Tekster:
Johan Sebastian Welhaven: "En vårnat"
Vilhelm Krag: "Klokken to"

"En vårnat" og "Klokken to" er to dikt som hver for seg uttrykker en følelse. I "En vårnat" bruker Welhaven naturen for å skildre denne følelsen, mens Krag derimot på en måte bruker natten med samme hensikt. Diktene er ellers utformet ganske så forskjellig med hensyn til litterære virkemidler, noe som jeg kommer tilbake til senere. Først vil jeg ta for meg begge diktene hver for seg, deretter vil jeg prøve å plassere disse litteraturhistorisk, for så å prøve å sammenligne dem. Jeg vil prøve ut fra diktene å si noe om periodene de er hentet fra og også påpeke forskjeller og likheter mellom disse.

"En vårnat" av Johan Sebastian Welhaven uttrykker som sagt en følelse. Vårnatten står sentralt som "det perfekte bilde" på naturen, og følelsen av at denne perfekte naturen gir svaret på alle dine spørsmål og lindrer smerten sinnet ditt er påført, er det man sitter igjen med etter å ha lest diktet. Det er også underforstått at naturen vekker gode minner fra en bedre tid ("gjenskin af fagrere dage").

Komposisjonen i diktet er veldig gjennomført med fast enderim og et veldig flytende og rytmisk språk. Dette gjør at selve følelsen som uttrykkes i diktet og måten denne uttrykkes på sammen gir en utrolig følelse av harmoni. Diktet er delt inn i 5 vers, der de tre siste er veldig like i oppbygningen med 7 linjer per vers og en veldig lik rytme. De to første derimot skiller seg litt ut, men allikevel sitter en igjen med helhetsinntrykket at det hele er veldig gjennomført. Første og tredje vers inneholder rene naturbeskrivelser om vårnatten - "Vårnatten stille og sval favner den slumrende dal."

Her får Welhaven fram den vakre naturen i all sin prakt, men samtidig gir beskrivelsen av naturen i tillegg til andre vers en overnaturlig undertone. I andre vers trekker Welhaven frem alvene, som er en del av den overtroiske nordiske folketroen. I tillegg gir han en del sammenligninger gjennom hele diktet som gir selve naturen et mer "levende" preg. F.eks. "den slumrende dal", "elvene nynne", "skyene svæve som svaner", "blide stråler", "fromme skyer". Disse personifiseringene av selve naturen gir en følelse av at naturen er mer enn det øyet kan se; det finnes mer i mellom himmel og jord enn man aner. De to siste versene kan man si går nettopp akkurat på dette. Her kommer Welhaven med en oppfordring om at når denne nydelig vårnatten blotter seg for deg, må du holde øynene åpne og ta i mot "al den herlighet, du aner". Da skal "mindernes scene" åpne seg og du skal se at naturen "bringe tilbake gjenskin af fagrere dage!". Da vil den også "lindre smerten i dit savn og i din klage". Altså: alene mens du sitter der og betrakter den herlige vårnatten, vil den gå inn i deg og gi deg minner om bedre tider og samtidig lindre ditt sinn. Naturen får en helbredende funksjon, men den gjør også at du på en måte henstiller deg til "en annen virkelighet" som ligger bortenfor vår fatteevne. Denne andre virkeligheten mener jeg står sentralt i diktet og gjennomsyrer framstillingen av naturen. Naturen blir på en måte opphøyet til noe mer enn den i utgangspunktet er og lengselen etter denne opphøyde naturen er sterk.

I "Klokken to" av Vilhelm Krag blir også, i likhet med "En vårnat", en følelse beskrevet. Ordet angst er det første en tenker på når en leser diktet og det er nok denne følelsen Krag har prøvd å formidle. Natten blir brukt som bilde og redselen for det som skjer i mørket skaper angstfølelsen.

