Om Jens Bjørneboe

Jens Ingvald Bjørneboe kom til verden i Kristiansand i 1920. Han var sønn av Ingvald og Anne Marie Bjørneboe, og forfedrene var sjømenn, og faren var selv skipsreder i tillegg til å ha vært belgisk konsul. Familieøkonomien var altså god. Men både fysisk og psykisk må Jens Bjørneboe ha hatt det vanskelig som barn. Han hadde mange alvorlige sykdommer i barndomsårene, og allerede som 13-åring prøvde han å begå selvmord for første gang. Som 15-åring opplevde han sitt første møte med medlidenhetsfølelsen for ondskapens ofre. Denne opplevelsen kom etter å ha lest boken Myrsoldater av Wolfgang Langhoff om nazistenes konsentrasjonsleirer. Denne boken kan ha vært en inspirasjonen for hans fremtidige verk. På skolen viste han en annen side av sin karakter. Han var en bråkmaker som opponerte mot autoritetene, nemlig lærerne.

 

I september 1939, etter farens død, reiste han og moren på ferie i Europa. På en reise gjennom Tyskland fikk de et nærbilde av krigen og nazistene. Mange av temaene og mennesketypene han kommer til å behandle i bøkene sine senere så han her på nært hold. Hjemme i Oslo fullførte han artium, og ble maler. Men under krigen flyktet han så til Stockholm, hvor han bodde hos vennen Karl Enqvist. Sammen med ham fordypet han seg her blant annet i Rudolf Steiners filosofi. Han giftet seg også med den tyske jødinnen Lisel Funk, som gav ham et innblikk i den tyske kulturen. Sammen flyttet de tilbake til Oslo etter krigen, hvor Jens Bjørneboe fortsatte å male. Men han merket imidlertidig at han ikke klarte uttrykke det budskap han hadde på lerretet. Isteden gikk Bjørneboe over til å skrive, men overgangen var vanskelig. Han ble refusert mange ganger før han endelig fikk gitt ut en diktsamling. I 1950 begynte en ny del i livet hans. Han fikk en fast stilling på Steinerskolen i Oslo. Jens Bjørneboe var glad i barn, og barn likte ham. Steinerskolens undervisningsopplegg passet også bra med hans oppfatninger (jfr. min analyse av Jonas). I 1955 kom romanen Jonas ut, som var et klart angrep på den vanlige skolen, og et forsvar for Steinerskolen.

 

De syv årene ved Steinerskolen tærte mye på Bjørneboe idet lønnen var lav og arbeidet hardt. Det ble for slitsomt. Han hadde lite fritid, og ble etter hvert utbrent. Dette førte til at han begynte å ty til alkohol, som han i økende grad fortsatte med livet ut. Til slutt måtte han slutte lærerjobben, men han så alltid tilbake på årene ved Steinerskolen med glede. Samme året skrev han Under en hårdere himmel, som er et kraftig angrep på landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig, som han mente var meningsløst hardt. Den ble den første av en lang rekke angrep på rettsvesenet på samme grunnlag, og de vakte enorm oppsikt. Bjørneboe ble angrepet fra alle kanter, og i desperasjon flyktet han til utlandet. Han tilbrakte spesielt mye tid i Italia, og var bitter på Norge og det norske samfunnet. Da han kom tilbake til Norge måtte han sone en dom for fyllekjøring. Dette var som å helle bensin på bålet, og debatten rundt fengselsvesenet flammet opp. Det hele resulterte i at Bjørneboe skrev boken Den Onde Hyrde, hvor hyrden symboliserer fengselsvesenet.

 

I 1959 møtte Jens Bjørneboe den unge skuespillerinnen Tone Tveteraas, som han så gifter seg med. Sammen flytter de til Enebakk, og får flere barn. Her skrev han boken Drømmen og hjulet, som var inspirert av livet til forfatterinnen Ragnhild Jølsen. På mange måter lignet hun på Bjørneboe, med dype anfall av depresjoner. Hun reagerte også på urettferdighet og nød. Disse årene i Enebakk var relativt rolige sett fra Jens Bjørneboes side. Men han skrev også den pornografiske romanen Uten en tråd i denne perioden. Det ble (selvfølgelig) en rettssak ut av det, hvor Bjørneboe ble dømt for å ha skrevet en bok med pornografisk innhold. Han gjorde så et poeng av at det er domstolene som avgjør bøkers litterære verdi i Norge, men takket rettsvesenet for den offentlige reklamen. I de neste årene skrev han mange skuespill, slik som Semmelweiss. Så begynte han på serien om bestialitetens historie, med Frihetens øyeblikk som første bok og Kruttårnet som andre bok. Disse kostet Bjørneboe mye, og alkoholforbruket var betydelig. Bøkene var krasse angrep på menneskeheten, og Bjørneboe følte at han måtte gi alt når han skrev dem. Så reiste han til Nord-Afrika, hvor han skrev Stillheten, som var den siste boken i serien. Å bli ferdig med denne trilogien var en stor lettelse for ham siden det hadde tynget hans samvittighet i 25 år.

