Diktet ”Nokon heiter jobben” er skrevet av Solfrid Sivertsen og er illustrert av Inger Lise Belsvik.

 

”Det er nokon

som heiter

jobben,

 

som ringjer skarpt

i klokka

på nattbordet,

vil at dei skal koma

med ein gong, med

ein gong,

 

nesten utan klem

av og til,

berre kaffe og

bilnøklar

og store matpakkar

som jobben

skal få.”

 

Diktet prøver å vise oss hvordan det kan være å være barn om morgenen, og å ta del i det evige stresset. Foreldrene dine står opp tidlig, pakker matpakke til deg og koker kaffi til seg selv. Deretter fyker de ut døra før noen en gang kan tenke tanken på å få kontakt med dem.

 

Tittelen blir brukt til å vinkle diktet i retning barna. Mange barn kan nemlig se på jobben til foreldrene som en person. En person som får for mye oppmerksomhet. Barn kan føle seg glemt, etterlatt og maktesløs om foreldrene bruker for mye tid på jobben, og kan i ettertid føle en trang til å bli lagt merke til. Dette kan bl.a. føre til vold i tidlig alder, men også et veldig innesluttet og stille barn. Et barn som ikke er vant til å bli lagt merke til.

 

Diktet er bygd opp av 3 vers. Det 1. verset presenterer temaet, det 2. verset presenterer handlingen og det 3. verset presenterer problemstillingen. Hvert vers spiller altså sin egen del for at diktet skal fungere i sin helhet.

 

Diktet sier mye med få ord. Det presenterer et tema som vi sjelden tenker over, men kanskje burde brukt litt mer tid på. Diktet får folk til å tenke over hva de selv gjør om morgenen, og om de kanskje skulle brukt litt mer tid på familien og personer de bryr seg om. Jobben er tross alt et sted hvor man skal tjene penger for å leve, men penger hjelper jo lite om en ikke har et liv å leve utenom.

 

Barn vil nok ikke forstå dette diktet helt uten videre. Det er tydelig at det er vinklet mot voksne og at forfatteren er ute etter å vekke følelser. Meningen med diktet er nok å få voksne til å forstå hvordan barnet føler seg innvendig og hvor slitsomt stresset om morgenen egentlig kan være.

 

Diktet er både fortellende og konsentrert om øyeblikket. Det er fortellende fordi det forteller en historie fra et barns synsvinkel og konsentrert om øyeblikket fordi det handler om et bestemt øyeblikk. Nemlig de få minuttene foreldrene bruker fra klokka ringer til de sitter i bilen og er på vei til jobben.

 

Diktet er hverken gjentakende eller rytmisk. Det er mer konsentrert rundt språket og det å påvirke leseren gjennom sin skjulte historie. Den spiller f.eks. på ord som vi assosierer med handlingen. Ord som ”klokka”, ”kaffe” og ”matpakkar”er symbolske ord i denne sammenhengen.

 

Linjene i diktet er ufullstendige og korte, og en linje alene vil ikke gi en avsluttet mening. Dette kalles enjambement og fører til at du f.eks. må lese tre og tre linjer for å få den endelige betydningen. Tegnsettingen i diktet består for det meste av komma som skiller hver fullstendige setning fra hverandre, til diktet til slutt avsluttes med et punktum. Det blir som en eneste lang setning eller et ørlite avsnitt.

 

Det er god bruk av konkrete adjektiv og verb som står for bevegelse. Alt skjer fort. Man føler seg som et lite barn som er tilskuer til dette endeløse maset. Noe som fører meg over til illustrasjonen.

 

Bildet som er brukt er en god hjelp på vei til å tolke diktet. Det er et mørkt bilde, som illustrerer et innestengt barn og en bil som kjører ut i den svarte natta. Barnet blir forlatt og det føler seg alene. Det ser nesten ut som om barnet prøver å vinke adjø til bilen, men uten å få respons. Bildet illustrerer det å være hjelpesløs og det å være alene i mørket. Dette er begge situasjoner vi kan assosiere med det å være ung. Man er hjelpesløs og liten, og den største frykten man har er å være alene i mørket.

 

Den sentrale meningen i diktet er altså at et barn kan oppfatte ting på en helt annen måte enn det foreldrene gjør. Foreldrene ser på jobben som en selvfølge og en nødvendighet, mens barnet ikke riktig forstår hvorfor. Barnet kan føle seg forlatt og ensom, selv om han/hun evt. er i barnehagen. En klem og noen fine ord før foreldrene drar på jobb kan være noe et barn lengter etter og sjelden får.

 

Diktet vekker følelser hos meg fordi det tar meg tilbake til hvordan det var å være barn. Det kan være både positivt og negativt. Positivt fordi man ofte lengter etter den uvissheten, den tiden da man ikke trengte å ta alt så seriøst og hadde en god grunn til å være uforstående. Negativt fordi det kan ha vært en veldig sårende situasjon som kan ha ført til for lite omsorg og tilstedeværelse i barnets liv.

 

Jeg mener det er et veldig bra dikt, som kan tolkes på svært ulike måter. Om man vokste opp i en omsorgsfri familie som sjelden var tilstedeværende kan dette være et dikt som stikker veldig. Men om man vokste opp med foreldre som tildelte nok oppmerksomhet og omsorg kan det heller føre til ønsker om å dra tilbake til den tiden da man var ung og uforstående. En tid da man ikke visste hva som ventet, en tid i uvisshet.