Sagaer er historier som skildrer samfunnet på Island i landåmatida og den urolige tiden etter den.(860-1030) Dette blir ikke alltid bestandig gjort på en historisk korrekt måte. Men mye av det som blir beskrevet har skjedd i virkeligheten. De er skrevet av både kjente og ukjente forfattere, den mest kjente er Snorre Sturlason. De fleste sagaene ble skrevet ned på 1200-tallet, men historiene gikk som muntlige overleveringer lenge før det. Sagaene er rike på dramatiske hendelser. Denne tiden var preget av mange feider mellom familier. Dette er fordi at på tiden var det ikke noe var noen utøvende ”politi”, selv om de hadde lover. Dette gjorde at det ble slekt og familie som måtte utdele straff.

 

Sagalitteraturen er stort sett bygd opp etter et fast mønster. Dette ser vi lett i sagaen om Gunnlaug Ormstunge, som er skrevet helt etter oppskriften. At sagaene ble skrevet på denne måten, gjorde de nok lettere å huske. Folk måtte jo tross alt gå rundt og huske sagaene, og fortelle de videre til andre personer. Disse personene fortalte de videre, og slik fortsatte det gjennom generasjonene. Sagaene er skrevet med hovedvekt på de dramatiske episodene som blir skildret detaljert.

     

Heltene har gjerne faste karaktertrekk. For eksempel: kloke, vakre, sterke, modige, snakker godt for seg og er flinke skalder. Heltene kan være både lyse og mørke. Den lyse helten er på en måte standardhelten, og oppfører seg slik vi er vant med at helter skal, mens den mørke er mer innadvendt og utspekulert, og ikke alltid like rettferdig eller snill.

 

Denne sagaen handler om et kjærlighetsforhold mellom Gunnlaug og Helga, og det som skjer rundt det forholdet. Vi møter også Ravn, Illuge og Torstein.

 

Gunnlaug var en skald som var flink og kvede, med skarp tunge. Mange vil finne han provoserende, og han kommer lett i trøbbel. Han er sønn av Illuge og kommer fra en rik familie. En person som er frampå, selvsikker i hele sitt vesen. Det kommer også frem at han er vakker og pen, stor og kraftig. Håret er lysebrunt, pent ansikt men stygg nese. Han er flink med alt han gjør. Gunnlaug er en ærekjær person, som tror godt om andre, og står for det han sier. I denne sagaen er Gunnlaug en lys helt.

 

Ravn er også er skald, veldig lik Gunnlaug som person. Han kommer også fra en rik familie. Gunnlaug og Ravn møttes første gang i Sverige hos kong Olav. Ravn er også et veldig ”svart navn”, dette på grunn av fuglen av samme navn som er svart. Ravn er den mørke personen.

 

Helga den fagre er datter til Torstein og Jofrid. Hun var fin og vakker, lys i huden og langt lyst slett hår.     

     

Torstein er den største høvdingen i Borgarfjorden og far til Helga. Han er en storbonde og veldig rik. Godt likt blant alle fordi han er klok, fredelig og måteholden på alle måter. Men det hindret han ikke å bli skikkelig sint.

 

Illuge er den nest største høvdingen i Borgarfjorden. Han er en skikkelig hardhaus med to sønner, den ene er Gunnlaug. Han hadde store eiendommer, og var også veldig rik.

 

Sagaen er skrevet på den tradisjonelle sagastilen med alt det måtte innebære. Drømmer og skjebnetro spiller ofte en viktig rolle i sagaene.

 

I denne sagaen blir den tragiske kjærlighetshistorien som utgjør handlingen, varslet tidlig i sagaen. Dette kommer frem i en drøm som Torstein, far til Helga den fagre har. Drømmen handler om to ørner som sloss om gunsten til en vakker svane. Begge ørnene sloss og døde. Så dro svanen bort med en falk. Drømmen er et frampek om det som skal skje. Et annet frampek om det som kommer er når jarlen i Trondheim sa til Gunnlaug: ”Då seier eg deg: Du skal ikkje bli atten år til.” At fremtiden til personer i sagaen blir varslet på denne måten, er med på å bygge opp spenningen.

 

Et annet eksempel på fortellermetoden er når forfatteren kommer til en del av handlingen der det ikke skjer noe så hopper forfatteren langt frem i tid. Det ser vi når datteren til Torstein ble satt bort hos venner, i stedet for å bli satt ut i skogen på Torsteins ordre. Med den ordren virker det som om at Torstein er en kald og følelsesløs person.

 

Plutselig går det seks vintrer, og han er på besøk hos venner. Der får han vite at den fagre jenta Helga er hans datter og tar henne til seg. Her får vi se en annen side av Torstein som er i skarp kontrast med det at han ville drepe henne. Her virker han jo menneskelig, men en medvirkende årsak til at han ombestemmer seg, er nok også fordi hun er så vakker. Å være vakker er status på denne tiden, og status er Torstein ikke ukjent med.   