 

De siste årene av Jens Bjørneboes liv var preget av depresjoner og et stort alkoholkonsum. Han kjøpte et hus på Veierland, langt fra resten av verden for å komme bort fra dette. Der skrev han Haiene, som ble en stor publikumssuksess. Men den og mye annet krevet mye av Jens Bjørneboe, og han klarte heller ikke å holde seg unna festingen i Oslo. Etter mange depresjoner begikk han selvmord i mai, 1976.

 

Bjørneboe og autoritetene

Bjørneboes liv var en lang kamp mot autoritetene, de såkalte formyndermenneskene. Disse mente han man spesielt fant innenfor institusjoner hvor de "aldri behøver å begrunne sine ord ved logikk eller erfaring - men kan meddele sine ordre (...) uten å måtte imøtegå motargument". Eksempler på dette er kirken, militæret, skolen og rettsvesenet. Det aller meste av det han har skrevet bærer preg av dette, også bøkene jeg har tatt for meg. Hver bok har sin overlærer Strange eller dr. Klein. Disse umenneskelige personene som ser på sin egen makt og autoritet som det viktigste. Noen tusen offer i kjølvannet er ikke så farlig. Fritenking og sunn fornuft er et onde. De vet bedre enn alle andre hva som er best. Når de i Bjørneboe sine bøker blir tatt i synden prøver de å skjule det. Om de ødelegger enda en menneskeskjebne i forsøket på det, gjør det ingenting. Bjørneboe vet også hvordan han skal fremstille formyndermenneskene for å få denne virkningen. Han lar for det meste synspunktet ligge hos de gode. Både Jonas, Semmelweiss og Haiene er gode eksempler for dette, hvor alt blir vinklet fra for eksempel Jonas, overlærer Jochumsen, Semmelweiss og Peder Jensen sin side.

 

Om mennesket er godt eller ondt er også noe som debatteres hyppig i bøkene til Jens Bjørneboe. Svaret er litt forskjellig fra bok til bok. I både Jonas og Semmelweiss er det noen gode mennesker som for det meste bare tilegnes gode sider. De onde og autoritære tilegnes bare dårlige sider. Bildet er veldig svart/hvitt. I Haiene, som Bjørneboe skrev på helt slutten av livet sitt, er bildet noe mer nyansert. Boken begynner på tradisjonelt vis med noen få gode og resten onde. Men etterhvert kommer det frem at de onde også har gode sider inne i seg. Bare de får muligheten til å vise dem. Både kaptein Anderson og Lilly er gode eksempler på dette. Men de gode har også onde sider. Peder Jensen oppdager dette når han slår Mr. Dickson. Da merker han at han liker det. På denne måten viser Bjørneboe at vi alle har både godt og vondt i oss. Hva som kommer frem er avhengig av situasjonen.

 

Gjennom Bjørneboe sitt liv tok han seg ofte av de som var vanskeligst stilt. Bøkene hans bærer også preg av dette. De gode personene som deler egenskaper med Bjørneboe tar seg ofte av ofrene for autoritetene og urettferdigheten. Eksempler på dette er Jonas og Pat. Begge er offer for systemene de har levet under. Jonas er et offer for skolesystemet, mens Pat er et offer for klassesamfunnet i England. Begge blir de tatt hånd om av sjømenn. Men de er bare symboler på de tusener av menneskeskjebner som Bjørneboe mente oppstår i kjølvannet av de autoritære og deres systemer.

 

Svaret Jens Bjørneboe hadde på disse autoritære samfunnene var anarkisme, hvor frihet, sannhet og likeverd stod høyt. De autoritæres mulighet til maktmisbruk ville forsvunnet. Men et krav for dette samfunnet var at folk tenkte fritt og selvstendig. Alle måtte være en Semmelweiss, og se kritisk på det nedarvede. Naturvitenskapen i renessansen må i så henseende ha vært et forbilde for Jens Bjørneboe. Nicholas Copernicus, Johannes Kepler, Galileo Galilei og deres likemenn var alle folk som kontrollerte ved forsøk det som alle så på som selvfølger. Dette må ha vært helt i Bjørneboes ånd. Det åpne og selvstendige stod hele tiden sentralt. Dette kommer også tydelig til uttrykk i bøkene hans. Både Jonas og Haiene dreier seg om ofre for de forskjellige typer systemer, enten det er skolevesenet, klassesamfunnet eller andre. Først når ofrene kommer over til det åpne og selvstendige blir alle menneskene lykkelige. Der får de mulighet til å vise det gode i seg. Enten det er for Jonas som begynner i Backs klasse eller det er for menneskene ombord på Neptun som havner på øya.

