Det som er typisk med romaner fra denne tiden er at de kritiserer forhold i samfunnet. Det de kritiserer er kirke og religion, skole og moralen i forretningslivet. De skriver også om politisk liv eller kvinnens stilling i livet og ekteskap. Arbeiderens vilkår blir også beskrevet, men ikke i alle romaner. Realistiske forfattere slik som Henrik Ibsen har stor tro på enkeltindivider og at forandringer er mulig. De skriver romaner for borgerskapet og de kondisjonerte, dette er nok mest fordi at det er kun de med utdannelse som kunne lese. En annen ting som er tydelig i realistiske romaner er at det er en optimistisk stemning i de fleste med stor tro på forandringer, i motsetning til naturalistiske romaner, der du ikke kan endre på deg selv, men ting er determinert av arv og miljø.

 

De som er med i et dukkehjem er Nora, hun er en lykkelig gift kvinne som er fornøyd med livet. Det virker som om at hun er veldig materialistisk og opptatt av penger. Hun spør hele tiden Thorvald om penger. Det han ikke vet er at hun skal bruke pengene til å betale gammel gjeld. Dette skjuler hun for Thorvald og vi får et inntrykk av uærlighet fra henne, selv om dette er gjort i beste mening. Men vi ser også en veldig undertrykt kvinne som ikke har vært vant med å jobbe. Hun oppfører seg som et barn når det gjelder kunnskap om livet. Hun setter mannen sin foran alt og har en barnepike som tar seg av barna. Hun er sikker på Thorvald elsker henne og vil gjøre alt for henne.

 

Thorvald er gift med Nora, han er en høyt aktet forretnings mann som er veldig opptatt av ære og rykte. Han er sjefen i hjemmet og behandler Nora som en dukke for å tjene seg selv best. Jeg vil gå så langt som å beskrive han som en pompøs person. Tenker først på seg selv så seg selv. Kort sagt egoistisk.

 

Vi møter også Kristine, en kvinne på Nora sin alder. Hun er en barndomsvenninne til Nora som hadde giftet seg ulykkelig med en høyt aktet forretningsmann. Det var ingen kjærlighet mellom dem. Etter noen år døde mannen hennes.

 

Hun tok seg en jobb for å få endene til å møtes, men hun er som en kvinne som har funnet sin plass i livet. Hun er en praktisk kvinne som kan sy men er arbeidsledig. Thorvald gir henne jobb som sekretær Det kommer frem at hun har alltid vært forelsket i sakfører Krogstad, men hun giftet seg ikke med han siden hun ble presset til å gifte seg med en mann med status. Dette var viktig på denne tiden. Ære foran kjærlighet

 

Vi stifter også bekjentskap med Sakfører Krogstad, han er en bitter mann som føler at alt i livet går i mot ham. Han føler seg urettmessig behandlet i en sak der han hadde forfalsket en underskrift. Dette forfølger han hele livet. Men det han er mest deprimert over er at Kristine forlot han for en annen mann. Kona hans døde også og har to barn.

 

En av familiens mest betrodde venner er doktor Rank. Han er veldig forelsket i Nora og som vil gjøre hva som helst for at hun skal ha det bra. Nora har aldri lagt merke til det, men hun er svært glad i han. Han er en velholden mann som er god venn med både Thorvald og Nora. Nora stoler veldig mye på han og snakker om alt med han.

 

Litt lengre ut i historien møter vi barnepiken til familien Helmer. Hun passer på barna til Nora og Thorvald, det viser seg at hun har gitt bort sitt eget barn for å ikke bli utelatt av samfunnet. Som hun selv utrykte det: ”det var det som var ventet av meg”. Hun fikk denne jobben som barnepike og er fornøyd med dette livet. Hun heller ikke så mange andre alternativ på denne tiden. Akkurat dette er litt naturalistisk preg over, men i den store sammenhengen drukner det i hovedpoenget til Ibsen. Det at mennesket selv er herre over sin egen skjebne. Vi må huske han skrev bøker til borgerskapet og de kondisjonerte. Ikke til de fattige og arbeidsfolk.

