I «Kransen» får man møte Kristin Lavransdatter, en ung jente fra Gudbrandsdalen, som møter den kjekke Erlend Nikolausson. I et samfunn hvor alle hadde en større tro på Gud, var arrangerte ekteskap svært vanlig. Hun forelsker seg, og det blir uenigheter når hun bestemmer seg for å gå imot farens og kirkens vilje når hun gifter seg meg Erlend, istedenfor nabogutten Simon Darre, som faren Lavrans hadde lovet bort til henne. Er det riktig av henne å være egoistisk, eller skal foreldrenes kjærlighet for henne bestemme hvem hun skal få gifte seg med?

Kvelden hvor Kristin og Erlend danser sin første dans, lover de hverandre evig troskap og kjærlighet. Kristin gjør et modig valg når hun bestemmer seg for å gifte seg med Erlend. Hun risikerer å bli kastet ut av gården, lyst i bann eller at foreldrene snur ryggen til henne. Det er ikke alle som er villig til å ofre så mye, for en man elsker så høyt. Man sier at størst av alt er kjærlighet, men er det riktig å bryte samfunnets lover og forventninger i kjærlighetens navn?

Jeg kan skjønne at noen mener Erlend ikke er til å stole på. Et eksempel på dette er når Kristin senere finner ut at Erlend allerede to barn og hans tidligere hustru, Eline, er gravid. Eline mistenker at Erlend kan være faren. Han sverger på at han aldri har vært henne nær etter bruddet, men det at han har løyet før, i tillegg blitt lyst i bann, kan få oss til å tvile. Det ender i at Eline knivstikker seg selv, etter et forsøk på å forgifte Kristin. Vi ser at på bryllupsdagen til Kristin at hun ikke er like glad for å gifte seg lenger. Kanskje angrer hun på valget sitt? Kanskje har familien og hendelsene med Eline gjort at hun innser at Erlend ikke er drømmemannen?

Erlend endrer personligheten til Kristin. Om dette er positivt eller negativt, kan diskuteres. Kristin lyver til klosteret om at hun skal til broder Edwin, en dag da hun er på vei til Erlend. En ung Kristin forteller barndomsvennen sin Arne: «Jeg vil nok aldri få en mann så kjær at jeg vil gjøre mine foreldre imot for hans skyld». Likevel, når hun innser at hun elsker Erlend sier hun til «Jeg kommer aldri til å slippe Erlend, om jeg så må trå ned min egen far». Dette er kanskje et bevis på at kjærligheten til Erlend er ekte, om hun vil gå sin far imot for å være med han. Kristin har en stor tro til Gud og vi ser det da hun ber om Broder Edwin sin tilgivelse etter å ha innrømmet sitt forhold til Erlend. Hun er desperat etter å få folk til å forstå at hun kun vil være med han, uten redsel for Guds vrede. 

Jeg ville gjerne likt at familien, foreldrene og vennene mine skulle akseptere mannen jeg ville gifte meg med. Til Kristins forsvar har vi unge ofte en tendens til å bevise at når vi først mener noe, er det det riktige. Jeg, som ung, kan kjenne meg igjen i Kristin, som ikke ville gi opp på Erlend, selv etter hun fikk høre så mye ille om han. Kanskje var hun ikke like forelsket, men hun ville vise at hun var selvstendig og tok de riktige valgene. For min del hører jeg ofte mamma si: «Hva var det jeg sa?» når jeg innrømmer at jeg har feil. 

Helt på slutten av filmen endrer vi perspektivet vårt på foreldrene til Kristin, Ragnfrid og Lavrans. Ragnfrid forteller at den første sønnen hennes kanskje ikke var Lavrans sin. Det at Ragnfrid forteller at det heller var en annen mann hun ville ha, er et bevis på at historien kunne gjenta seg. Men her har Kristin mulighet til noe annet. Lavrans angrer kanskje på at han ikke var den Ragnfrid ville ha, og det kan gjenta seg om han nekter datteren å gifte seg med mannen hun egentlig elsker. 

Samtidig er jeg overbevist om at Kristin ville hatt et fint liv med Simon Darre. Dette fordi Ragnfrid og Lavrans hadde et fint liv sammen, og selv om de ikke var perfekte for hverandre, elsket de hverandre og ville gjøre så mye for hverandre. Det er bevis på uansett hvilket valg Kristin hadde endt opp med å ta, ville hun alltid ha noen der for henne.

Jeg synes det er minneverdig hvordan Kristin tilslutt valgte å bryte med kirken og familien og ende opp med Erlend. Historien om Kristin ble skrevet på 1920-tallet er sterkt preget av nyrealismen hvor man var opptatt av etikk og moral. Om Kristins valg er det riktige, er det hun som må bestemme. Hun må finne ut hva hun vil ofre for lykken og om farens aksept er viktigere enn drømmemannen. Det handler om kompromisser.