”Fluenes Herre” var debutromanen til en kjent engelsk forfatter, som levde i det 20. århundret. Den har vunnet nobelspris og er en stor klassiker. William Golding 1911-1993 skrev romaner som både var realistiske, og lette å lese. I tillegg skrev han om dype, abstrakte ting som kan sette folks evne til refleksjon på prøve.

”Fluenes herre” ble utgitt for første gang i 1954. Boka er en allegorisk ideroman som omhandler kampen mellom det gode og det onde i menneskesinnet. Vi møter temaer som barbari, sjalusi, drap, sjalusi, ondskap og hat.

Dette er en voksenbok som krever mye refleksjon og forståelse for å fatte, men den kan også egne seg for ungdom med god forståelse.

Handlingen foregår på en øde sydhavsøy, der en flokk engelske unggutter har blitt etterlatt til seg selv etter en flyulykke. Øya er et paradis med lyseblått hav, hvite strender, palmer og klipper. Guttene liker alt dette, men de vil jo hjem igjen. De velger en leder, Ralph, som prøver å organisere regler og oppgaver til hver enkelt, så alt kan fungere. De vil fungere til redningen kommer.

Men etter hvert som tide går, utvikler de uskyldige småguttene seg til sadistiske villmenn, blodtørstige og ufornuftige. Den realistiske, ytre fortellingen foregår omtrent som en ”robinsonade,” med noen som strander på en øde øy. Men det er det allegoriske og abstrakte som teller.

Den egentlige konflikten er mellom det gode og det onde i menneskesinnet og kontrastene mellom demokrati og diktatur.

Et tydelig virkemiddel Golding bruker er kontraster. Både når det gjelder det indre og det ytre i mennesker i været og i naturen.

Ralph er den lyshårede, vakre gutten som blir regnet som godheten. Han blir den demokratiske lederen igjennom valg. Tilhørerne får han fordi han oppmuntrer guttene og gir dem håp om redning. Valget av navnet Ralph er gjort, fordi det opprinnelig kommer council eller” den fødte leder.”

Gisgis er symbol på vitenskapen og intelligens, og han er hjernen i Ralphs handlinger. Han er veldig tykk og har store briller og astma. Han blir mye mobbet og blir i slutten av boka drept fordi han vil ha tilbake brillene sine fra Jacks gruppe, som stjeler dem. Disse er viktige, fordi de er kilden til ild. Ilden kan lage røyk nok til at eventuelle skip kan få øye på dem.

Når Gisgis dør, knuser også konkylien. Konkylien må være i ens hender for at man skal på ordet på møtene. Når den knuser og Gisgis dør, sier det at alt sivilisert eller demokratisk er utslettet fra øya. Det har ingen effekt lenger.

Jack representerer ondskapen i boka med sitt mørke hår, mørke øyenbryn og sjefete, tyranniske holdning. Her ser vi en tydelig til Ralph. Når Ralph velges som leder, er Jack misunnelig og ser straks seg selv som nestleder. De rivaliserer igjennom hele boken, selv om de først er i samme gruppe. Han blir leder for jegerne, forhenværende korgutter, som han også en gang har ledet. Navnet hans betyr ”han som tar over.” Når han bryter ut fra Ralphs styremåte og danner sin egen gruppe, blir jegerne som en slags ss-soldater som herjer og slåss for ham. Jack har en kniv, som symboliserer ufornuft, villskap og barbari. Dette står i kontrast til konkylien, som ligger sentralt hos Ralph, som jo står for demokrati. Jack skaffer tilhørerne sine ved først å kuppe makten og så skremme undersåttene til å bli.

Frykten for et innbilt udyr i skogen har vokst seg større og større, jo lenger vi kommer inn i boken. Dette er også noe Jack skremmer guttene med, så de blir hos ham og får ”beskyttelse” fra monsteret.

En medhjelper av Jack heter Robert. I nesten høyere grad enn sin leder representerer Robert alt ondt, råskap og sadisme. Navnet hans betyr ” beryktet med spydet,” og han er den første som med hensikt dreper noen.

Det pågår en utvikling fra godhet og uskyld til villskap og ondskap. Historien viser også svake sider ved demokratiet, særlig hvor skjørt det er. Man kan altså se utviklingen i boka både på individuelle plan og på sammfunnsplan. Noe som kommer frem er at demokratiet er svakere enn diktaturet, som jo er en forferdelig svakhet.

På en stokk i skogen, setter jegerne hodet til en gris de har slaktet, som en offergave til uhyret. De vil få det i godlage. Etter at de andre guttene vender tilbake til leiren, sitter Simon igjen. Han er helt hypnotisert av alle fluene som surrer over det grinende, ekle grisehodet og de rykende innvollene. Så begynner Simon å hallusinere. Han har en indre samtale med det glanende grisehodet. Grisehodet, fluenes herre, presenterer seg selv som monsteret, og avslører at det ikke er mulig verken å rømme fra det eller å jakte på det. ”Du visste det nok, ikke sant? Jeg er en del av dere? Nær, nær, nær dere!”Sier det. I denne hallusinasjonen eller indre samtalen, går det opp for Simon at monsteret ikke eksisterer. At det bare har vært et sted guttene har utplassert sin egen ondskap. De kan ikke rømme fra seg selv. Grisehodet, fluenes herre, symboliserer satan eller ondskapen. Grunnen til at det har fått navnet, er at det kommer fra det hebraiske ordet ”bezelvuv” eller ”belsebub.” Dette er et ganske kjent begrep for ondskap. Derfor er tittelen nettopp ”Fluenes herre.”

Det siste jeg forklarte er essensen, eller budskapet i boka. Ondskapen er i mennesket.

Jeg synes Golding skriver ubeskrivelig godt. Alt ned til minste detalj passer inn. Særlig skildringene er fine. Naturen besjeles, og den brukes til å beskrive følelser og stemninger.

Grunnen til at forfatteren så godt klarer å vise utviklingen av en psykopat er at han nok har opplevd psykopater. Han levde i 2. verdenskrig, og ga ut boken ni r etter krigens slutt. Selv var han med og kjempet for England og må ha kjent godt til mange av ideologiene til diktatorene Hitler og Stalin. Dessuten ga han ut boken mens den kalde krigen var sentral, og det er i boken mange referanser til en 3. verdenskrig der fienden er ” de røde.”

Et av stedene i boken jeg ikke glemmer, er der guttene er hypnotiserte, nærmest i transe i jaktdansen sin. Når Simon kommer løpende ut av den mørke skogen med en viktig beskjed. Guttene innbiller seg at han er monsteret og de slår, biter, sparker og stikker ham til døde og forlater ham i vannkanten. Jeg synes det er så makabert og jævlig at det er vondt å lese disse tingene. Guttene er 12 år og yngre, og det gjør det om mulig enda eklere. Noe annet jeg husker, er dramatikken som utspiller seg når ralph oppdager at signalbålet har slukket. Dette skjer i samme øyeblikk et cruiseskip seiler forbi. Hvor fortapt han føler seg etterpå.

Men det jeg spør meg selv om, er hvorfor de ikke klarte å holde på den idyllen de kunne hatt i den blå lagunen på den himmelske øya? Akkurat som hvorfor lever ikke vi i en fredelig og perfekt verden? Svaret er igjen menneskets ondskap. Handlinger og ideologier fra noen mennesker hindrer rettferdighet, og hindrer det skjøre, men viktige demokratiet.