 

Historien begynner når Nora kommer fra julehandel med julepakker hun har kjøpt. Det er i jul, vi ser at juletreet er pyntet og alt er klart til fest. Så ringer det på døra, det er barndomsvenninnen, Kristine som kommer på besøk. Hun forteller at hun er skilt fra mannen sin, og har begynt å jobbe. Det kommer frem at Kristine er glad for å være kvitt mannen sin, siden de var så ulykkelige. Nora avbryter hele tiden for å fortelle hvor fint de har det og hvor lykkelig hun er. Dette får oss til å se hvor umoden Nora er, det virker ikke som om at hun vet hva livet består av. Hun tenker kun på seg selv. Det ender opp med at Kristine overnatter der til over jul.

 

Når Thorvald kommer hjem ser vi at han behandler Nora som en dukke som han vil vise frem. Det eneste han tenker på er den nye jobben han har fått og den store æren det er. Han virker som en overfladisk person som er egoistisk. Han vet ikke en gang hvem Kristine er, det er nok en sammenheng med at Nora og Thorvald prater lite sammen. Det kommer frem at han må sparke sakfører Krogstad siden det ikke passer seg å ha sånne som han der. Etter en stund kommer Dr Rank på besøk til Thorvald og de låser seg inn på kontoret for å snakke sammen og ta en røyk og en dram.

 

Etter en stund kommer Dr Rank ut og begynner å snakke med Nora. Her får vi høre at doktoren har hørt mye om Kristine, og vet mye om henne. Dette forteller oss at Nora åpner seg og prater mer med dr Rank enn sin mann.

 

Dr Rank prater med Nora på en sånn måte at Kristine blir forferdet over den uhemmede flirtingen mellom Nora og Dr Rank. Nora på sin side syns ikke er noe flirting, mellom dem, bare vennskap.

 

Noe senere kommer sakfører Krogstad innom for å snakke med Nora. Han virker bitter og lei seg. Han vil presse Nora til å overtale Thorvald om at han ikke må sparke Krogstad. Dette nekter Nora først, men så sier Krogstad at han vil fortelle Thorvald om den forfalskede underskriften på gjeldbrevet til Nora. Pengene brukte hun på en reise til Italia for at Thorvald skulle bli frisk men hun har skjult dette for Thorvald hele tiden.

 

Nora gjør som Krogstad befaler, men Thorvald er ikke til å rikke siden han syns Krogstad er en kriminell lømmel. Det viser seg at det Krogstad har gjort galt var å forfalske en underskrift. Dette skremmer Nora fra å fortelle Thorvald om hva hun har gjort.

 

En ny dag gryr og vi ser at juletreet er blitt tynnere med granbar, pynten har famlet og det ser ikke like friskt ut lengre. Dette er et klart frampek over historiens gang og at det ikke vil bli en lykkelig slutt.

 

Dr Rank kommer innom og sier mellom linjene at han er døden nær, han skal legge et brev i postkassen når han vet om han skal dø eller ikke. Nora tenkte å få dr Rank til å betale gjelden hennes, men hun tør ikke å spørre om det siden hun føler det som ett svik av sin ektemann. Det ender med at hun snakker med Kristine for å få hjelp. Hun sier at det beste er å prate med Thorvald men det tør ikke Nora. Hun vil heller skjule det for Thorvald slik at han ikke skal bli syk igjen.

 

Krogstad blir oppsagt, og kommer til Nora for å gi henne en siste mulighet til å overtale Thorvald om å ikke sparke Krogstad. Hvis hun ikke gjør det skal han levere et brev i postkassen til Thorvald der han forteller hva hun har gjort.

 

Nora blir veldig redd, og tyr til Kristine for å få henne til å overtale Krogstad om at han ikke skal levere det brevet. Etter hvert aksepterer Kristine dette, men vi ser hun er veldig motvillig.

