«Et rom står avlåst» er et dikt av Kolbein Falkeid (født 19. desember 1933), en forfatter som har gitt ut mer enn 20 bøker siden sin debut i 1962. Diktet «Et rom står avlåst» handler om ensomhet, og er utgitt i diktsamlingen «En annen sol» fra 1989. Når diktsamlingen kom fikk den svært god mottakelse, og blir av mange sett på som hans virkelige gjennombrudd. Etter arbeidet med denne samlingen var han sikker på at han aldri kom til å skrive mer. Tittelen på diktsamlingen har utvilsomt en betydning for diktet; bruken av naturen og været som bilde opptrer stadig vekk.

Diktet er skrevet i 1.person (jeg-form), hvor fortelleren uttrykker sin ensomhet. Jeg tolker det dit hen at fortelleren er en mannsperson, ettersom forfatteren selv er en mann. De aller fleste dikt er skrevet om forfatteren selv, og det er derfor trolig at han skriver om seg selv. Denne mannen er en ensom mann som nettopp har mistet en person som står han nær. Dette blir det gitt utrykk for flere steder i teksten, blant annet i 3. og 4. verslinje i 1. avsnitt:

«Alle tingene dine fins der og avtrykkene

av det korte livet ditt (…)».

Dette tolker jeg dit hen at det er snakk om en person som står han svært nær, sannsynligvis et familiemedlem. I første omgang tolket jeg det som at diktet var om kjærlighet til ektefelle, tapet av den og det evige spørsmålet «var det min feil?».

Grunnen til at jeg tror at det er snakk om et familiemedlem er at han gir uttrykk for at personen det er snakk om har formet han som menneske. «Tingene dine» kan både tolkes til at det er snakk om fysiske ting og som en mer overført betydning; at avtrykkene etter personen han savner fortsatt er i han. Han mener tydeligvis at livet til personen var alt for kort, noe som forsterker bildet av at det var en person som stod han nært.

Så la oss ta en titt på diktets tittel. Dette er på mange måter nøkkelen til tanken bak diktet. Kolbein Falkeid hadde nemlig tidligere en datter ved navn Helga. Hun tok livet sitt, og dette gikk svært hardt inn på Falkeid. Senere har han selv uttalt at arbeidet med diktsamlingen «En annen sol» var hans form for krisepsykiatri. Diktet er derfor om Falkeid selv, og er skrevet til hans datter. Tittelen «Et rom står avlåst» referer altså til datterens rom som nå står avlåst og urørt etter hennes bortgang. I tillegg har det en overført betydning, noe han gir klart uttrykk for i 2. verselinje i 1. avsnitt:

«Et rom står avlåst i kroppen min»

Dette tolker jeg dit hen at han sørget over datteren, og at en del av han forsvant sammen med tapet av datteren. Det kan også tolkes som at han holder følelsene inne; han har lukket døren til følelsene. Han føler kanskje at det er vanskelig å gi uttrykk for følelsene sine?

Inntrykket av at han synes følelsene over datterens bortgang er vanskelig mener jeg blir forsterket av 6. og 7. verselinje i 1. avsnitt:

«Nøkkelen har jeg og går inn

med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt»

Dette tolker jeg som at han har låst følelsene sine i et stengt rom, men fortsatt har nøkkelen. Han går inn i rommet og føler på savnet etter datteren. Disse verslinjene har selvsagt også en mer direkte betydning: Etter at datteren tok sitt liv har rommet hennes stått avlåst, og han har ikke turt å flytte om noe der. Falkeid har nøkkelen til rommet, og går inn og tar på alt og kjenner dermed på sitt savn.

I 1. til 3. verselinje i 2. avsnitt står det følgende:

«Jeg lengter etter deg

også fordi du var likest meg. Uten deg

går jeg alene med vranglynnet mitt.»

Dette tolker jeg dit hen at en av de største grunnene til at Falkeid føler et så stort savn til datteren sin er at hun var svært lik han. De hadde et godt forhold, og de var tydeligvis ikke redde for å dele følelser. Nå som datteren er borte har han ingen å dele sine følelser med, og han sperrer de dermed muligens inne. Dette forsterker med andre ord inntrykket man fikk i 1. avsnitt om at han synes følelsene rundt datteren er vanskelig.

Hans nære forhold til sin datter blir understreket i 12. og 13. verselinje i 2. avsnitt:

«hang dagene våre som enige

søskenkperler på kjedet»

Dette gir uttrykk for at far og datter hadde et søskenlignende forhold, hvor de begge var glad i hverandre og avhengig av hverandre. Selvsagt var ikke alt bare fryd og gammen mellom de to; de hadde også store krangler. I 8.-10. verselinje i 2. avsnitt står det:

«Av og til

kolliderte vi og værlagene mine. Skybrudd

og solgangsbris tørnet sammen. (…)»

Dette gir uttrykk for at de hadde sine krangler. Jeg tolker det dit hen at han så på seg selv og sitt temperament som et skybrudd, mens datteren var selve solgangsbrisen. Som jeg nevnte tidligere tolker jeg diktet som at han synes følelsene rundt datteren er vanskelig. Kanskje det er fordi han har dårlig samvittighet for sitt temperament? Han bebreider kanskje seg selv for at datteren tok sitt liv? Jeg tolker det som at han er redd for at temperamentet hans hadde en uønsket innvirkning på datteren, og muligens var skyld i hennes selvmord.

