Haiene var den siste boken i Jens Bjørneboes forfatterskap, og ble utgitt på Gyldendal forlag i 1974. Boken fikk strålende kritikker, og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Jens Kruuse i Jyllands-Posten skrev dette i sin anmeldelse;

 

”… en af tidens store bøger … Joseph Conrad blegner ved siden av dette…”

 

Sammendrag

Haiene er en historie hvor vi, gjennom annenstyrmannen Peder Jensen, følger barken Neptun og dens besetning i en periode på et fire måneder. For å gjøre det mest mulig lettfattelig setter jeg opp en oversikt over besetningen om bord, før jeg går videre går litt dypere inn i romanen;

 

Offiserene:

Kaptein Anderson er fra Norge. Hans store lidenskap er makt, penger og sine forretninger. Han har også med seg sin amerikanske kone Margaret og sine to barn; Mary og Bobby. Om barna står det svært lite, derimot står det litt om konen Margaret; hun er en organisator av dimensjoner, noe som gjør at hun tar over stillingen til Mr. Cox som førstestyrmann, ettersom galskapen hans tar overhånd.

 

1. styrmann på barken er den engelske Jeremy Cox. Cox deler kapteinens interesse for penger, men det er hans religiøse overbevisning som karakteriserer ham. Litt etter litt tar de fanatiske ideene hans over og han går mer og mer inn i en psykotisk vrangforestilling om at han er en profet. Han mener at mannskapet består av hedninger og djeveldyrkere, og at de hvert øyeblikk vil rammes av dommedag. Etter hvert tror han at han kan fly og slik hopper han over bord og ender opp som haimat.

 

2. styrmann Peder Jensen er 33 år og kommer fra Hammerfest. Han var den sjette generasjonen i sin familie som seilte sjøen. En liten periode hadde han jobbet som lærer, noe som ikke er vanskelig å tenke seg ut i fra hvordan han fremstår som annenstyrmann, lege og medmenneske. I mens de andre offiserene er opptatt av makt og penger, er Peder opptatt av åndelighet, kunnskap og menneskelige relasjoner. Peder er en mann som aldri slår seg til ro, og om han er aldri så redd sjøen, føler han seg dømt til å seile den alle sine dager. Han er også ugift og barnløs. Den eneste han føler ekte kjærlighet for er barken Neptun, eller Sancta Venere som han selv døpte den.

 

3. styrmann Dickson er vel den som kommer verst ut i Peder jensens karakteristikk. Han er en usympatisk, svak mann. Han er en som ikke klarer å stå oppreist på egen hånd – han trenger å ha andre under seg som han kan tråkke på, for å føle seg vel.

 

Offiserene er de som utgjør makta på barken.

 

Mannskapet midtskips består av den kinesiske kokken Ti-Pong og stuerten la Fontaine. I rang står disse mellom offiserene og de øvrige mennene om bord.

 

Ti-Pong, som går under navnet Tai-Fun, beskrives som en klok, sindig og rettskaffen mann. Han utstråler en indre ro, som gjør at han har en helt naturlig autoritær rolle blant besetningen. Han blir på mange måter en motpol til stuertens, La Fontaine, deliriske nærvær.

 

Mannskapet forut (ruffen):

Tømmermannen van Harden er den første vi blir kjent med foruten Peder. Peder forteller om en fryktelig slåsskamp mellom van Harden og lettmatrosen Carlos, hvor tømmermannen er nær ved å miste livet.

 

Christian Hellmuth fra Sør-Amerika fungerer som båtsmann om bord på Neptun. Båtsmannens rolle på en båt er å ta ansvar for de daglige gjøremålene, kommandere mannskapet, samt å trene opp matroser, dekksgutter og lignende. Hellmuth fungerer ypperlig i denne stillingen; han har lang fartstid på sjøen samtidig som han ikke utøver maktmisbruk som følge av å ha en autoritær stilling blant mannskapet. Hellmuth betyr på tysk ”lyst sinn”. Og er det noe Hellmuth har så er det nettopp et lyst sinn. Han tør å gå egne veier også i troen, for selv om han er kristen er han verken katolikk eller protestant; han er kristen i betydning av at han har en unik samhørighet med gud – Hellmuth mener at mennesket må oppgi seg selv og heller prøve å bli gud – man er kristen når en gjør guddommelige gjerninger gjennom sin menneskelige eksistens.

