politimester og innehar en rekke tillitsverv i den lille byen. Han er blant annet leder for badebestyrelsen som kontrollerer det nye kurbadet som byen har investert i. Etter lang tid med bygging står endelig badet ferdig og klart til bruk. Ideen til badet kom fra doktor Stockmann, men den ble gjennomført av myndighetene i byen, representert ved doktorens bror Peter. Doktor Stockmann er nå ansatt som badelege ved badet, og fremstår som en høyt aktet borger i den lille byen.

 

I begynnelsen av første akt sitter Doktoren hjemme og spiser middag med Redaktør Hovstad i lokalavisen ”Folkebudet” og Billing, en medarbeider i den samme avisen. Disse to er svært interessert i lokalpolitikk og diskuterer ivrig med doktoren. I tillegg sitter skipskaptein Horster til bords, han er ikke spesielt opptatt av politikk men er allikevel en velkommen gjest i familien Stockmanns hjem. Etter hvert kommer broren Peter på besøk. Han er en humørløs og særdeles seriøs mann som ikke har et spesielt godt forhold til broren. Dette forholdet er gjensidig, og selv om de sammen fikk gjennomført ideen om kurbadet, er de uenige på svært mange områder. De er veldig forskjellige på mange punkter: Peter er flink som politiker, han forstår de praktiske forhindringene ved mange saker, og kan dermed gjøre gode og økonomisk lønnsomme avgjørelser. Thomas derimot er en ideenes mann. Han skjønner viktigheten av at ting blir gjennomført, men ikke de praktiske forutsetingene som må ligge til grunn for et politisk vedtak.

 

Dette får vi se et tydelig eksempel på når Thomas får brev fra Universitetet i Oslo. Han har sendt en vannprøve fra badet til analyse grunnet en mistanke om at vannet ikke tilfredsstiller de kvalitetskravene som blir stilt for et bad av den typen. Mistanken viser seg å være berettiget, og det viser seg at både bading og drikking av vannet kan gjøre folk alvorlig syke. Han konfronterer sin bror Peter med opplysingene han sitter på. Broren nekter plent å gjøre noe med saken, da hele vannledningen må legges om. Dette ville koste mye mer enn det byen har råd til, og i tillegg blir badet stengt i to nye år. Totalen av utgiftene og de tapte inntektene vil bli en økonomisk byrde som blir for tung å bære for byens innbyggere, som rimeligvis vil bli nødt til å betale ekstra mye skatt. Dette viser tydelig hvordan kapitalisme og miljøvern blir satt opp imot hverandre.

 

I dag ville nok de fleste ha vært enige i at dette måtte gjøres noe med øyeblikkelig. Det ville kanskje Peter Stockmann også sagt hadde det ikke vært for at han da ikke bare ville påføre byen store utgifter. Men også fordi han da indirekte hadde innrømmet at myndighetene gjorde en feil da de bygget badet, og et slikt mistillitsforhold mellom folk flest og autoritetene, ville han helst unngå. Situasjonen blir ekstra kinkig fordi store deler av forurensningen i vannet kommer fra garveriene oppe i dalen hvor vannledningen begynner. Og mannen som eier et av de største garveriene er Morten Kiil, Katrine Stockmanns pleiefar.

 

Da Doktor Stockmann innser at hans bror ikke er til å rokke, blir han nødt til å finne en måte å informere byens innbyggere om saken, og få dem med på sin side i opprør mot myndighetene. For å få kunnskapen om forgiftningen ut til folket, henvender han seg til Redaktør Hovstad i ”Folkebudet” for å få avhandlingen sin på trykk der. Hovstad som kommer fra en annen sosial klasse enn byfogden, ser muligheten til å triumfere overfor hele byens befolkning ved å vise at myndighetene tar grundig feil og ikke vil innrømme det. I det han sitter og jobber på sitt kontor i avisens redaksjon, kommer Byfogd Peter Stockmann på besøk. Han anmoder Hovstad om å ikke trykke hans brors avhandling. Hovstad sier at folket må få høre sannheten og at dette er et problem som bør rettes på snarest mulig. Han insisterer på å trykke artikkelen til Doktor Stockmann, helt til byfogden kommer med et argument som får ham til å stoppe opp og tenke litt: Hvem skal betale for alt dette. En slik rehabilitering av badet vil koste meget, og det er ikke riktig tidspunkt å fortelle befolkningen om dette.

