I 1868 ble romanen ”Fiskerjenten” utgitt av den kjente og kjære forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson. Denne romanen handlet om en kvinnes liv, gjennom kjærlighet og hat, for å finne det største i verden. I 2001 ble det gitt ut en film, fritt etter Bjørnsons ”Fiskerjenten”, av filmregissøren Thomas Robsham, med navn ”Det største i Verden”. Som elev på Greveskogen videregående skole leste jeg meg iherdig gjennom 159 sider med vanskelig norsk, og to timer film på Brygga Kino. Vi skulle vurdere og sammenligne ”Fiskerjenten” og ”Det største i Verden”.

Både filmen og romanen har den samme hovedpersonen, Petra. Petra var datter av Gunlaug Åsmundsdatter, men en far hadde hun aldri møtt. Vi som var lesere av boken visste at hun hadde en far, vi visste til og med hvem han var, men Petra hadde ingen anelse.

Petra kommer fra fattige kår. Hennes mor er som en vert for sjømennene, i den lille byen, et sted blant Vestlandets tunge fjell, der de stikker opp fra de dype, blå fjordene.

Som ung pike blir Petra satt i lære hos Hans Ødegård, sønn av presten på stedet. Det ender med forlovelse, men Petra, syndens datter, har ikke helt rent mel i posen sin. Hun er forlovet med to andre; Yngve vold, kjøpmann i byen, og understyrmann på ”Den norske Grundlov”, hennes barndomsvenn Gunnar Ask.

Petras brennende begjær for teaterets skuespill, kan man ikke se bort fra hvis man skal fortelle om både filmen og romanen. Det er nemlig teateret som er det største i verden.

I filmen er det sangerinnen Herborg Kråkevik som er hovedrolleinnehaveren. Hun gjør en fantastisk opptreden på filmlerretet som fattigjenta Petra. For denne presentasjonen har hun blitt beæret med mange gode terningkast. Med alle poengene hun sanket, hadde hun helt sikkert vunnet i terningspillet Yatzy.

Handlingen i romanen er kronologisk. Man starter med Petras slektstavle, får inntrykk av hennes mor og hennes far, og blir med gjennom barndommen til Petra. Vi er med første gang hun blir knepet på epleslang, og da Hans Ødegård kommer og krever å få lære den lille jenta å skrive. Vi er også med, når det blir kjent at hun er forlovet med tre menn på en gang, den lille tøsen! Hun blir jaget ut av byen og drar til Bergen.

I boken blir hun kjent med teateret under oppholdet i Bergen. Hun er på Den nasjonale Scene og ser på et skuespill i mesterklassen. Men i boken ser det ikke ut som om hun skjønner at det er et skuespill. Hun lever seg helt inn i det skuespillerne sier, og i det de gjør. Hun tror virkelig at dette er på ordentlig! Hun lager et leven uten like, på balkong én, på Den nasjonale Scene i Bergen. Folk ber hun dempe seg, men hun skjønner det rett og slett ikke. Det som er på scenen skjer! Da teppet detter ned, sitter hun å gråter. En dame som sitter ved siden av henne sier at hun ikke må gråte, det er bare skuespill. Da setter Petra seg opp i stolen og sier de velkjente ord: ”Dette er det største i verden”.

Etter at hun har vært i Bergen by, drar hun videre. Nå havner hun på en prestegård i Bergen stift. Her blir hun kjent med prosten og hans datter Signe. Signes mor, en kjent skuespillerinne, er død. Signe og Petra blir venner for livet, selvom de har små krangler om ditt og datt.

Plutselig en dag dukker Hans Ødegård opp på prestegården. Det viser seg at Hans er en god venn av presten og hans datter. De to blir forlovet, men Petra flytter, så noen år senere er Signe og Hans gift.

Romanen ender med at Petra får oppfylt sin store drøm, nemlig å stå på en teaterscene, mens hennes mor og hennes beste venner sitter ute og beundrer hennes talent, sammen med en ellers så stappfull sal.

