Tekster:
Johan Sebastian Welhaven: "En vårnat"
H. Wergeland :”Til Foråret”

"En vårnat" og "Til foråret" er to dikt som hver for seg uttrykker en følelse. I "En vårnat" bruker Welhaven. Diktene er ellers utformet ganske så forskjellig med hensyn til litterære virkemidler, noe som jeg kommer tilbake til senere. Først vil jeg ta for meg begge diktene hver for seg, deretter vil jeg prøve å plassere disse litteraturhistorisk, for så å prøve å sammenligne dem. Jeg vil prøve ut fra diktene å si noe om periodene de er hentet fra og også påpeke forskjeller og likheter mellom disse.

"En vårnat" av Johan Sebastian Welhaven uttrykker som sagt en følelse. Vårnatten står sentralt som "det perfekte bilde" på naturen, og følelsen av at denne perfekte naturen gir svaret på alle dine spørsmål og lindrer smerten sinnet ditt er påført, er det man sitter igjen med etter å ha lest diktet. Det er også underforstått at naturen vekker gode minner fra en bedre tid ("gjenskin af fagrere dage").

Komposisjonen i diktet er veldig gjennomført med fast enderim og et veldig flytende og rytmisk språk. Dette gjør at selve følelsen som uttrykkes i diktet og måten denne uttrykkes på sammen gir en utrolig følelse av harmoni. Diktet er delt inn i 5 vers, der de tre siste er veldig like i oppbygningen med 7 linjer per vers og en veldig lik rytme. De to første derimot skiller seg litt ut, men allikevel sitter en igjen med helhetsinntrykket at det hele er veldig gjennomført. Første og tredje vers inneholder rene naturbeskrivelser om vårnatten - "Vårnatten stille og sval favner den slumrende dal."

Her får Welhaven fram den vakre naturen i all sin prakt, men samtidig gir beskrivelsen av naturen i tillegg til andre vers en overnaturlig undertone. I andre vers trekker Welhaven frem alvene, som er en del av den overtroiske nordiske folketroen. I tillegg gir han en del sammenligninger gjennom hele diktet som gir selve naturen et mer "levende" preg. F.eks. "den slumrende dal", "elvene nynne", "skyene svæve som svaner", "blide stråler", "fromme skyer". Disse personifiseringene av selve naturen gir en følelse av at naturen er mer enn det øyet kan se; det finnes mer i mellom himmel og jord enn man aner. De to siste versene kan man si går nettopp akkurat på dette. Her kommer Welhaven med en oppfordring om at når denne nydelig vårnatten blotter seg for deg, må du holde øynene åpne og ta i mot "al den herlighet, du aner". Da skal "mindernes scene" åpne seg og du skal se at naturen "bringe tilbake gjenskin af fagrere dage!". Da vil den også "lindre smerten i dit savn og i din klage". Altså: alene mens du sitter der og betrakter den herlige vårnatten, vil den gå inn i deg og gi deg minner om bedre tider og samtidig lindre ditt sinn. Naturen får en helbredende funksjon, men den gjør også at du på en måte henstiller deg til "en annen virkelighet" som ligger bortenfor vår fatteevne. Denne andre virkeligheten mener jeg står sentralt i diktet og gjennomsyrer framstillingen av naturen. Naturen blir på en måte opphøyet til noe mer enn den i utgangspunktet er og lengselen etter denne opphøyde naturen er sterk.

Nå vil jeg prøve å trekke ut kjennetegnene i de to diktene og prøve å plassere disse litteraturhistorisk ved hjelp av disse. Hvis vi ser på Welhavens dikt "En vårnat" kan jeg oppsummere kjennetegnene jeg fant i dette diktet:

- fast enderim, harmoni i diktet

- det uttrykker en følelse

- bruker naturen til å uttrykke denne følelsen

- naturen får en overnaturlig, opphøyet verdi - det finns mer mellom himmel og jord enn øyet kan se

- naturen henstiller deg til "en annen virkelighet"

- lengselen etter denne andre virkeligheten (harmonien) sentral

Henrik Wergeland: "Til Foråret" 
I "Til Foråret" ber Henrik Wergeland våren om å redde han, og vi kan tolke det som et ønske om å redde han fra døden. Det er en nærliggende gjetting ettersom Wergeland lå på dødsleiet da diktet ble skrevet. Hele diktet er bygd opp rundt kjærligheten hans til våren og frykten for å dø. Den første strofen henvender seg direkte til våren som en helhet, og den høres ut som en kjærlighetserklæring. I den tiende strofen ser vi igjen en kjærlighetserklæring, men denne gangen er det ikke til våren som en helhet, men til et gammelt lønntre. Kjærlighetserklæringene kan forklares ved at Wergeland vil overbevise våren om at han har elsket den så høyt at han fortjener å bli reddet av den.

