Jens Bjørneboe ble født i Kristiansand i 1920. Han var sønn av skipsreder, og kom fra en velstående familie. Men til tross forsøkte Bjørneboe å begå selvmord allerede 13 år gammel- men mislyktes ettersom grenen han hang seg i knakk.

Han malte en periode, men ble aldri god. Og hadde mer suksess som forfatter. Bjørneboe angrep den tradisjonelle skolen med mange oppsiktsvekkende debattinnlegg. Han var kritisk til skolen, lærerne og læremåten i skolen. I det hele tatt kritisk til autoriteter som ”visste best”, politikere, rettsvesenet og fengselsvesenet.

Han var lærer på steinerskolen i 7år og hadde alkohol problemer i samme periode. Han skrev oppsiktsvekkende bøker om samfunnet. De mest kjente utgivelsene hans var Jonas (1955), Haiene (1974)Semmelweis (1967), og Uten en tråd som var en roman som skapte debatt og ble ulovlig i Norge. Fugleelskerne kom i 1966.

Hendelsene fant sted tyve år etter krigen. I middelhavsdistriktet Torre Rosse, som betyr ”rød jord” som tyder på at ofrene i skuespillet bodde i byen. Fugleelskerne kom fra Tyskland i byen Schweinsruhe som betyr ”Svinero”. Men Fugleelskerne er mer satt som en kontrast opp mot det faktum at innbyggerne i Torre Rosse er ondsinnede. Det er symbolsk.

Innbyggerne er aktive fuglejegere. Hovedkarakterene i teksten er Caruso og dommeren. Bipersoner i teksten som ”tilhører” Caruso, er Rosa, Sandro, Marco og Cavalli. På dommerens side vil vi finne bipersoner som Johannes og Herz.

Den 11. mars 1943 hadde okkupasjonsmakten en rettsak med en major som dommer og korporalen Johannes som forhørsleder. Dommeren framstod som ubarmhjertig. Men han avslørte under rettsaken at han var betatt av roser og nattergalens sang. Bilmekanikeren Caruso ble dømt til døden, og hans kone Rosa, ble dømt til 20 års fengsel. Hennes bror Benjamino ble også dømt til døden - og skutt. Men Caruso overlevde utrolig nok henrettelsen, og ble hjulpet i sikkerhet av presten Piccolino som var til stede i rettsaken.

Etter at krigen ble over og okkupasjonsmakten hadde dratt, lagde landsbyens innbyggere en jaktklubb som skjøt småfugler og opprettet sin egen matkultur rundt viltet. Ellers var turisme en viktig næringskilde. Men denne næringen ble plutselig truet av en stor forening; Dyrenes beskyttelse, ”Fugleelskerne” - som hadde mange millioner medlemmer. De lovet at byen skulle få store turistinntekter fra medlemmene sine hvis de bare stoppet fuglefangsten. Men jaktklubben nektet. 

En komité fra ”Fugleelskerne” kom på besøk for å fremme sine krav. Komitéen besto blant andre av Huldreich von U. zu Greifenklau og Johannes. De fikk omvisning i byen av hotelleieren Rafaele. De ante fred og ingen fare, de hadde ingen anelse om at de ble gjenkjent av Caruso. Han gjenkjente Komitéen med fugleelskerne fordi de to hadde vært representanter for okkupasjonsmakten som for lenge siden dømte ham til døden.

Caruso bestemte seg for å ta hevn. Caruso og Fidele snek seg inn fra balkongen til Greifenklaus hotellrom. Greifenklau og Johannes ble ført til jaktklubbens lokaler og stilt for Carusos temporære rett. Han dømte begge til døden ved hengning. Men Greifenklau protesterte og insisterte på å få en talsmann. Presten Piccolino ble valgt til talsmann, og førte sitt forsvar i to deler. Først minte han om hvor problematisk det var å dømme noen når all skylden falt tilbake på det samfunnet man levde i. Men Caruso lot seg ikke påvirke. Så minte presten om de økonomiske fordelene som ville komme hvis de ble venner med fugleelskerne. Det argumentet fikk Carusos venner til å snu, og de anklagde Caruso for å være egoistisk siden han ikke tenkte på landsbyens beste. Caruso følte seg fryktelig sviktet og truet med å ta selvmord, men glemte tanken fort og ba sine to bødler om tilgivelse.

Teksten inneholder flere fremhevede symboler som makt, penger, rettferdighet og symboler over nazismen. Den var lenge brukt i skolen, men har dødd med det nye, globale fiendebildet.