Komposisjonen her skiller seg, som nevnt tidligere, ut fra Welhavens. Krag har nesten ingen form for gjennomført oppbygning. Diktet har tre vers som i utforming likner litt på hverandre og ved første øyekast kan det tenkes at det finnes konstante forhold i alle versene. Men slik er det ikke. Krag bryter med de fleste av de normene som Welhaven holdt seg til. Han har ingen enderim og ingen fast oppbygning av versene, men allikevel lykkes han i å skape en rytme. En rytme som gjør det hele lett å lese. En rytme som gjør at diktet kanskje får en lett, hviskende følelse over seg, noe som bare er med på å forsterke den følelsen av angst diktet allerede uttrykker. Krag har i steden for enderim brukt ordrim og klangvirkninger. Han har brukt ord som passer godt sammen når en leser dem. F.eks. setningen "Saa kommer stillheden, saa kommer natten." er en typisk slik setning. Den forsterker det lette, hviskende og rytmiske inntrykket en får når en leser diktet. For å oppsummere: Krag klarer å skape rytme selv om han ikke følger gamle normer for diktskriving, han baserer seg heller på klangvirkningene i hvert enkelt ord og setter disse sammen slik at lesningen knyttes mer opp til selve uttalelsen og dermed skaper flyt i språket. Gjentakelser finnes det litt av i diktet, dette gjelder for strofen "Det er natten, du er ræd for". Denne finnes to ganger slik den står her og i en litt annen form i "alt, du er ræd for". Disse gjentakelsene understreker nettopp det at det er natten og mørket du er redd for og at det er dette som skaper en følelse av angst. Videre beskriver Krag nettopp de tanker en har alene i mørket eller som en forbinder med en sen høstnatt; kirkeklokkene som slår og tanken om at det er noe annet ute i mørket:

Men alt sammen tier, og altsammen truer" Man ser ingenting i mørket, men man føler at det er noe der. NOE som fødes i ly under mørkets beskyttende vinger, som truer og skaper den angstfølelsen som Krag prøver å formidle. Hele diktet får en veldig uhyggelig stemning som de fleste kanskje kjenner seg litt igjen i. Dette er veldig enkelt en kort beskrivelse av den følelsen et ensomt menneske får hvis dette mennesket plasseres på en fremmed plass en mørk natt. Maktesløshet kan være et stikkord, man er underkastet en makt som føles for stor til å kunne overvinnes - man blir redd ("Det isner i nakken").

Nå vil jeg prøve å trekke ut kjennetegnene i de to diktene og prøve å plassere disse litteraturhistorisk ved hjelp av disse. Hvis vi ser på Welhavens dikt "En vårnat" kan jeg oppsummere kjennetegnene jeg fant i dette diktet:

• fast enderim, harmoni i diktet
• det uttrykker en følelse
• bruker naturen til å uttrykke denne følelsen
• naturen får en overnaturlig, opphøyet verdi - det finns mer mellom himmel og jord enn øyet kan se
• naturen henstiller deg til "en annen virkelighet"
• lengselen etter denne andre virkeligheten (harmonien) sentral

Hvis vi ser på disse kjennetegnene vil vi se at de fleste passer veldig godt inn i romantikken som strekker seg fra 18 -1850. I romantikken stod også det naturlige sterkt som noe positivt. Mennesket var et naturvesen som var blitt splittet av sivilisasjonen, og oppfatningen var at mennesket var dømt til å for alltid lengte tilbake til denne tiden da mennesket var i pakt med sin indre natur - i harmoni. Dette ser vi tydelig i Welhavens dikt, harmonien står sentralt, og ved å oppsøke denne perfekte harmoni (uttrykt i en praktfull vårnatt (naturen)) vil mennesket kunne finne tilbake til sin opprinnelige harmoni mellom kropp og sjel. Sentralt i romantikken står også forestillingen om "verdenssjelen" sterkt, at alt gjennomstrømmes og omfattes av en egen kraft. En kraft kanskje større enn Gud. I tillegg eller i forbindelse med dette kom også ideen om en annen virkelighet som lå utenfor den man levde i. Nemlig at det fantes mer mellom himmel og jord enn øyet kunne se, en virkelighet en bare kunne komme i kontakt med gjennom drømmer og fantasier. Denne verdenssjelen og denne andre virkelighet kan man finne i Welhavens dikt, han gjør naturen til noe mer enn den er. Han gjør den levende (verdenssjelen) og opphøyer den til noe overnaturlig (en annen virkelighet). Dette gjør at det ikke er noen problem å plassere Welhaven i romantikken. I tillegg vet jeg at Welhaven selv var ute etter å formidle erindringen om det tapte og lengselen etter det uoppnåelige. Han ville knytte dette til en naturopplevelse og ønsket å gjengi universets skjønnhet. Disse tankene er absolutt romantiske og kommer definitivt til uttrykk i diktet "En vårnat". Når jeg så vet at diktet er hentet fra en diktsamling fra 1846 frafaller all tvil.