Sammenligningen med været finner vi også igjen i navnet på diktsamlingen: «En annen sol». Navnet på samlingen tolker jeg som at han nå etter datterens død vil få et annet liv, en annen sol vil skinne på han. Det kan også tolkes som at hans eneste sol (datteren) nå er borte, og at han nå ikke har noe å leve for.

Dette med været går igjen flere steder i 2. avsnitt. Jeg kan nevne at han benytter symbolbruk flere steder, blant annet kan «et flott langtidsvarsel» symbolisere et langt liv datteren egentlig hadde foran seg.

Diktet er moderne skrevet, selv om det har langt fra et oppstykket og kaotisk språk. Det er moderne spesielt med tanke på mangelen av rim og sammenhengende rytme. På tross av at det ikke er en fast rytme gjennom hele diktet ser vi enkelte rim, blant annet i 1. og 2. verselinje i 2. avsnitt:

«Jeg lengter etter deg

også fordi du var likest meg. Uten deg»

Som nevnt er ikke språket i utgangspunktet skrevet rytmisk, men allikevel finner vi enkelte steder hvor rytmen er sentral, for eksempel eksempelet ovenfor.

Språket i diktet er hverdagslig og skildrende, men han beskriver ikke det ytre til verken personer eller ting. Diktet handler om følelser, og forfatteren klarer heldigvis å holde seg til å beskrive det indre. Mange av setningene er korte, men samtidig svært uttrykksfulle. For eksempel avslutningen; 3. verselinje i 3. avsnitt:

«Og tomheten svarer aldri.»

Dette tolker jeg som at det referer til at hans indre tomhet som datterens bortgang medførte er svært deprimerende. Med en så liten og virkningsfull setning som avslutning forsterkes inntrykket leseren allerede sitter med, nemlig tristhet, savn og ensomhet.

Diktet er ikke skrevet til leseren, men direkte til datteren Helga. Diktet kan på mange måter beskrives som «følelser i konsentrat», ettersom det gir et svært godt inntrykk av Falkeids følelser i forbindelse med datterens bortgang. Disse følelsene blir bekreftet gang på gang, både rett ut og i en mer overført betydning. Vi ender opp med et trist dikt med mye tekst mellom linjene.

Temaet i diktet er i all hovedsak ensomhet, men det omfatter også temaene kjærligheten, skyldfølelsen, døden og livet. Jeg synes forfatteren er svært flink til å fremheve ensomheten og tristheten, spesielt med det at han understreker viktige ord og setninger. Et godt eksempel på dette er 2. verselinje i 2.avsnitt:

«også fordi du var likest meg. Uten deg»

Det at Falkeid legger til ordene «uten deg» på slutten av denne verselinjen istedenfor å legge det på en ny linje er gjort helt bevisst. Når ordene «uten deg» står halvveis for seg selv blir ordene blir mer virkningsfulle, og leseren/lytteren legger bedre merke til dem. Verselinjen får også ordrim på «meg» og «deg», noe som bidrar til å legge ekstra trykk på «uten deg». Det understreker dermed nok en gang det faktum at han føler ensomhet.

Dette diktet har store mengder med litterære bilder. Forfatteren benytter seg av konnotasjoner hele tiden – det meste kan gi andre assosiasjoner enn den egentlige betydningen av ordene. Dette bidrar til å gjøre leseren interessert og engasjert, samt at det i stor grad er opp til han/hun å tolke diktet. Han varierer strofelengden for å få en mer fremhevet betydning. Verselengden varierer, noe som motvirker at diktet blir monotont.

Diktet er i mine øyne svært godt skrevet, det er ment å virke trist – noe det virkelig er. Det tar en stund før man ser alle parallellene Falkeid trekker mellom sine følelser og både rommet til datteren og været. Men hvis man leser diktet noen ganger og har historien til hvorfor han skrev diktet i bakhodet, så er det ikke så altfor vanskelig å forstå meningen bak det hele.

Diktet har egentlig ikke noen direkte budskap til leseren, ettersom det var skrevet til hans datter. Det kan ikke sies mange nok ganger at Falkeid er ekstremt flink til å understreke sine følelser, og leseren sitter dermed igjen med mye tanker i hodet. Diktet har mer et indirekte budskap til leseren, og det er det å vise hvordan det er å være trist og ensom. Andre personer kan også muligens finne trøst i dette diktet, man ser at andre har vært i lignende situasjoner selv.