 

Hovstad ser poenget og trekker den slutningen at det vil være lurt å ikke trykke handlingen allikevel. Da Thomas finner ut av dette bestemmer han seg for å egenhendig spre opplysningene om badets dårlige forfatning til byens innbyggere. Først vurderer han å gå rundt i byens gater og dele ut løpesedler, men han bestemmer seg snart for å innkalle til et møte. Der skal han invitere alle som har lyst til å høre på, og gi dem sannheten om badets vannkvalitet.  

 

Han sliter med å finne forsamlingslokaler men til slutt får han holde møtet hjemme hos Kaptein Horster. Dette er også ganske betegnende for byens situasjon. At folk nekter å leie ut lokaler til han fordi de tror at det kan skade byens renommé sier en del om hvor kort ytringsfriheten i byen har kommet. Dette viser også at det ikke bare er øvrighetene som er skeptiske til Doktorens påstander. Og verre skal det bli. For allerede i det møtet starter og Doktoren skal begynne sin appell, begynner folk å kreve en ordstyrer. Det er ikke dette han reagerer på i utgangspunktet, det er prinsippet om at folk ikke skal fortelle ham hva han skal gjøre på sitt eget møte, det blir også foreslått å nekte Doktoren å holde foredraget sitt i det hele tatt men det får han heldigvis stoppet.. Men han må gi etter for kravene og Boktrykker Aslaksen blir valgt til å lede ordet.

 

Doktor Stockmann begynner sin tale og, etter flere avbrytelser har han fått frem sitt poeng. Da tar hans bror Byfogden ordet og forteller om de økonomiske konsekvensene dette vil få for de tilstedeværende. Da begynner folket også med denne svært kortsiktige tankegangen, frem for litt langsynthet som Doktoren. De forstår ikke at det økonomiske tapet de går på i begynnelsen vil bli veiet opp senere når badet vil være i full drift igjen.

 

Det er da Doktoren virkelig blir provosert. Ikke nok med at myndighetene ikke vil høre på hva han har å si, men folket vil ikke høre de heller. Han går dermed hardt ut mot det han kaller den største trusselen mot sannheten og friheten: Den kompakte majoritet. Det er her en interessant teori han legger frem. Mindretallet har rett fordi majoriteten ikke er smart nok. Det er i et hvert samfunn en gruppe som er mer intellektuelle enn de andre. Selv om det kan være en gradvis forskjell og noen vil være midt mellom. Vil dette skillet alltid være der. Og selv om de smarteste vet best hva som er lurt å gjøre, så kan det aldri gjennomføres fordi man lever i et demokrati der flertallet bestemmer.

 

Denne teorien kan få en til å spørre seg hvor lurt det er at flertallet sitter med makten. Men ettersom det ville bli helt feil å rangere menneskers politiske innflytelse etter intelligens, beholder man dagens system. Det er jo også en god sikkerhet mot aristokrati, fascisme og diktatur.

 

Men på en måte har Doktoren et poeng i sin argumentasjon, men det å si at man har rett og alle andre tar feil i moralske spørsmål går rett og slett ikke fordi slike spørsmål avgjøres ved avstemning, og da er det jo klart at flertallet vinner. Så selv om de fleste observatører vil si at Doktor Stockmann har rett, hjelper ikke det i det hele tatt, fordi han har flertallet mot seg blant de stemmeberettigete i det lille valget de tar.

 

Ibsen setter her et stort spørsmålstegn ved hele vårt demokratiske system, som er gjeldene styreform i de fleste land i verden. Han påpeker svakheter ved det systemet der flertallet har makten og mindretallet blir nedstemt, selv om deres ideer på er mest lønnsomme på lang sikt. På den annen side kommer det ikke frem et forslag til en annen styringsform som kan erstatte den vi har i dag, og som virker rettferdig for alle, samtidig som den unngår den type problemer som blir skissert opp i dette skuespillet. Dermed må Doktoren akseptere at han har tapt. Akten slutter med at folket blir enige om at Doktor Stockmann er en fare for folk flest. Han blir offisielt erklært en folkefiende. Doktoren og hans familie kommer seg ut av salen, mens folket er rasende på denne mannen som kan ødelegge byen deres.

