Jens Bjørneboe debuterte i 1951 med diktsamlingen Dikt. Hans liv og litterære verk er en kamp mot det autoritære samfunn. Samfunnets institusjoner som skolen, rettsvesenet og kirken er sterkt kritisert i mange av Bjørneboes romaner. Romanen Jonas kritiserer den norske skolen og er en av Bjørneboes mest kjente romaner. Den tradisjonellepiske romanen og Bjørneboes siste verk, Haiene, er derimot kanskje den romanen som har vært mest lettleselig og populær. Den fortsetter og avslutter Bjørneboes aksjon mot formyndermennesket.

Sammendrag
Haiene ble utgitt i 1974 og handler om nordmannen Peder Jensen som mønstret på barken Neptun i Manila i år 1900. Jensen er annenstyrmann og skipslege og gir dermed leseren et godt innblikk i livet på båten. Allerede i kapittel to er det åpenbart at det ikke kommer til å bli en rynkefri tur. Den javanesiske tømmermannen og peruvianeren innleder nemlig i en voldsom slåsskamp som viser seg å bare være begynnelsen av uenighetene om bord.

Tredjestyrmann Dickson sender en dag den ynkelige gutten Pat opp skipsmasten. Pat har høydeskrekk og får sammenbrudd øverst på masten. Dickson nekter å sende gutten ned igjen fordi det ville ha nedverdiget hans integritet. Peder Jensen sender derimot opp mulatten James Arrowsmith for å redde Pat. Etter hvert begynner Jensen og Pat å utvikle et nesten far-sønn forhold; et ansvar som Jensen har prøvd å frasi seg hele sitt liv.

Førstestyrmann Cox, som er en kristen fanatiker, blir fort nærmest psykotisk og hopper fra barken ut til de sultne haiene. Den belgiske stuerten La Fontaine beveger seg også mot delirium, men startet turen som døddrukken. Det var altså vanskelig for mannskapet å bemerke seg forskjellen fort. Skipet reiser således visere med et par spinnville menn, og et mannskap som inngår hyppigere og voldeligere slåsskamper.

Arrowsmith klarer å samle mannskapet bak seg slik at de til slutt klarer å gjennomføre et mytteri. Dette er ikke minst fordi Arrowsmith hadde andre tanker enn kun befrielse; han ville hevne sin brors død. Kapteinen på Neptun, den norske Anderson, hadde nemlig drept hans bror mange år tidligere. Mannskapet holder nå til på den ene siden av skipet mens offiserene holder til på den andre. Det er bare et tidsspørsmål før offiserene må kapitulere eller dø. Så kommer stormen.

Tyskeren Hellmuth informerer om at det er en tyfon i barken retning. Offiserene klarer ikke å få mannskapet til å ta ned seilene før det er for sent. Båten rek på et korallrev. Kaptein Arrowsmith, med sin nesten overmennesklig styrke, drar de fleste over på land via et tau han hadde festet mellom barken og stranda. På denne øya bodde de i fem måneder før de ble reddet av et polsk dampskip.

Peder Jensen
Peder Jensen er et ensomt, men tilfreds menneske. Han finner lykke i sin uavhengighet, men undere seg stadig over hvordan det kan være så mye ondt i verden. Jensen er 33 år gammel og forelsket i den jevngamle Neptun som han kaller Sancta Vénere. På tross av forelskelsen tror han at hun er besatt av Satan. ”Forholdet mellom ”Sancta Vénere” og meg var gjensidig og fullkomment, uten konflikter, uten stridigheter. Det var fred mellom oss. Og frihet”, tenkte Jensen en dag på hans kjære bark. Bjørneboe sa en gang at Satan var det uberegnelige; det motsatte av loven og regler. Her ser vi klart at hovedpersonen liker dette uberegnelige elementet som gir han frihet. Jensen er svært lik hans oppfinner Jens Bjørneboe. Det er til og med en gjenklang i navnet. Jensens tanker og meninger flyter over i Bjørneboes, og vi ser nesten en og samme person. Jensen tok inn Pat som sin sønn etter noe motvilje, og blir etter hvert svært glad i han. Her ser vi noe av den endeløse medlidenheten Bjørneboe hadde for de små og forsvarsløse, slik som vi også lett kan se i Jensens sympati has mannskapet; ”Folket i den trange ruffen forut var både underbetalt og underernært, dømt til livsvarig slavearbeid på skute efter skute, alltid med elendig betaling og ussel kost, i et mørkt og overfylt losj, i urenslighet og fattigdom, uten andre adspredelser i land enn brennevin og bordeller.”

