Flir-Klara er en kort novelle, skrevet av Alf Prøysen. Siden han var en samtidsforfatter, kan vi tenke oss at handlingen i novella foregår på 1950- tallet. Han skriver altså om sin tid.

I teksten møter vi Klara. Hun er ei ung jente som vi etter hvert får inntrykket av blir utstøtt. Vi får følgende vite hva hun blir utsatt for og hun reagerer med å flire. Hun blir etter hvert kjent som Flir-Klara.

Prøysen har valgt å kalle novellen Flir-Klara. Tittelen får oss først og fremst til å tenke på ei slem og skadefro jente som heter Klara. Vi antar med det første at Klara har en personlighet som vi nærmere vil definere som negativ eller dårlig. Fordi verbet å flire kan virke mer hånlig og vondt ment enn når man tenker på det å le. Av fortelleren får vi oppleve at Klara ikke har det så godt, sosialt verken på skolen, hjemme eller i samfunnet hun lever i ellers. Hun har ingen venner eller noen andre hun har en dialog med før i siste periode av novella. På skolen får hun kjeft av læreren på grunn av mangel på kunnskap. Til dette reagerer Klara med å flire! Noe som virker overraskende og en smule underlig for leseren.

Hvorfor velge å flire i en slik situasjon? Dette vekker noen mistanker rundt Klara hos leseren. Vi kan konkludere med at Klara er en uvanlig jente, etter å ha lest første handling i andre avsnitt. I denne situasjonen flirer hun også etter å ha fått kjeft av læreren på grunn av tilskitning av ei bok. Hvorfor hun flirer kan kanskje diskuteres. Gjør hun narr av den autoritære læreren, derav hele skolesystemet, ved å gi blaffen i det han har sagt? Eller er det kanskje på denne måten hun takler følelsene sine. Dette kan også  virke sinnsforvirrede eller en kan tenke seg at hun er gal rett og slett. Leseren vil også oppfatte at Klara er usikker på seg selv og har nokså dårlig selvtillit ut fra måten hun oppfører seg på mens læreren kjefter på henne. ”…så såg a ei stund ned i mot pulten sin, hu bøygde nakken og sukke.” Hun virker stille og sjenert, men også skuffet over seg selv i denne situasjonen.

Klara låner bøker fra biblioteket, og da vi får vite at hun låner ”Hamlet” som er et kjent stykke av Shakespeare, kan vi tro at hun er intelligent eller har en spesiell smak på bøker. Hun er her tross alt bare et barn.

Tida går og Klara er i konfirmasjonsalder. Hun får en hvit konfirmasjonskjole som trolig er fra sin mor. Hun farger den rød. Forfatteren har prøvd å bruke rød fargen her som symbol på noe. Vi kan symbolisere rødt med mange ting, som for eksempel kjærlighet, fare eller stopp. Uansett så er fargen oppsiktsvekkende. Klara vil ha oppmerksomhet! Hun drar på en fest der det er andre konfirmanter tilstede. Hensikten til Klara for at hun har en rød kjole, er ønsket om å skille seg ut og bli lagt merke til. Men det ender med at hun blir helt ignorert og det er ingen gutter som byr henne opp til dans. Det er bare noen få utvalgte som blir det. Leseren ser motsetningene i teksten når Klara flirer mens de andre jentene sukker og rødmer i denne situasjonen. Hvorfor gjør Klara noe helt annet enn de andre?

Det går mange år igjen, og fortelleren sier ”hu reiste tel ei fræmen bygd og kom alt nokså rultin og god og skulle ha en liten.” Klara er blitt voksen og er gravid. Vi vet ikke hva hun er blitt utsatt for i den fremmede bygda, men siden det ikke er noen far med i bildet kan vi tenke oss at Klara kan ha blitt utnyttet eller voldtatt. Men det kan også være muligheter for at hun måtte tjene raske penger ved prostituere seg. Her føler vi også at hun er blitt utsatt for noe vondt. Det blir ikke bedre da hun kommer hjem til en familie som stenger henne ute de skammer seg for at hun er gravid. Forfatteren vil skape sympati for Klara hos leserne. Datidas lesere vil kanskje ikke føle det, men tidene har forandret seg. I dag stiller familien oftest opp for sine egne barn.