 

Siste akt finner sted på Doktorens kontor. Folk har kastet stein på huset og alle vinduene er blitt knust. Familien Stockmanns leieavtale på huset er blitt sagt opp. Det er leiekontrakten på Petras leilighet også. Hun har også mistet jobben som lærer. I tillegg har Kaptein Horster mistet båten sin fordi han lånte ut huset sitt til møtet. Doktoren naturlig nok også mistet jobben sin i badet. Med unntak av doktorens jobb, er alt gjort fordi de involverte fryktet folkets reaksjon. Det var altså ikke deres egne meninger, men deres oppfatning av den allmenne innstilling som gjorde utslaget. Så det er ikke i sikkert at alle er uenige med doktoren, men mange frykter at de er alene. Dermed går alle rundt og later som de mener det de tror andre mener, selv om mange egentlig mener det motsatte.

 

Men Doktoren gjør ikke som de fleste andre ville gjort. I stedet for å flytte, så bestemmer han seg for å bli værende. Det er i denne stund at han kommer med det senere så berømte, men dog noe paradoksale utsagnet: ”Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene”. Det kan jo virke selvmotsigende, men ved nærmere ettertanke er det jo en sannhet i det. Han som har med seg mange andre står nødvendigvis ikke sterkest, fordi han ikke behøver å argumentere så sterkt for en sak. Han kan bare følge med og etter hvert bli svak i troen. Men han som er alene, må hele tiden argumentere for sin sak, og vil dermed bare bli sikrere og sikrere på det han mener. Følgelig vil Doktor Stockmann være ekstremt sikker i sin sak angående badevannets kvalitet. Men det er ikke bare saken om badet det er snakk om i dette stykket. Det er problemene som oppstår i forbindelse med badet som utvikler seg til å bli kjernen i debatten mellom Doktoren og folket.

 

Egentlig er det bare Doktoren som ser den siden av problemet. De fleste ser på dette som en sak om badevannet, men Thomas Stockmann skjønner at det dreier seg om alvorligere ting. Han forstår alvoret i at folk er villige til å basere byens hovedinntektskilde på en løgn. At de istedenfor å gripe tyren ved hornene og ordner opp i sakene, så viker de unna og utsetter vanskelighetene. Det er en slik mentalitet han reagerer på. Han uttaler at han heller vil ødelegge byen enn å stå og se på at den blomstret opp på en løgn. Det kan virke som om han ikke liker hjembyen sin, men til syvende og sist er det bare han som virkelig er glad i stedet han kommer fra.

 

Hans sønner har blitt bedt om å ta en pause fra skolen, og Doktoren bestemmer seg for å starte sin egen skole hvor han skal lære bort etter sine egne prinsipper og verdier. Barna skal læres opp, og ta hevn over de som ødela for ham selv. Her skal hans to sønner gå, og han får dem til å skaffe til veie noen gategutter som også skal gå på skolen. Han skal selv være lærer og som hjelp får han sin datter Petra. Denne ideen med skolen viser at han trosser all fornuft og er villig til å ofre alt for å få tatt igjen på sin bror og de andre innbyggerne. Altså kan man allerede her se beviser på hans utsagn om den sterkeste som står mest alene. Han er altså så sterk i sin tro, men allikevel har han hele byens befolkning mot seg.

 

En folkefiende er altså en historie om egoisme, kapitalisme, miljøvern og det å stå alene. På tross av at dette av mange er regnet som et av Ibsens bedre stykker, så er det et av de minst spilte på verdensbasis. Det er i hvert fall ingen tvil om at ”En Folkefiende” er et svært godt skuespill, og at folk i generasjoner fremover vil kunne glede og undre seg over intrigene som oppstår i forbindelse det forgiftede badevannet. Dette forutsetter at ettertidens mennesker har vett på å verdsette Ibsens skuespill. Men med 100-års jubileet neste år har vi nok sikret Ibsen-interessen for noen år fremover.

 

 

Kilder:

• ”En Folkefiende” av Henrik Ibsen
• ”Ibsenhåndboken” av Merete Morken Andersen