 

Matrosene;

James Arrowsmith er både fysisk og psykisk overlegen de fleste på skuta og blir derfor den folkelige lederen blant mannskapet. Han gått om bord for å hevne brorens død, ettersom kaptein Anderson hadde blitt frikjent for drapet på grunnlag av sin stilling som offiser. Arrowsmith er ikke underlagt sine lidenskaper eller hevnmotiver, tvert i mot er han drevet av å handle ut i fra sine holdninger og normer om hva som er rett og galt.

 

Både Malaysieren Huang og Juan Cortez fra Cuba, var menn, som i likhet med Arrowsmith, Peder Jensen så på som mennesker med respekt for seg selv.

Kineseren Li.

Achmed fra algerie

Edgar Danson, britisk sørafrikaner

Andrè Legrand fra Kongo

Kanadieren Pierre Trouchet

Lettmatrosene;

Carlos fra Peru

Lilly i fra Ny Guinea

Seilmaker Pete Davis, australier

Jungmennene Tadden fra Brasil og Julian i fra Sørstatene

Dekksguttene Stavros (greker) og Moses (amerikaner)

Bysseguttene Elias (amerikaner) og Pat (fra England)

Samt to malaysiere som Peder ikke husket navnet på.

 

Unggutten Pat har en sentral rolle i Haiene. Vi møter ham som en blek, tander og usikker gutt. Han er fjorten år og kommer fra slummen i London. Faren hadde havnet i fengsel etter å ha tatt livet av sjefen sin og slik hadde familiens eneste inntekt blitt borte. Deretter levde Pat på gata fra han var ni år. Som en uskolert gutt med knappe ressurser og mer eller mindre uten rettigheter blir sjøen den eneste muligheten til å få kost og losji. Da han møter Peder opplever han nesten for første gang omsorg og velvilje. Han møter en som tar seg tid til ham. Peder blir som en læremester for Pat. Sammen med Arrowsmith, Hellmuth og Tai-Fun lærer de ham matematikk, historie og han blir kjent med fabler, myter og mytologi. Pat blir også fysisk sterkere underveis i historien. Han er hva vi kaller en dynamisk karakter – han utvikler seg i løpet av fortellingen.

 

Komposisjon og språklige virkemidler

Romanens komposisjon er bygd opp slik; den starter med en innledning, etterfulgt av to bøker, som hver er inndelt i ti kapitler, og avsluttes med et etterord. Den starter in medias res, med et frampek i innledningen. Videre bygges spenningen opp mot flere små høydepunkt, med et endelig høydepunkt i det de blir truffet av tyfonen. Vendepunktet kommer etter de har kommet seg fra den synkende skuta og over til øya hvor de greier å samarbeide – de lever i en form for demokrati.

 

Jeg velger å tolke Haiene som en allegorisk roman, hvor jeg tenker at Bjørneboe tar for seg den autoritære maktbruken i samfunnet. I bokens innledning blir vi presentert for konflikten med et frampek. Vi befinner oss på et kontor hos skipsrederiet Malcolm & Malcolm i Glasgow. Her får vi vite at det er på dagen et halvt år siden barken Neptun dro av gårde fra havnen i Manila. Videre får vi vite at den etter å ha vært savnet i fire måneder, blir skuta regnet å ha forsvunnet for godt. Personene som blir beskrevet i innledningen hører vi ikke mer om i selve boken. Deres funksjon blir å gi historien et mer dokumentarisk preg. Etter innledningen presenteres vi for annenstyrmannen, Peder Jensen. Han introduserer seg selv, og det er gjennom han vi får historien om Sancta Veneres siste seilas. Han fungerer også til dels som hovedpersonen i fortellingen. Ikke at historien egentlig dreier seg noe mer om han enn de andre karakterene, men det er gjennom ham vi får ta del i hva som skjedde i løpet av de fire månedene Neptun var på sjøen. Altså fortelles selve historien via en første persons -synsvinkel. Av språklige virkemidler bruker Bjørneboe stort sett billedlige virkemidler, men han appellerer også til lesernes føleleser ved hjelp av negativt ladde ord;

 

”Til helvete med havet og til helvete med de døde, mr. Cox! Det er det levende jeg tenker på. Jeg vil ikke se mannskapet massakrert!”

