I det episke skuespillet ’Fugleelskerne’ av Jens Bjørneboe fra 1966, befinner vi oss i den italienske småbyen Torre Rosse ved Middelhavet. I løpet av cirka et døgn får vi innblikk i hovedsakelig to konflikter, en av gammel og en av nyere tid. Under 2. verdenskrig var nemlig Torre Rosse okkupert av tyskerne, og en geriljagruppe hjalp en polsk fange til å flykte fra arbeidsleiren Rosenhain. Noen medlemmer av geriljagruppen ble dømt og torturert av tyskere med høye, ledende stillinger i det tyske regimet under krigen. En av de dødsdømte overlever. 20 år senere gjenkjenner han dommeren og forhørslederen som har kommet tilbake til turistbyen som fugleelskere.

Torre Rosse livnærer seg på småfugljakt og turisme. Uheldigvis lar ikke dette seg kombinere når Dyrenes Beskyttelse, Fugleelskerne, bestemmer seg for å legge sitt nye feriested til dette distriktet. Italienerne har delte meninger om hvorvidt dette er positivt eller negativt, det betyr økonomiske oppgangstider hvis fugleelskerne kommer, men italienerne kan ikke gjøre det som de liker best; jakte. ’Redd småfugl’-plakater er hengt opp over alt, og temaet er mye diskutert blant lokalbefolkningen. Helt til gjenkjennelsen. Tanken om hevn blir vekket. Tyskerne aner fred og ingen fare, mens italienerne samler Gruppe 43 nok en gang. Geriljagruppen er klar. Midt på natten sniker de seg inn på Hotell Dante og tvinger dommeren og forhørslederen fra gamle dager med seg til jegernes klubbhytte, som nå er omgjort til rettssal og eksekusjonsplass. Tyskerne blir dømt til henging, uten forsvarer. De protesterer, og presten i Torre Rosse trer inn som tyskernes forsvarer. Han gjør en god jobb. Først minner han om hvor vanskelig det er å dømme noen når all skyld faller tilbake på samfunnet man er oppdratt i. Det hjelper ikke, og han bruker de økonomiske oppgangstidene som vil komme hvis de blir venner med fugleelskerne som argument. Alle sier seg enig, bortsett fra geriljalederen, som er dommer under denne ”rettssaken”. Geriljalederen blir beskyldt for å være egoistisk og han truer med å ta sitt eget liv, men har ikke mot nok når det kommer til stykket. Italienerne går over på tyskernes side til slutt.

Vi befinner oss på flere tidsplan i dette skuespillet. Alt som har skjedd under krigen, kommer fram ved at Bjørneboe bruker den retrospektive metoden. Hovedteksten er bygd opp av ulike dialoger og sanger. Disse sangene forklarer en hel del; alt fra personene selv til nazimiljøet under 2. verdenskrig. Bjørneboe bruker ikke så mye sidetekst, men vi får beskjed om fugleelskernes plakater, om et rovfuglemblem og musikk (!). Dessuten minner plakatene mer eller mindre om den tyske ørnen. Annen symbolikk trer frem i navnene til personene stykket omhandler; Greifenklau betyr gripeklo og kan minne om Nazi-Tysklands våpenskjold, Johannes var den disippelen Jesus elsket, Caruso het Gentile til etternavn og gentil betyr vennlig og dessuten flere navn. Den mest i øyefallende symbolismen er allegorien med krigsoppgjøret etter krigen, blant annet Nürnberg-prosessene. Dessuten treffer den politiske spådommen om at Tyskland vinner til slutt bra. Tyskerne tapte krigen, men var på 60-tallet en økonomisk stormakt, og vi ser at den økonomiske politikken i Europa mer og mer dikteres av Tyskland. I stykket får også fugleelskerne det siste stikk med økonomisk press.

Vi forstår at denne dramatiske teksten ikke er ment for å tas seriøst. Stykket omhandler et spørsmål som Bjørneboe var opptatt av; Hvor kommer menneskenes ondskap fra, og hvorfor gjør vi så mye forferdelig mot hverandre som historien viser at vi gjør? Det er også tydelig at Bjørneboe er sterkt inspirert av revolusjonæren Bertolt Brecht, som ønsket å drive politisk agitasjon med dramaene sine.

 Mesteparten av denne episke teksten kan oppfattes ironisk. Blant annet er flere samtaler er flettet i hverandre, noe som gir en humoristisk effekt for de som ser/hører skuespillet. Det er blant annet en samtale hvor mat og forskjellige henrettelsesmetoder blir kombinert. Ellers er det nødvendig med historiekunnskaper når man ser/hører dette stykket. Det er flere henvisninger og sammenligninger som blir vanskelige å forstå, spesielt gjelder dette 2. verdenskrig og Tyskland under og etter krigen.

Dette dramaet er vel egentlig en stor studie om hvorfor vi har lettere for å finne feil og kommentere andre. Maktmisbruk er også et vesentlig moment. I den lille landsbyen, som her er brukt som eksempel, kommer fremmede mennesker inn på et annet territorium og lager nye normer for hvordan det ukjente samfunnet der skal være. Dette gjør at dette stykket også er aktuelt i dag. Det at Bjørneboe bruker tyskerne og 2. verdenskrig som makthavende i dette stykket er vel først og fremst kun en kulisse. Tyskland hadde jo all makt under krigen, helt til noen på dets egen størrelse gjorde motstand. Men også etter krigen ble Tyskland en stormakt, og har per dags dato mye å si i dagens samfunn. At noen vil ha hevn på grunn av urettferdig behandling, i dette tilfellet italienerne, er fullt forståelig.

Et viktig spørsmål å stille seg er hvorfor Bjørneboe har valgt Tyskland og Italia som opponenter her; de som var allierte under krigen. Men fortsatt var nazismen og fascismen to forskjellige ting, og Tyskland ville ikke dele makten sin, verken med Italia eller Spania. Den delen av skuespillet, som har flest kommentarer og argumenter, er rettssaken mot slutten av stykket. Denne delen er faktisk så lang at den utgjør nesten en hel tredjedel. Der er det også mange paralleller til bibelske hendelser, omgjort selvfølgelig. Og det er i denne delen Bjørneboes anarkistiske og ateistiske syn først og fremst åpenbares. Behovet for ”rettferdighet” og misunnelse er vel hovedgrunnene til at verden var og er som den er.

Alle mennesker er skapt like. Er det virkelig slik?