Historien i Gudene må være gale utspilles på flere plan. Vi følger en buskmannstammes første vage møte med den moderne sivilisasjon, da en tom Coca-Colaflaske blir funnet i ørkenen. Det viser seg snart at denne "gaven fra gudene" fører med seg en rekke problemer. Stammemedlemmene, hvis forhold til eiendeler til nå har vært av kollektiv art, befinner seg plutselig i en ny situasjon, hvor ukjente følelser som misunnelse og eiendomstrang gjør seg gjeldende. Xi, en av stammens unge menn, bestemmer seg for å frakte flasken til verdens avgrunn for å bli kvitt den for godt. Vi følger ham på hans opplevelsesrike ferd, hvor han havner i sentrum for de mest vanvittige hendelser.

Et annet handlingsplan presenterer oss for en tvers gjennom ubehjelpelig og keitet forsker, som mislykkes med det meste han befatter seg med - unntatt det som gjelder hans snevre mikrobiologiske forskningsprosjekt på savannen. I en tredje parallell-fortelling blir vi vitne til et mislykket statskupp, hvor en geriljagruppe prøver å unnslippe fra regjerings-hæren ved å ta en skoleklasse som gisler. I filmen vikles disse historiene sammen til en utrolig og morsom farsekomedie.

Gudene må være gale fikk en underlig mottakelse her til lands. På filmfestivalen i Haugesund i 1981 mottok filmen to av tre priser, i konkurranse med blant annet Vibeke Løkkebergs Løperjenten (1981, Cin h-95) og Andrzej Wajdas Marmormannen (1978). Til tross for dette ble ikke filmen satt opp på Oslo kinematografer på grunn av "kvalitetsmessige vurderinger". Enkelte kritikere var også av den oppfatning at filmen er gjennomsyret av rasisme og apartheid-ideologi. Et ubestridelig faktum er at regissøren er hvit sørafrikaner. Filmen er imidlertid britisk produsert, med produksjonskapital fra Britisk Vest-India, og innspilt i Botswana.

Uys beskriver i filmen hvorledes buskmennene lever i fred og fordragelighet, så lenge de ikke influeres av den moderne sivilisajonen. Dette kan selvfølgelig tas til inntekt for et apartheidstand-punkt; det er til det beste for den innfødte kultur å utvikle seg uten innflytelse fra det teknologiserte samfunn som omkranser den. Filmen skildrer hvordan en geriljagruppes kuppforsøk ender i det absurde kaos. Mener Uys med det å si noe generelt om gerilja-aktivister? Er deres kamp meningsløs og er de ikke annet enn forbryterligaer uten samvittighet eller politisk gangsyn? På den annen side, den suspekte anføreren av denne lille hæren - er hvit. Den hvite mikrobiologen er fremstilt som en tragikomisk skikkelse. Gudene må være gale har et imponerende oppbud av antihelter. De som nøster opp i problemene som tårner seg opp underveis, og som dermed kvalifiserer til å bli kalt helter, er først og fremst buskmannen Xi, men også den hardbarkete innfødte Mpudi - forskerens assistent og altmuligmann.

Mye taler dermed for at Uys har gått svært mye på akkord med sine rasistiske overbevisninger, for å fordekke disse - om han noensinne har hatt slike.