 

De billedlige virkemidlene han bruker er mange; allusjoner, sammenligninger, gjentakelser, sammenligninger, metaforer, besjeling, personifikasjoner og symboler.

 

Det at skuta er døpt Neptun aksepterer ikke Peder, han døper henne i stedet for Venus, eller Sancta Venere – altså en åndelig Venus. Neptun er navnet på den havguden som på gresk heter Poseidon. I tidligere tider skal visstnok Poseidon ha hett Psyche – gudinnen for åndelig kjærlighet. Dette betyr at Neptun og Sancta venere er en form for yin og yang. Skuta er både maskulin og feminin, den har både gode og dårlige egenskaper. Selv om romanen også kan leses som en sjøroman, er allegoriene, sammenligningene, symbolene og metaforene tydelige; skuta blir et bilde på verden, og mannskapet dets befolkning. Altså er navnet til skuta en allusjon, mens selve skuta er et symbol. I tillegg til dette gir Bjørneboe skuta menneskelige egenskaper – han besjeler skuta.

 

Bok 1

Året er 1899 og barken Neptun er klar for utreise. Den 21. oktober legger den ut fra Manila med destinasjon Marseilles i Frankrike. Om bord på skuta befinner det seg tredve personer, 27 mann som utgjør mannskapet og kapteinens kone og to barn. Det viser seg raskt at det ikke er en idyllisk seilas vi skal få oppleve. Den første hendelsen vi tar del i er slåsskampen mellom tømmermannen og lettmatrosen Carlos. Den gikk så hardt for seg at tømmermannen nesten mistet livet. En, etter en, viser nesten samtlige av mannskapet en lignende råskap, i form av voldsepisoder eller maktmisbruk. For eksempel så beordrer Dickson byssegutten Pat øverst opp i stormasten. På tross av at Pat blir så redd at han ender i sjokk, nekter tredjestyrmannen å hjelpe ham ned. Peder Jensen får etter hvert beordret noen opp for å hente ham. Vår mann, Peder, tar ham med seg til sykelugaren og gir ham pleie. Pat blir svært knyttet til styrmannen, etter hvert blir de nesten som far og sønn. I den første delen av boken får vi stadige hint av blod, vold og galskap. Vi møter den alkoholiserte stuerten som får delirium. Vi tar del i det blodige haifisket. Vi møter den sykelig, religiøse førstestyrmannen Jeremy Cox. Maktutøvelse og blodutgytelse. Galskapen tar til når vi nærmer oss slutten på første bok; det første forsøket på mytteri finner sted. Denne gangen klarer ledelsen ved skuta å ta kontroll over situasjonen. Første bok avsluttes med at vi et stakket øyeblikk får pause fra vanviddet; mannskapet får øye på to mennesker ute i havet. Raskt lårer de den ene livbåten for å berge de to i havsnød, men til ingen nytte. De to, en mann og en kvinne var begge druknet. De var bundet sammen av et tau, slik overlevde kjærligheten deres døden; de var bundet sammen til evig tid.

 

Bok 2

Galskapen om bord eskalerer. Cox galskap slår ut i full blomst, mannskapet i regi av Arrowsmith på ny gjør forsøk på å begå mytteri. De greier ikke å overta skuta, men offiserenes makt har forsvunnet. Mannskapet nekter å jobbe. Maktkampen fortsetter og fortvilelsen øker. Så lenge mannskapet ikke lystrer, vil de ikke greie å manøvrere skuta, noe som gjør at det bare er et spørsmål om tid før mannskapet vil klare å ta over barken. Mens vi venter på at det neste forsøket på mytteri, kommer plutselig tyfonen. De klarer utrolig nok å komme gjennom stormen, men skuta er medtatt. Da den etter dette ryker på et korallrev utenfor en øy, er det ingen tvil – barken er på vei ned. Dette gjør noe med mannskapet. De skjønner at for å overleve må de samarbeide, så med et sterkt samarbeid og god innsats greier de å ta seg inn til land. I etterordet fortelles det hvordan de klarte seg. Ved å leve i et demokratisk fellesskap, greier de å overleve frem til de blir reddet av en polsk damper.