Dickson
Tredjestyrmann Dickson er en av de autoritære karakterene om bord på skuta. Han nektet å hjelpe Pat ned for å redde hans liv fordi han ikke ville miste makt. Jensen forsto derimot alvoret og reddet skipet fra et tidlig mytteri. Dickson klarte aldri å se hva Jensen hadde gjort for han og levde dermed med et ondt og hatefullt forhold til hovedpersonen. Dickson er altså et av de menneskene Bjørneboe advarer konstant mot; en som gir ordre uten å måtte begrunne det med logikk eller erfaring. Han vil bare beholde så mye makt som mulig uansett om det vil sette menneskeliv på spill.

Anderson
Kaptein Anderson fører Jensen til forvirring. Han bruker lang tid på å forundre på om kapteinen har en sjel eller ikke. Anderson er en svær og muskuløs mann med tomme øyne og et morders hjerte. Kapteinen er derimot den første som opplyser Jensen om at hans forhold med Pat er evig; nå som han hadde gitt litt måtte han gi alt. Dette er det første tegnet til at det er noe godt i kapteinen. Det er uvanlig for Bjørneboe å skrive om slike nyanserte karakterer, der han vanligvis beskriver rent onde eller gode mennesker. Mot slutten av romanen redder faktisk kapteinen nesten hele barken, inkludert den han ville ha drept bare noen timer tidligere. I dette øyeblikket da Jensen forstår at disse menneskene kan samarbeide selv under mytteri tenker han, ”For mennesket finnes det håp. Selvfølgelig bor destruksjonen i oss alle. I enhver bor en morder. Men det bor også en frelser og en redningsmann i oss.”

Temaet og Bjørneboes idealsamfunn
Tidlig i romanen beskriver Jensen Neptun som Gea, Jorden. Gjennom forholdet mellom mannskap og offiserer blir dette også markert. Det hvite fåtallet bor i luksus og regjerer og det varierte mannskapet; hele verden er komprimert til denne lille barken. De autoritære hvite utnytter de mange fattige. Skipet, Jorda, blir kroniske fulgt av umettelige haier. Disse haiene symboliserer det absolutt onde. Når skipet forlises og katastrofen er over forsvinner Satan med ”Sancta Vénere” og haienes forfølgelse ender. På øya klarer alle å samarbeide og jobbe sammen. Frihet, samhold, likeverd og gjensidig respekt regjerer i det nye samfunnet. Det er dette Bjørneboe legger i anarki, det ideelle samfunn. På øya finnes det ingen leder, ondskap eller skjevhet. Haiene er på en måte en fortsettelse på Bestialitetens Historie der den tredje verden til slutt klarer å gjennomføre en verdensrevolusjon (mytteriet), katastrofe inntreffer, og en ny verdensorden blir dannet. Denne verdensordenen har ingen orden, autoritære eller regler. Dersom alle viser samhold og gjensidig respekt vil dette samfunnet kunne fungere og blomstre til et liv med fullstendig frihet og dermed lykke.

Temaet i romanen er det Ondes problem. Bjørneboe tar dette opp i flere av hans romaner, særlig triologien Bestialitetens historie. Slik som Jensen lurer Bjørneboe på hvorfor det er så mye ondt i verden. Bjørneboe har et svar på hvordan man an nedkjempe det onde og svaret er anarki, og dermed også samhold. Mannskapet vitnet at en mann og en kvinne lå bundet sammen i havet, men haiene, ondskapen, hadde ikke tatt dem. Slik som når Anderson brukte tauet over til øye, er tauet også her et symbol på samhold og samarbeid. Alle overlevde havets dype og haienes sult fordi de holdt sammen og lot ikke autoritære eller konflikter ødelegge.

Fordi Bjørneboe kritiserte samfunnet og prøvde å finne løsninger på problemene han fant har han blitt sammenlignet med 1880-tallets tendensforfattere. Stilistisk er de derimot svært like. Naturalistenes dybdeborende psykoanalyser fant ingen plass i Bjørneboes bøker. Bjørneboe valgte heller sympatiske personer som Pat og Jonas til å gi kritikk av skolen, klasseskillet, nazismen og mye annet. Mange unge lesere er opptatt av Bjørneboes bøker fordi de omhandler opprøre og utskudd. Flere av hans bøker har derfor vakt oppsikt, da særlig Uten en tråd som ble dømt til pornografi. I 1976 døde Bjørneboe 56 år gammel; syk, alkoholisert og ensom.