 

Neste dag ser vi at jule treet har forfalt ytterligere og pynten er mindre blank. Thorvald tvinger Nora til å danse med kostymet sitt fordi han vil være helt sikker på at kvelden forestilling på juleselskapet skal være perfekt. Etter at hun har danset ferdig blir Kristine overtalt av Nora til å ta brevet ut av postkassen og overtale Krogstad om å ikke anmelde Nora.

 

Når Krogstad kommer innom er han bitter og lei seg siden at han har fått sparken, og at Kristine forlot ham for en annen mann. De prater sammen og det viser seg at de er like forelsket som før de glemmer hva som har skjedd og heller vil se fremover. Det ender med at de blir kjærester og at han lover å ikke anmelde Nora. Han skal til å ta brevet ut av postkassen, men Kristine sier det er på tide at Nora lærer seg hvordan livet og slutter å leve på en løgn. Hun er rett å slett lei av den overflatiske tilværelsen til Nora og Thorvald.

 

Da dansen tarantell er over, kommer Nora og Thorvald ned og skal legge seg, men først skal Thorvald hente posten. En artig liten detalj er juletreet er helt tørr, og pynten så å si ødelagt. Ibsen har brukt dette juletreet gjennom hele historien til å forsterke inntrykket av et hjem som slår sprekker i grunnvollen, og et hjem som er forfallent. I postkassen ligger det to brev, et fra dr Rank og et fra Krogstad. Thorvald åpner det fra dr Rank først, der står det ”vi sees aldri mer”. Han skjønner ikke mye av det siden dr Rank kun har sagt det til Nora hva det betyr.

 

Etterpå åpner Thorvald brevet fra Krogstad og han blir helt forferdet over det. Han kommer ut i stua og kjefter opp Nora, og er mest bekymret hvordan ryktet hans vil bli besudlet og ikke på Noras velbefinnende.

 

Dette sjokkerer Nora fordi hun hele tiden hadde trodd at Thorvald elsket henne samme hva hun gjorde eller hadde gjort. Det ender med et oppgjør med seg selv, der hvor hun tar farvel med Thorvald og barna. Dette gjør Nora fordi Thorvald sier at hun ikke får oppdra sine egne barn, siden hun er så umoralsk. Hun sier at hun nå har fått se hva slags mann han er og vil ikke være der noe mer. Hun vil heller flytte ut for å se hvem som har rett, samfunnet eller henne. Så går hun ut i natten mens Thorvald er mest bekymret om sin egen ære.

 

I denne romanen eller skuespillet ser vi mange typiske trekk av realismen. Blant annet det at mennesket har en vilje til å endre sitt eget liv enten moralsk eller ved å ta ansvar over seg selv. Uten denne vilje ville aldri Nora ha forlatt Thorvald, dette gjør at vi ser optimismen i et menneske. En annen ting med realismen er at skuepillet er bygd opp på en annen måte, skuespillerne fører en samtale mellom hverandre fremfor å fortelle publikum handlingen.

 

Det problemet Ibsen prøver å frem med denne romanen er at det finnes mange ulykkelige ekteskap som er basert på ære, fremfor kjærlighet. Han syns kvinnerollen er undertrykt, og at et er dumt å ikke innse at kvinnen er et individ hun også. Han syns det er viktig at man skal ha det bra sammen. Dette er ganske imponerende tankegang i datidens samfunn, der kvinnen skulle synes og ikke høres. Han mener at mennesket bør ta ansvar og finne sin plass i samfunnet. Aldri nøye seg med et dårlig liv. Denne romanen var så provoserende for mange at i Tyskland måtte Ibsen skrive om slutten slik at Nora ikke forlot barna og ektemannen sin. Men i stedet innså hun hvor dum hun hadde vært som ville dra.

 

En liten artig sak er at nå for tiden gifter de fleste seg av kjærlighet, selv de konglige. Kanskje det var Ibsen som satte denne spiren i jorda. Det får vi aldri vite.