 

Fortellermåten veksler mellom slike referat, hvor tiden går fort, og steder hvor tiden går sakte. Scenene består av dialoger og brukes helst når noe dramatisk skjer, mens referat blir brukt som en avrunding på det dramatiske. Forfatteren bytter gjerne verbaltid eller bruker historisk presens i scenene.

 

Synsvinkelen i sagaene er autoral og refererende. Det vil si at forfatteren står utenfor handlingen og refererer det som skjer. Menneskene blir skildret utenfra, og vi får ikke vite noe om hva de tenker eller føler. Istedenfor blir vi kjent med personene gjennom det de sier og det de gjør, og gjennom det andre måtte si om dem.

 

For eksempel når Gunnlaug Ormstunge møter Eirik Jarl med en opphovnet fot, som det renner blod og materie ut av, spør jarlen hvorfor han ikke halter. Svaret forteller mye om personen Gunnlaug. "Ikkje skal jeg halte så lenge begge føttene er jamnlange”, sier han. Dette vitner om en person som er sterk både fysisk og psykisk.

 

I den episoden får vi også se hvordan inversjon blir brukt for å få litt mer trykk i ordene. Det vil si at man setter verbalet foran subjektet.

 

Fordi språket i sagaen er muntlig og består for det meste av sideordna helsetninger, blir det lite leddsetninger, men istedenfor lange setninger bundet sammen med og, eller, men og før.

 

Fortelleren bruker også underdrivelse for å forsterke innholdet i det han vil si. Et eksempel på det, er når Gunnlaug kjemper for livet mot en berserk: ” … og Gunnlaug ga han straks banehogg. Kongen takka han for verket.” Denne underdrivelsen av episoden får meg til å se at heltemotet og dyktigheten til Gunnlaug blir framhevet.

 

Etter kvedekampen i Sverige hos kong Olav, mellom Ravn og Gunnlaug, blir de uvenner. Dette fører til at Ravn reiser til Island for å gifte seg med Helga, for hevne seg på Gunnlaug. Nå ser vi tydelig at Ravn er en hevngjerrig kar uten skrupler.

 

Etter at Helga og Ravn blir gift ser vi at Helga gråter i sitt eget bryllup. På grunn av det skjønner vi at Helga ikke er interessert i Ravn, men er forelsket i Gunnlaug ennå. Vi får også vite at Helga og Ravn ikke har det perfekte ekteskap, hun utfører ingen av de ekteskaplige pliktene. Dette får nok Ravn til å bli enda mer sjalu på Gunnlaug, og vil nok for en hver pris å hindre Gunnlaug i få Helga. Dette resulterer i først en holmgang på Island, der ingen vinner blir kåret, selv om begge erklærer seg for seierherre. Den holmgangen gjør også at holmgang blir forbudt på øya. Dette gjør at Gunnlaug og Ravn reiser til Norge for og slukket hevntørsten. Der er holmgang lovlig ennå.

 

Etter en vill kamp mellom Gunnlaug og Ravn og deres følgesvenner, får Ravn et banesår, og Gunnlaug stopper kampen, han vil ikke slåss mot en døende mann. Ravn ber om vann, og lover å ikke røre Gunnlaug. Men når Gunnlaug kommer med vannet, slår han Gunnlaug i hodet med sverdet. Ravn gjør det til tross for at han lovte å ikke svike Gunnlaug, så her kommer det svært godt frem hvor svikefull han er. Grunnen til at Ravn gjør dette er fordi han ikke vil at Gunnlaug skal gifte seg med Helga.

 

Som hevn for sviket dreper Gunnlaugs slekt med Illuge i spissen, flere av medlemmene i Ravns familie, for å få fred mellom slektene. Etter dette kommer en epilog, hvor vi får høre hvordan det går med Helga den fagre, kvinnen de sloss om. Hun giftet seg med Torkjell og fikk mange sønner, men ble aldri lykkelig, fordi hun aldri kunne glemme Gunnlaug. Hun døde av sykdom sammen med sin nye ektemann Torkjell, mens hun holdt kappa hun hadde fått av sin elskede Gunnlaug.

 

Det fantes sikkert personer som ikke var like krigerske som personene i denne historien, men det ville jo ikke være noe spennende å lage en saga om Håkon latsekk eller Olav den feige. Så derfor ville nok disse gå fort i glemme boka. Men fra spøk til alvor, denne historien imponerer meg på grunn av en flink forfatter. Han får frem en fantastisk flott og spennende handling. Det er vanskelig å tro at alt er sant, men jeg tror en god del av historien har hold i virkeligheten.