Josie har lenge likt Tyrone, og dette merkes både av broren, Mike, og faren Phil som kommenterer at Tyrone er ”lyset i øya”[1] til Josie. Ved slike bemerkninger reagere hun i sinne. Hennes dårlige selvtillit kommer fram: ”Du vet, og jeg vet at de mannfolka som vil ha meg, er noen dumme naut. Og Jim kan han plukke så mange malte små Broadway-tupper han bare vil.”[2] Likevel springer hun inn i huset og pynter seg litt når hun ser at Jim Tyrone kommer på besøk.

 

Når de snakker med hverandre på dagen har de begge en veldig spøkefull tone med masse rappkjeftete småfrekke kommentarer fram og tilbake Man får inntrykk av at dette er en vanlig samtale. I samtalen mellom Josie og Tyrone, gjentar hun flere ganger de ”lekre, små dukkedamene”[3] hans. Hun frykter hun ikke måler seg opp i mot disse for Tyrone. Likevel, under alt spillet, finner man to personer som begge har følelser for hverandre. På slutten av den første akten, komme plutselig deres følelser fram i ord: (med ekte følelse)”Du har de deiligste brystene i verden, vet du det, Josie?”

(glad-sjenert) ”Nei, men jeg er glad hvis du syns-”[4]

I et lite øyeblikk slipper de begge maskene og spillet, men Josie velger å fort trekke seg tilbake, nesten automatisk.

 

Josie holder sitt bildet av Tyrone høyt, og vil derfor ikke med en gang tro sin far når han prøver å overtale henne til å tro at Tyrone har lurt dem. Når hun så blir overtalt, kommer sinne fram, hun føler seg bedradd av en hun trodde hun kunne stole på.

 

Tyrone forteller i tredje akt hvorfor de to er slik en spesiell kontakt, hva som gjør dem like:

”Vi to er i samme båt, vi kan lure hele verden, men ikke oss selv. Samme hvor vi flykter”[5] ”Du er den eneste kvinnen jeg vet om som skjønner alt det sjofle en mann kan finne på når han har drukket seg sanseløs- og er gal av sorg.”[6]

Begge har levd tunge liv, og den eneste måten de selv har greid å komme gjennom det på er å gi seg selv en maske, å spillet et spill.

 

Josie blir som en mor for Tyrone denne måneskinnsnatten, etter han har åpnet seg og vist sin sårbarhet for henne. ”[…] du vil ligge ved brystet hennes, du, og høre lyden av din egen anger.”[7] Det er første personen Tyrone forteller historien om sin mors bortgang til. Josie innrømmer også for første gang for noen at hun egentlig er jomfru, og bare har spilt et spill selv.

 

Det ender med at Tyrone forlater Josie, igjen på gården med sin far. Vi får se hvordan Josie og faren forsetter med spillet sitt, og trolig vil også Tyrone ta på seg masken sin igjen. Forholdet mellom Josie og Tyrone viser både ”spillet vi spiller med hverandre” og hva som skjer når maskene faller av.

 

[1] 1. akt, s. 18

[2] 1. akt, s. 18

[3] 1. akt, s. 26

[4] 1. akt, s. 47

[5] 3. akt, s. 91

[6] 3. akt, s. 97

[7] 3. akt, s. 102