 

Symbolikk, budskap og personlig konklusjon

Barken Neptun omtales blant annet som Gea – jorden.

 

”hun var ikke uten likhet med den klode vi alle står om bord på, med Gea, jorden…”

 

Også bokens tittel har en symbolsk betydning, haiene er ikke bare noe som hører en sjøhistorie til, og det er heller ikke noe som kun er tatt med for spenningens skyld. Bjørneboe fremstiller haiene som skapninger som er en manifestering av det onde;

 

”Vakre? – Ja. Sett ovenfra eller fra siden er de uovertrufne i sin skjønnhet. Det er bare forfra haien er stygg – men da er den også så heslig som alle helvetes djevler til sammen”

 

Det at haiene (det onde) også kan ses på som vakre kan symbolisere at ondskap noen ganger må ses direkte – i hvitøyet – før man ser hvor stygg/ond den er. Haiene symboliserer også et nødvendig onde i samfunnet og hos mennesket. Drivkraften deres – sulten – er noe som driver de videre og gjør at arten fortsatt eksisterer. Om en sammenligner haienes sult med menneskets grådighet, kan vi tydelig se parallellene. Det handler bare om graden av grådigheten/sulten – overdreven sult/grådighet fører til hat, undertrykkelse og maktbegjær.   

 

Da handlingen utspiller seg i overgangen fra et århundre til et annet er det nærliggende å tro at dette også har en symbolsk verdi. Et årsskifte symboliserer gjerne slutten på noe gammelt, og begynnelsen på noe nytt. Uttrykk som ”et nytt år, nye muligheter”, tradisjonen med å ha nyttårsforsetter er andre eksempler med å forbinde årsskifte med endring og utvikling til det bedre. I den tiden handlingen i haiene foregår var det store klasseskiller i samfunnet. All undertrykkelsen førte etter hvert til at arbeiderne organiserte seg og kjempet for sine rettigheter. I Haiene ser vi dette i form av mannskapets opprør mot offiserene.

 

De avsluttende kapitlene i hver bok bærer navnet Tauet I og Tauet II. I Bok 1 finner mannskapet et druknet par som er knyttet sammen i bok med et tau. Tauet symboliserer samhold og en kjærlighet som ikke lar seg stoppe av døden. I Bok 2 symboliserer tauet fortsatt samhold – tauet er noe som knytter mannskapet sammen, både bokstavlig og billedlig. Forskjellen fra Tauet 1 til Tauet 2 er at i Tauet 2 binder tauet menneskene sammen slik at de overlever. Denne gjentakelsen er med på å binde fortellingen sammen, samtidig som den også skaper en rytme. Det at skuta er lastet med tau bringer symbolikken videre – den er lastet med muligheter til samhold og samarbeid. Mannskapet har mulighet til å knytte bånd, til å bli knyttet til hverandre.

 

Etter å ha lest boken satt jeg igjen med tanker om samarbeid og følelsen av håp. Når mannskapet endelig greide å samarbeide endte de opp med et demokratisk samfunn, som viste seg å fungere svært bra. Altså opplevde jeg at Bjørneboe prøvde å formidle at samarbeid er eneste veien mot et velfungerende samfunn. Håp var også noe jeg fikk en sterk følelse av; At det er håp, selv for de usleste av oss - det finnes noe godt i oss alle.

 

 

Kilder:

”Jonas”, Jens Bjørneboe, 1955”

”Jens Bjørneboe, mannen myten og kunsten”, Frederik Wandrup

Bokkilden.no

google.com

norsk@nett  

Norskenavn.no

skolenettet.no

http://www.vgskole.net

Propaganda.net

wikipedia.com

”Onkel Jonas, Sven Kærup Bjørneboe