Når vi ser på diktet som en helhet, ser vi en del ting som er typisk for Wergeland sin dikting. Han eksperimenterte både når det gjaldt form og innhold, og tok i bruk forskjellige strofemønster. Rim og rytme hadde aldri noen viktig plass i Henrik Wergeland sin dikting, verken i diktene hans eller i noen av de andre sjangrene han brukte. I "Til Foråret" har han delt diktet inn i 12 strofer, men hver av disse strofene har sine særpreg. Det er ikke noen rim i diktet, men en kan likevel finne fram til en viss rytme. Et av virkemidlene for å skape denne følelsen hos leserne, er gjentaking. Ordet "Vidn" brukes hyppig gjennom diktet, og da særlig i første setning i strofene det gjelder. Ordet blir gjentatt til sammen seks ganger. Et annet kjennetegn på Wergeland sin dikting er den spesielle bildebruken.

Han bruker ofte metaforer. Han sier en ting og mener noe annet, og leseren skal forstå den egentlige betydningen. I strofe nummer tre bruker han metafor om anemonene når han kaller de for "årets pryd". Og i neste strofe omtaler han anemonene som "Forårets datter", og det er også bare en omskriving som symboliserer noe dypere. Det sier noe om hvordan Wergeland oppfatter anemonene sin plass hos våren. Det er også mulig å se en sammenheng mellom komposisjonen i diktet, innholdet i diktet, og hvordan dikteren sitt liv var da "Til Foråret" vart skrive. Diktet har en rolig start, for så å bygge seg opp etter hvert. Slutten er dramatisk og desperat, Wergeland sitt rop om hjelp ble klarere og klarere. Dette kan bli sett på i sammenheng med sykdommen hans, og hvordan den utviklet seg.

Diktet er også fullt av besjeling og sammenligninger, som i den andre og den tredje strofen. Her blir det første graset som kommer om våren sammenliknet med en smaragd, og rosene sammenlignes med prinsesser. I den fjerde strofen finner vi en mer indirekte sammenligning, hvor de vakre anemonene settes opp mot den forakten løvetanna og leirfivelen, som er ugress. I den neste strofen sammenlignes svalen med et hjemmekommet tapt barn. Ordene han sammenligner våren med, er ord som for de fleste av oss er veldig positive. Det vil si ord som prinsesser, guddom, perler og så videre. Vi forbinder disse orda med noe fint og vakkert, og forstår dermed at Wergeland har et slikt bilde av våren.

- han dikter helt ubundet av tradisjonelle litterære regler - ofte skriver han i ei fri form

- det uttrykker en følelse , bruker naturen til å uttrykke denne følelsen.

- naturen får en overnaturlig, opphøyet verdi - det finns mer mellom himmel og jord enn øyet kan se

- bildebruken er sentral. Gjennom den avslører han den åndelige virkelighet lengselen etter denne andre virkeligheten (harmonien) sentral

- brukar sin dype kjærlighet og beundring som et verkemiddel for å få fram den dypere meiningen med diktet.

Hvis jeg så skal sammenligne disse to diktene for å finne likhetstrekk, ser jeg med en gang at begge, som nevnt, beskriver en følelse og dermed er innenfor den romantiske tankegangen. Den romantiske tankegangen omfatter også naturen som noe positivt, noe som vi finner i både Wergeland og Welhaven’s dikt.I tillegg bruker de naturen og beskriver lengselen etter det uoppnåelige - typisk for romantikken. Wergeland derimot bruker følelsen, han bryter med Welhavens harmoni i oppbygningen, han dikter helt ubundet av tradisjonelle litterære regler. Dette skiller på en måte nyromantikken fra romantikken - selve utførelsen av diktet er fundamentalt annerledes. Men allikevel finnes det mellomting som befinner seg i grenselandet mellom disse forfatterne. Welhaven var på en måte veldig konservativ i sin uttrykksform, mens Wergeland derimot er veldig radikal. I grenselandet mellom disse finnes det nok flere forfattere som i ulik grad nærmer seg disse, men som jeg ser det, representerer disse to de to ytterliggående sidene av romantikken på 1800 tallet. En av de mest sammensatte litterære tidsepoker og åndsretninger gjennom tidene.