Krags dikt "Klokken to" inneholder disse kjennetegnene:

• bryter med normene for oppbygning av diktet
• går bort fra enderim og fast oppbygning
• prioriterer rytme i lesningen - ordklangen
• uttrykker en følelse - angst
• bruker natten og mørket til å få fram denne følelsen
• går inn i tankene for å beskrive følelsen
• maktesløshet

Ut fra disse kjennetegnene kan man fort si at dette er romantisk diktning - det uttrykker en følelse, noe som nesten utelukkende bare skjer i romantikken. Når Krag så går så radikalt bort fra oppbygningen av diktet og samtidig konsentrerer seg om følelsen angst, vil jeg si nyromantikken (ca. 1890-1905) er den neste retningen å søke mot. I denne perioden fikk individualismen seg en knekk og dette ga grobunn for følelser som angst og redsel (gjerne for fremtiden), for fremmedgjøring og en usikker identitetsfølelse. Det godt kjente sitatet "Jeg er visst kommet på en feil klode!" er hentet fra denne perioden og kjennetegner denne på en veldig treffende måte. Vi ser dette i diktet til Krag: angstfølelsen står sentralt, de virkemidlene han velger å bruke (ordrim og klangvirkninger) er et varemerke for nyromantikken, han vender inn i sine egne tanker for å beskrive angsten - også karakteristisk for nyromantikken. I tillegg er det mulig å kunne se en fremmedgjøring i diktet. Krag vender seg inn i sjelen og ser med redsel på det som skjer rundt han uten å forstå, bare føle. Dette kan igjen peke tilbake på nyromantikken der man nesten på nytt måtte føle seg fram og finne sin plass i samfunnet igjen. Man så og så, men forstod ikke hva som egentlig skjedde. Maktesløshet, som jeg satt som et stikkord tidligere dukker opp her igjen. I nyromantikken skjedde et verdisammenbrudd som resulterte i en følelse av meningsløshet som igjen kan forbindes med maktesløshet. Man føler at man ikke har kontroll med situasjonen og en vet ikke hva en skal foreta seg. Dermed vil jeg med god sikkerhet slå fast at diktet er hentet fra nyromantikken, og hvis vi så ser på årstallet for utgivelsen av diktsamlingen diktet er hentet fra som er 1897 frafaller all tvil også her.

Hvis jeg så skal sammenligne disse to diktene for å finne likhetstrekk, ser jeg med en gang at begge, som nevnt, beskriver en følelse og dermed er innenfor den romantiske tankegangen. Den romantiske tankegangen omfatter også naturen som noe positivt. Dette finner jeg bare i Welhavens dikt. I tillegg bruker Welhaven naturen og beskriver lengselen etter det uoppnåelige - typisk for romantikken. Krag derimot bruker følelsen angst som er karakteristisk for nyromantikken, han bryter med Welhavens harmoni i oppbygningen, men beholder allikevel rytmen og flyten. Dette skiller på en måte nyromantikken fra romantikken - selve utførelsen av diktet er fundamentalt annerledes. Men allikevel finnes det mellomting som befinner seg i grenselandet mellom disse forfatterne. Welhaven var på en måte veldig konservativ i sin uttrykksform, mens Krag derimot er veldig radikal. I grenselandet mellom disse finnes det nok flere forfattere som i ulik grad nærmer seg disse, men som jeg ser det, representerer disse to de to ytterliggående sidene av romantikken på 1800 tallet. En av de mest sammensatte litterære tidsepoker og åndsretninger gjennom tidene.