” Hu Klara banke itte på engong ” fra teksten viser det at hun har vokst, hun vet nå at familien ikke bryr seg om henne hun trenger ikke dem lenger. Hun er trolig glad for å ha funnet det ut siden hun ikke flirer.

Klara finner sin make en ”skinn feld- maker” som bor like ved der hun bodde. Vi tenker at hun har lett etter lykken som hele tiden har vært foran henne. Den har vært her hele tiden, hun trengte bare en reise til en fremmed bygd for å finne det ut. Han sier ” Nå ska vi vara gla og flire ihopes livet ut.” En metafor leseren oppdager at forfatteren har brukt for å si at Klara og skinn feld- makeren skal sammen møte problemene takle dem. Han bryr seg virkelig om henne. ”Hu har rodd seg i læinn” det får leseren til å fantasere at hun hele sitt liv har rodd seg vill i et hav som stadig har utvidet seg ettersom årene har gått. Om det hadde gått lengre tid ville hun vært fortapt der ute på havets villeste grenser. Men heldigvis har hun funnet mannen, noe tegn til land. Hun har endelig funnet et sikkert holdepunkt i livet, og hun skal klare å holde fast ved den. Klara er så glad at hun faktisk gråter. Noe som er nytt fra hennes side hittil. Den røde tråden gjennom hele novella der Klara flirer blir klippet helt på slutten.

Tilslutt når man setter motsetningene opp mot hverandre i denne novella.  Kan man tro det at når Klara flirer, som hun alltid gjør etter vonde situasjoner, at hun egentlig sutrer. Å sutre defineres som å smågråte eller å klynke. Mens å le er det motsatte av å gråte. Dette  byttingen skjønner vi har foregått etter å ha lest aller siste setning i novellen.

Alf Prøysen har tatt i bruk sin egen dialekt i denne teksten, noe som har preget denne teksten en del. Språket er for det meste muntlig og fortellende. Den gir bare ytre synsvinkel uten noe særlig vekt på innsyn av tanker. Forfatteren har valgt å skrive historien slik at den blir fortalt av en forteller utenfor teksten. Det kan fullt mulig være forfatteren selv som er fortelleren. Men denne formen skaper en viss avstand til hovedpersonen, siden det ikke er henne selv som forteller. Det er stort sett et handlings referert og novellen har få detaljer og replikker. Vi opplever bare på slutten at Klara snakker med en person. I de andre periodene har forfatteren klart å få fram effekten av at hun virker som en dokke som bare blir styrt av fortelleren. Men teksten er lett å lese for ungdommer som har hørt en del dialekter fra før. En føler også en viss nærhet til forfatteren selv når man leser denne teksten, fordi han har skrevet slik han prater.

Noen lesere vil også kanskje oppdage sjangerbrudd, siden denne novella strekker seg over flere år. Dette er ikke helt vanlig hos novellesjangeren, men denne er rimeligvis kort i lengde men lang i periode.

Da jeg leste denne teksten for første gang syntes jeg at den var ganske spesiell. Jeg skjønte ikke helt hvorfor Klara flirte så mye over ting, som ikke var verdt å flire over. Men da jeg tenkte dypere over teksten, ga den meg en betydning som nesten ikke hadde noe med fliringa å gjøre. Det var bare et hjelpemiddel for å illustrere noe som er annerledes.

Jeg tenker at forfatteren ville gi et håp til de utstøtte i samfunnet da han skrev denne novella. At det også er mulig for alle mennesker å bli akseptert, eller få det bra hos noen om de bare åpner seg. Prøysen ville gi leserne et innblikk i ei jentes liv, som ikke fulgte normene som gjaldt på denne tiden. Hun skilte seg derfor ut fra resten av samfunnet. Er det virkelig Klaras feil at hun bare opplever vonde ting? Fra barndommen, ungdomstida  eller fra hennes voksne liv? Klara fra novellen viser seg for meg til å være en ganske sterk person. Til tross for mye motgang i livet har hun klart seg likevel. Man må rett og slett gjennom mye vanskelig før man oppnår den største lykken man virkelig fortjener.