Filmatiseringen er ganske så forskjellig fra boken. Det er godt det stod skrevet med tydelige bokstaver: ”Fritt etter Bjørnsons roman ’Fiskerjenten’,” på lerretet før filmen begynte, fordi her var det store forskjeller. Starten av filmen er den kvelden da Petra blir jaget ut av byen, og rømmer til Bergen. I Filmen vet ingen hvem Petras far er. Han eksisterer ikke. Når hun kommer til Bergen får hun ikke bli, i motsetning til i boka, hvor hun blir en stund i Bergen. Så hun drar av gårde med en gang , og kommer til prestegården hvor hun møter Signe og hennes far, prosten i bygda. Det er på denne gården at hovedhandlingen i filmen tar plass.

Den store overraskelsen jeg fikk da jeg var å så filmen var at Petra spilte så dum. Hun var alt annet enn intelligent, alt fra blond (på innsiden) og dum til naiv og tullete. Dette skuffet meg svært.

En stor forskjell var Petras ”first time theatre experience”. Den første scenen hun så var også i Bergen, men det var sammen med prosten og Signe. I filmen var hun ikke så sjokkert over det som skjedde på scenen. Hun var istedenfor helt med på det som ble sagt. Hun kunne hver eneste strofe, hvert eneste ord utenatt. Hun begynte å gråte på slutten av skuespillet, men det var vel fordi hun var blitt revet med, og syntes at det var så flott. Hun sa også i filmen, at dette var det største i verden!

Noe som også er veldig forskjellig med Petra fra roman til film er at hun ljuger så nesa hennes blir lengre enn en lyktestolpe. Hun ljuger og ljuger og ljuger og ljuger! Men en dag må hun fortelle alt som det er for Signe og prosten. Det kommer frem at Petra har vært forlovet med Hans Ødegård, som Signe har et godt øye til. Dette gjør at Signe blir helt fra seg av sorg, og lukker seg inne på rommet sitt. Prosten blir sint på Petra og vil sende dette satans barn av gårde, så hun må pakke sakene sine. PÅ vei ut i vogna som skal frakte henne videre, finner hun ut at hun må få sagt unnskyld til Signe, så hun klatrer opp på taket, åler seg frem til vinduet, og med et faller hun ned fra taket og slår seg helseløs. Hun er døden nær. Prosten sender bud etter moren hennes og Hans Ødegård. Da hun og Hans møtes igjen blomstrer kjærligheten som aldri før. De to forlover seg, men hun gjør det slutt etterhvert. Hun finner ut at det ikke er Hans hun vil ha. Det er teateret, og ikke noe annet enn teateret, hun vil ha. Det er slik filmen, som boken, ender, med at hun står på en scene foran en stappfull sal i hennes debut.

Noen vesentlige forskjeller mellom boka og filmen er som sagt Petras ”first time teater experience”, det er ingen kronologi, vi starter midt inne i historien og får flashbacks fra fortiden. Det er også mye handling som har forsvunnet fra papir til lerret. Hvis alt var der ville filmen ha blitt uhorvelig kjedelig, når vi skulle sett alle detaljene fly over lerretet i en stor fart. Det jeg syntes var mest genialt av Thomas Robsham, regissøren av filmen, var hans innslag av humor. De to tjenesteguttene på gården tok rett og slett kaka!

Hvis jeg skal si hva som var best av filmen og boka kan jeg ikke svare på det. De var begge gode på hver sin måte. Boka var på en måte korrekt best, fordi det var slik det foregikk. Men handlingen i filmen var det jeg likte best på grunn av Robshams geniale humor. Jeg vil si at Robsham har 'hollywoodisert' Bjørnsons ”Fiskerjenten”, ved å fjerne enkelte momenter og ved legge til andre. Alt i en genial rekkefølge. Om Bjørnson hadde likt det? Ikke vet jeg!