Anne B. Ragdes oppfølger til Berlinerpoplene heter Eremittkrepsene og ble utgitt høsten 2005. Berlinerpoplene gjorde en stormende suksess i Norge, og Eremittkrepsene klarte fint å leve opp til suksessen til moderromanen. Boka henter sin tittel fra homofile Erlends Swarovskifigursamling. Eremittkrepsen er født naken og ubeskyttet fra omverdenen så den må stjele et eget hus.

Romanen henter opp tråden noen måneder etter at den første romanen endte. Økonomien på Neshov gård blir verre etter at morens pensjonspenger brukes opp. Tor sliter derfor videre med gården og føler i større grad at strevet må ha sin grunn. Torunn må ta et valg om hun, som odelsjente, vil ta over gården eller ikke. Vil hun bli på Neshov og drive gården, eller drive egen dyreklinikk i Oslo? Gårdslivet blir lite tiltrekkende når alle menneskene på gården er fjerne, sure og styrer sine daglige rutiner ut fra TV-programmer og griser.

Begravelsesagenten Margido har mistet sin gudstro opp gjennom årene med død og sorg. Han vinner tilbake sine gudstro etter en fuktig kveld hos en yr enke. Samtidig som han finner din trøst hos Gud drar han for første gang ut av landet. Han drar på begravelsesmesse i Danmark, og i samme slengen besøker han Erlend og hans samboer i København. Margido blir overrasket over Erlends eksklusive, glamorøse og overlykkelige liv. Han kan ikke annet enn å være glad på sin brors vegne, og dermed aksepterer han til slutt i full grad hans homofili.

Samboeren til Erlend, Krumme, blir påkjørt og uttaler at han vil ha barn. Erlend syns de har et så fantastisk liv og vil ikke ødelegge det ved å ha små hyllende barn krabbende rundt. Han føler også at kanskje Krumme ikke syns at han er nok lenger; at han trenger noe mer. Etter et møte med en afrikansk heterofil kelner går det opp for Erlend at dette egentlig er et kjærlighetsuttrykk fra Krummes side. De besøker sine to lesbiske venninner og bestemmer seg for å få barn med dem. De befrukter hver sin lesbiske kvinne og drømmer om å ha hytte på Neshov, der barna kan løpe rundt, leke og plukke blomster.

Tor blir mer og mer deprimert. Rotter infiserer grisebingene og meningen med livet har gått tapt for ham. En dag tar han seg litt whisky i fjøset for deretter å prøve å hogge litt ved. Dette med åpenbart lite hell. Tor hogger langt inn i låret sitt og må på sykehus. Når Tor er tilbake på Neshov kommer Torunn tilbake for å ta vare på sin gamle far og gården. Torunn har akkurat reist fra kjæresten og mora i Oslo; en mann som hadde bestemt seg for å bli far til en annen kvinnes barn og en mor med hysteriske sammenbrudd. Hun opplever at Tor ikke er den samme, og får etter hvert mer lyst til å reise tilbake til Oslo fra disse triste omgivelsene. Etter en koselig kveld ute med Tors avløser føler Torunn at kanskje det hadde vært ganske greit å vært avlsjente. Imens Torunn var ute den kvelden tok Tor en del piller i fjøset, og prøvde å drepe seg selv. Om morgenen finner Torunn han. Slik ender romanen; vi får ikke vite om Tor er død, om Torunn blir avlsjente, om Erlend og Krumme blir fedre og om Margido noen gang finner seg en kvinne.

Mange lesere ble forferdet da de fant ut at Anne B. Ragde har bestemt seg for ikke å skrive en oppfølger, og det er med god grunn. Når en roman ender med ingen ending, kan på en måte ingen ro falle i sinnet. Hele hjertet og alle tankene til leseren vil stoppe i dette ene øyeblikket da alt er i ferd med å skje.

Romanen handler om definisjonen av familie. Er det mennesker du har et naturlig bånd med? Er de en byrde? En trøst? Det er også lett å se et klart skille mellom by og land. Landet er stedet med ro, familie og stjernehimmel, mens bylivet skildres som travelt, moderne og rusende. Typiske for Ragde er det også spørsmålet om en kvinnes identitet. Torunn kjemper for å finne sin plass i tilværelsen, sin identitet og sin store kjærlighet, og tror at det er en sammenheng mellom disse.