Diktet ”Et rom står avlåst” er skrevet av haugesunderen Kolbein Falkeid. Diktet er hentet ut fra diktsamlingen en En annen sol i fra 1989. Diktsamlingen fikk strålende kritikker og det var denne som la grunnlaget for det virkelige gjennombruddet for Falkeid.

Ofte kan tittelen si mye om selve diktet, og det er ikke for ingenting Falkeid har valgt denne tittelen. ”Et rom står avlåst” kan tyde på at forfatteren har låst inn alle de gode minnene han har etter personen som ikke lenger er en del av livet hans. Bare han vil ha muligheten for å kunne låse opp rommet, som her enten kan være hjerterommet eller barnerommet og bli minnet av alt det gode som engang var.

Hele diktet er bygget opp av savn og lengsel etter en nærstående person av fortelleren, enten det er en bror/søster eller en kjæreste (ektefelle) som er død. Det er dette som er selve motivet i diktet. Med utdraget ”av det korte livet ditt…” forstår vi at personen er blitt revet fort og kanskje uventet bort fra livet, og skulle få opplevd så mye mer av det gledelige livet har å by på.

Et rom står avlåst er skrevet i 1.person, diktet er en slags monolog. Han forteller noen noe. Diktet er ikke skrevet til leseren men til et menneske som står i nær relasjon med fortelleren. Forfatteren bruker en indirekte karakteristikk, han beskriver ikke personens ytre, men setter heler fokus på personligheten.

Diktet kan være et tradisjonelt dikt i bunden form siden det er oppbygd i strofer og vers og det begynner med ”Jeg lengter etter deg” i nesten alle 3 strofene, utenom den siste og tredje der det bare starter med ”Lengter etter deg”. Men diktet kan òg være et fritt og moderne dikt med tradisjonelle temaer som kjærlighet, død og liv.

I diktet finner vi ikke noe rim eller rytme, og det er heller ikke noe vanskelig å forstå hva fortelleren vil si med diktet. Vi forstår den absolutte hensikten med diktet og det er lett å forstå.

Språket er hverdagslig og Falkeid skildrer mange øyeblikk. Blant anna skriver han i strofe 3. strofelinje i strofe 3 ”Og tomheten svarer aldri”. Ordene er ladet med følelser, og vi skjønner at han aldri vil få svar fra sin kjære, hvem enn den personen er.

Verkemidla Falkeid tar i bruk i diktet er mange og det er bant annet:

- Alliterasjon: Skybrudd og solgangsbris. Disse ordene kan også stå som kontraster til hverandre.

- Konnotasjoner er når et ord kan gi assosiasjoner utover den egentlige betydningen: ”Nøkkelen har jeg…” det vil si at han har nøkkelen til sitt hjerte, ingen andre har tilgang til det siden en nøkkel er personlig.

- Metafor: ”Et rom står avlåst i kroppen min”. Hvis han derimot hadde skrevet låst, hadde vi lesere tolket det som om at rommet var låst for alltid. Ordet avlåst har en bredere betydning, og virker dermed mykere. Det virker som om han har holdt av et rom til noen han ikke vil gi slipp på. Han kan åpne det når han vil. Falkeid har også valgt å bruke kroppen, isteden for hjertet (som er mest naturlig å si) og det gjør at vi forstår at han føler det psykiske fysisk på kroppen.

”Hverken vær eller dager løper mer” kan spille på at tiden går fort når man har det bra og slepper å bekymre seg over noe. Og omvendt.

- Symboler: ”…et flott langtidsvarsel” i strofe 2 kan symbolisere at personen har et flott liv foran seg.

- For utrykke følelsene, bruker Falkeid årstidene. Vinter og sommer blir brukt, og dette forklarer at han assosierer de med livet.

-  Gjentakelse: Med gjentakelser ønsker forfatterne å framheve at dette er noe de virkelig vil få framheve, at leserne skal skjønne at dette er noe som de virkelig vil få uttrykt. I både strofe 1 og 2 ser vi klart uttrykk for dette. ”Jeg lengter etter deg” skriver Falkeid som innledning til hver strofe, utenom i den siste og 3. strofen. Her endrer han mønsteret og skriver heller ” Lengter etter deg”. Dette kan oppfattes som en konklusjon på følelsene hans.

- Falkeid varierer strofelengden. Den siste er mye kortere enn de to andre og får dermed enn større betydning enn de andre. En kan si det slik at strofe tre på en måte da blir som et kort referat av hva diktet egentlig handler om.

I strofe 1, vedverselinjene 7, 8 og 9 står det blant annet ”Jeg tar på alt og taler uten ord med tomheten, en kronisk lytter”. Med dette kan en forstå det slik at han ikke har klart å fortelle noen om det smertefulle savnet, for følelsene for det tapte kan ikke beskrives med ord. De blir for små og ubetydelig i forhold til hva personen var for den nærstående. Savnet som tar knekken på ham for hver dag som går. Han taler uten ord med tomheten, altså personen som er død.

Diktet forteller oss også at de to personene som er skildret hadde sine krangler eller uoverensstemmelser, men at de likevel som oftest var som to enige søskenperler på et kjede. De symboliserer kjærligheten og at blod er tykkere enn vann.

Hvem egentlig hovedpersonen i diktet er, kan tolkes på flere måter. Enten kan det være savnet og kjærligheten etter en ektefelle, tomrommet en føler etterpå, alle de kranglene en angrer på og skyldspørsmålet: var det min feil? Den andre vinklingen kan handle om det å miste en søster eller bror. Det at jeg egentlig kom til å tenke på det, var utdraget fra diktet ” …som oftest hang dagene våre som enige søskenperler på kjedet”.

Hele diktet er følelsesladd og gjenspeiler følelsene til en person. Dette får Falkeid fram ved å bruke dystre og mørke symbol, som t.d. måneskinn, snø og skygger. Uten personens nærvær gir ingenting mening lengre. Alt falmer og en ser ikke lenger noen glede med livet når en ikke har noen å dele det med lenger.

Bakgrunnen for diktet, som egentlig var Falkeids egen datter, kjente jeg ikke til når jeg begynte på denne tolkingen. Men når en får vite slikt, skjønner en jo mer sammenhengen. Hun tok sitt eget liv, og det må være noe av det verste en foreldre kan oppleve. En føler en ikke har strekt nok til, og en lurer på hvorfor det som skjedde skjedde. Spørsmål som: ”hva gjorde jeg galt” dukker opp, og ”om jeg hadde forandret på ting, hadde hun fortsatt levd da?”. Dette er dessverre noe en aldri vil få svar på.

Det Kolbein Falkeid vil gjøre greie for i dette diktet, altså budskapet, må være at en aldri vet hva man har før man mister det for godt. Falkeid har selv fått kjenne dette på kroppen, og vet at en aldri kan planlegge fremtiden. Ting som en aldri trodde en ville få oppleve, skjedde før en minst forventet det. En hører ofte om det i aviser og på tv og slikt, at det har hendt med andre foreldre, men at en selv skulle få oppleve det falt ikke inn. Derfor tror jeg Falkeid på en måte ber oss om å høre på barna våres, ta dem på alvor og spør hvordan de egentlig har det. For det er for sent når skaden allerede har skjedd.

Selv synes jeg diktet var kjempefint, men også svært følelsesladet. Diktets betydning forstod en med en gang, og det var enkelt og greit å forstå. Med det meiner jeg at alt var så vakkert og naturlig sagt. Alt falt på sin plass kan en si.