"Gamle Norig" ble utgitt i 1863 i boka "Symra". Diktet er skrevet av bondesønnen Ivar Aasen og kom i overgangen mellom nasjonalromantikken og realismen. Denne tiden var preget av en opphørende språkdebatt, der Aasen selv spilte en meget viktig rolle med sitt arbeid for et rent, norsk skriftspråk. Han reiste rundt i landet i fire år, og samlet informasjon om norske dialekter. Han skrev en grammatikk og en ordbok, og han bygde opp et nytt språk som bygde på det resultatet reisen hans gav ham. Han kalte dette språket landsmål, og dette har utviklet seg til det vi i dag kaller nynorsk. "Gamle Norig" ble originalt skrevet på dette språket, og diktet er en hyllest til den norske natur og menneskene som bor der.

Diktet er bygget opp av tre strofer med åtte verselinjer. Rytmen er fast, og det er enderim i linje en og tre, to og fire, fem og syv, samt i linje seks og åtte. Den faste rytmen i diktet er med på å holde leseren konsentrert om diktet, samtidig som jeg vil si at diktet holdes bedre sammen. Hver av de tre strofene har forskjellige temaer rundt hovedtemaet. I den første strofen gir Aasen leseren et bilde av det norske landskapet og forteller oss hvor mektig dette er. I den neste strofen forteller han om de forskjellige årstidene, og hvor vakkert det er året rundt. Til sist tar diktet for seg menneskene som bor i landet. Her får leseren høre om slitet og strevet bøndene gikk igjennom for å overleve, og fortsatt føler de seg stolte og lykkelige, og de holder stand tross mye motgang.

Aasen skrev diktet på sitt eget språk. Ideen bak språket var at de forskjellige formene skulle vise systemet som lå under. Ved siden av å bygge på de norske dialektene var det mange likhetstrekk med norrønt, men de fleste bøyningsformene var tilpasset det muntlige språket. Heller ikke fremmedord ville Aasen ha med, fordi han mente at slike ord gjorde det vanskeligere enn det måtte være. Hvis han kunne finne ord som bøndene brukte ville det også bli lettere for folket å identifisere seg med landsmålet. Dette ser vi også tegn til i diktet, det er ingen opplagte fremmedord som stammer fra andre skriftspråk.

Vi finner en del litterære virkemidler i diktet. Dikteren gjør mye bruk av symboler, hvorav enkelte er klarere enn andre. Det enkleste å forstå er at "den lange Strand" betyr Norges kyst. De noe mer uklare kommer blant annet når våren og sommeren beskrives. Våren blir "naar Lauv i Lidom spretter ", og sommeren har "store Dagar og stutta Næter".

Diktet ble skrevet i en tid ikke bare skrevet av språklige forandringer, men også unionstiden med Sverige. Mange ville ut av denne unionen, Aasen medregnet, og det var derfor viktig å skape nasjonalfølelse blant folket. Diktet er som nevnt en hyllest til Norge, og kan vel derfor kalles nasjonalistisk. Nasjonalismen var viktig for at det skulle bli mulig å bli et selvstendig rike, og derfor ville man gjerne fortelle folket hvor enestående vakkert og unikt Norge er. Ordet "nasjonalisme" vekker i våre dager ofte negative tanker, blant annet på grunn av den nå voksende nynazismen. Men på den tid diktet ble skrevet kan ikke nasjonalisme sees på som noe negativt, fordi Norge ikke var et fritt land.

I motsetning til de romantiske dikterne var det for Ivar Aasen ikke like viktig å finne ideene og meningen bak tingene som å forklare hvordan det virkelig er. Dette gjør han også i "Gamle Norig". Han bruker ingen sammenlikninger for å si det han vil, selv om man enkelte steder er nødt til å lese mellom linjene for å forstå den egentlige meningen med visse setninger og ord.