Et Dukkehjem handler om Nora, Torvald, Fru Linde, Doktor Rank og Krogstad.

Nora er kona til Torvald, de lever et tilsynelatende fint liv sammen. Men under overflaten skjuler Nora noen hemmeligheter. Da Torvald var syk hadde Nora forfalsket farens underskrift på et lånebrev. Hun skrev under falskt fordi faren hennes lå for døden og var veldig syk så hun ville ikke plage han med hennes problemer da. Grunnen til at hun måtte låne penger var at Torvald var syk og kunne ha dødd hvis ikke Nora hadde kjøpt en "tur" til dem til Syden.

  Etter hvert får Nora besøk av en gammelt bekjent, Fru Linde. Så er det også Doktor Rank som kommer inn i bildet. Han besøker Nora og Torvald hver dag. Det er ingen som aner noe om at Rank er dødssyk. Men han forteller Nora at han kommer til å legge igjen sitt visittkort med et svart kors. Så kommer Krogstad og sier at han har funnet ut at Nora hadde forfalsket brevet. Han sier at han må si dette til mannen hennes. Men Nora får han til å ikke gjøre dette. Men da Nora senere snakker med Fru Linde sier hun at hun kunne trenge en jobb. Da forteller Nora at mannen hennes er direktør i aksjebanken. Hun sier at hun kan skaffe Fru Linde en jobb gjennom mannen i banken.

Men da det viser seg å være Krogstad sin plass Fru Linde skal ta over kommer Krogstad og snakker med Nora. Han sier at han nå uansett kommer til å snakke med Torvald om forfalskningen hvis Nora ikke klarer å påvirke mannen sin gjennom å skaffe han jobben tilbake. Men Nora sier at det er umulig. Og det viser det seg også å være fordi Torvald ikke liker Krogstad så veldig. Fru Linde og Krogstad har hatt et tidligere forhold.

 Så skriver Krogstad et brev til Torvald om hva Nora har gjort. Han poster det i postkassen til Torvald. Den kvelden skal Nora og Torvald ha en fest. Rett før festen skal Torvald til å åpne postkassen, men Nora ber han vente til etter festen og la arbeidet ligge nå. "å leve det siste av sitt liv". Torvald åpner postkassen og finner et kort fra Rank med det sorte korset på. Nora forklarer da hva han mente med dette. Så finner han brevet fra Krogstad og han leser det. Først spør han ut Nora om hvordan hun kunne gjøre det og slikt, men så sier han at de kan leve sammen som om ingenting har skjedd. Han vil at de skal fortsatt skal leve sammen som mann og kone og starte på nytt. Men Nora synes at hun mer og mer har blitt som en dukke i hjemmet. Som ikke har noe å si, som ikke skal ha noen meninger, som bare skal være der å se pen ut. Dette synes Nora er helt galt og sier at hun ikke vil leve mer sammen med Torvald. Så hun går fra han.

Et dukkehjem er et skuespill i tre akter, og ble skrevet i 1879. det er det første norske verk som omhandler borgerskapet i en tragedie. Tidligere hadde kvinnene i det borgerlige samfunn vært tilsidesatt, umyndiggjort og hemmet av vaner og vedtekter. I Ibsens stykke kommer det til en håpløs konflikt mellom kvinnen og det bestående mannssamfunn.

Krogstad forpurrer Noras drømmer og åpner med sitt brev en avgrunn mellom Nora og Torvald. Illusjonene om ekteskapet raser sammen. Torvald er ingen romantisk ridder, men en sneversynt samfunnsborger helt avhengig av andres dom. Nora kaster mot slutten maskeradedrakten og retter bitre anklager mot faren og Torvald for at de har behandlet henne som en ting, et leketøy osv.

Helt frem til oppgjørsscenen har Nora gått og snakket om ”det vidunderlige”, drømmen om at Helmer vil påta seg det hele og fulle ansvar for hennes handlinger. Hun oppfatter seg som den svake som skal beskyttes av den sterke, mannen med makt og samfunnsinnflytelse. Den virkelige Helmer åndelig sett langt mindre frigjort enn Nora selv, og hun avslører seg som en ynkelig og egoistisk slave av det mannssamfunnet han forsvarer. I oppgjøret med Nora har hans avslørt en grunnleggende avhengighet av det mannssamfunnet han er en fremtredende representant. Hans posisjon, hans ære, i dette samfunnet er hans høyeste verdi. I slutten av stykket er det vidunderlige at Nora tror at Torvald og hun kan leve sammen som likestilte og "glemme" det som hadde skjedd mellom dem. Det er verdt å merke seg at Nora antyder en mulighet for at hennes individuelle frigjøring kan komme til å føre henne tilbake til det fellesskap hun bryter ut av. Mange i Ibsens samtid og i ettertiden gikk glipp av dette poenget og oppfattet Et dukkehjem som et skilsmissedrama og intet annet. Men den Helmer hun skal kunne slutte seg til på ny, må altså være en helt annen. Hennes uttrykk ”det vidunderligste” er en nølende og svak antydning om denne fremtidsmuligheten,

Trageiden ender ikke i undergang, men i oppbrudd. Verdier går til grunne. Hun seirer i nederlaget. Hun er nå på vei til å bli seg selv, viser framover mot en friere, sannere menskelighet i et sunnere samfunn.

Persongaleriet er begrenset til fem. Krogstad/Kristine er motsetninger og paralllerller til Nora. Deres forhold blir belysende konrtrast til Noras ekteskap. Dr. Rank har både virkelige og stemningsskapende funksjoner. Han og Nora har hammelighetsfull kontakt. Nora svinger gjennom hele stykket mellom ytterligheter i håp/angst, lykke/fortivlelse, drøm om det vindunderligste og skarp virkelighetssand. Hele tiden på vei mot den nye Nora.

hele handlingen foregår i den samme stuen. handlingen går over bare et par dager. Handlings-gangen er svært konsentrert. Virkningen av replikkene knytter seg ofte til nøkkelord -"det vidunderlige" Gjennom dialogen og handlingen trekker Ibsen direkte og indirekte paralleller mellom hovedpersonen og dukkesymboler. Men Ibsen bruker ordet ”dukkebarn” flere ganger og får dermed frem dobbeltheten i dukkesymbolet. En dukke er søt og hjelpeløs og vekker kanskje vår beskyttelsestrang; Den er en prydegjenstand og en pynteting. Den er også et uttrykk for det barnslige og ureflekterte. Hovedsymbolet i skuespillet er gitt i tittelen, ”Et dukkehjem”. I aller siste scene oppdager Nora at hun hele sitt liv er blitt behandlet som en dukke:

          ”Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han meg alle

          sine meninger;… og hvis jeg hadde andre; så skjulte

          det; for det ville han ikke ha likt. Han kalte meg sitt

          dukkebarn, og han lekte med meg som jeg lekte med

          mine dukker.”…

          ”… Men vårt hjem har ikke vært annet enn en lekestue.

          Her har jeg vært din dukkehustru, liksom jeg hjemme var

          pappas dukkebarn. Og børnene, de har igjen vært mine

          dukker.”

Da stykket ble skrevet, var avslutningen med Nora som forlot mann og barn en rystende opplevelse for publikum. Det var en "umulig" løsning. Da stykket skulle spilles i Tyskland, blie slutten forandret slik at Nora valgte å bli. Dette fikk Ibsen til å skrive en alternativ slutt til bruk i nødsfall, for å hundre verre forfalskninger. Dete angret han etterpå. Senere sa han at nettop på grunn av sluttscenen var hele stykket skrevet.