 

 

Haiene

 

Ytre handling

Haiene var Jens Bjørneboes siste roman, og ble skrevet rundt årsskiftet 1973/74. Han kom selv fra en sjømannsfamilie, og det er sjømannslivet som er bokens ytre handling. Hovedpersonen er nordmannen Peder Jensen, og det er gjennom han hele historien fortelles. Alt leseren får vite blir fortalt av ham. Året er 1899, og han har mønstret på barken Neptun. Den er på vei fra Manila til Marseille, med stopp underveis i Rio de Janeiro. Men båten er også på en annen reise, inn i det nye århundret. Ombord er også kapteinen, hans familie, tre styrmenn og et mannskap på 23. Selv om den ytre handlingen er enkel å følge, merker man med en gang at det er noe som murrer under overflaten, nemlig ondskapen. Allerede i bokens andre kapittel er det et durabelig slagsmål mellom den javanesiske tømmermannen og en peruvianer. Det blir flere slagsmål utover i boken, samtidig som blodtørstige haier hele tiden følger båten på sin reise. Personene ombord er en merkelig sammensetning. Offiserene består av to europeere (den pengegriske kaptein Anderson og annenstyrmann Peder Jensen) og to amerikanere (den fanatiske religiøse førstestyrmannen Jeremy Cox og den dumme tredjestyrmannen Dickson). Sammensetningen midtskips og forut i båten er derimot langt mer fargerik. Noen av personene der får betydning for boken, slik som den etterhvert deliriske belgiske stuerten la Fontaine, den filosofiske kinesiske marxisten Ti-Pong (kalt Tai-Fun), mulatten James Arrowsmith, tyskeren Christian Hellmuth, kannibalen Lilly fra Ny-Guinea og den lille engelske dekksgutten Pat fra slummen i London.

 

Indre handling

Det blir fort nokså tydelig i Haiene at skipet er et symbol på resten av verden, bare langt mer komprimert. Dette kan også leses av i sitater, slik som dette: "Hun var ikke uten likhet med den klode vi alle står ombord på, med Gea, jorden, - som også svever i rommet". Haiene som følger i kjølvannet er symboler på den rene ondskapen vi ikke har kontroll over som følger verden. Haiene kjenner bare en følelse, sult. Deres eneste tanke er hvordan drepe et bytte for å tilfredsstille denne følelsen. Folkene ombord er symboler på de forskjellige typer mennesker som finnes, både sympatiske og usympatiske. Skipet passer ypperlig for Bjørneboes oppfatning av det onde verdenssamfunnet, med forholdet mellom herrene og slavene. Offiserene akterut er tydeligvis symboler på kapitalistene som er herrer over resten av verdens befolkning, mens mannskapet er slavene. Offiserene lever det gode liv, med god mat, bedre lønn og de bestemmer over de andre. Det er de som disponerer våpnene og forsyningene. Forut er tilstanden dårligere. Maten er elendig, og arbeidet hardt. Dette nærer opp under hatet mannskapet har for omverdenen. Men de mangler kunnskapene som må til for å bedre forholdene. Isteden fører de en meningsløs krig mellom hverandre som hindrer revolusjonen. De er ikke i stand til å organisere seg for en felles sak, og mannskapet er delt i to grupperinger som slåss mot hverandre. Det eneste de er enige om er at de også hater offiserene. Dette kan på mange måter sammenlignes med situasjonen i mange u-land idag. Istedenfor å samle kreftene mot de vestlige stormaktene fører de istedenfor meningsløse kriger mot hverandre. I Haiene klarer mannskapet først på slutten, under ledelse av Arrowsmith, å organisere et mytteri. Dette blir først avverget siden offiserene har våpen, men så kommer tyfonen (som jeg kommer tilbake til senere).

 

Peder Jensen

Peder Jensen er den personen som ligner mest på Bjørneboe. Hans etternavn er til og med beslektet med Bjørneboes eget fornavn, Jens. Han er 33 år gammel, og dypt forelsket i den jevngamle Neptun. Han går så langt at han døper henne om til Sancta Vénere, som er et langt mer kvinnelig navn enn Neptun. Men samtidig føler han at hun er besatt av djevelen. Ombord på båten er Peder Jensen på mange måter ensom. Han er i et dilemma. På det fysiske planet er han en offiser som har godtatt systemet og som nyter godt av de fordelene det gir ham. I en konflikt må han kjempe sammen med de andre offiserene (slik han gjør under mytteriet). Men det er hos mannskapet sympatien hans ligger. Han ser at de blir undertrykt til de grader, og vet hvordan det er. Han har selv jobbet ti år forut. I pausen mellom mytteriene føler han det også som sin plikt å gi mannskapet forut medisinsk hjelp etter skadene offiserene har påført dem. Peder Jensen er, i likhet med Bjørneboe, også en sosialist som har liten tro på den skjeve fordelingen av frihet og rikdom. Gjennom sine lange avhandlinger om livet til de fattige i London og Paris, og om kontrastene her mellom fattige og rike viser han (og Bjørneboe) sin avsky for denne type samfunn. Peder Jensen setter stor pris på friheten sin. Han har ikke noe ansvar siden ingen er avhengig av ham. Det kommer frem at han tidligere har ført skip, men at det førte med seg mer ansvar enn han ville ha. Jobben som annenstyrmann passer han bra. Under reisen på Neptun får han til og med tilbud om å avansere til førstestyrmann. Da kan han få en større lugar og bedre lønn. Dette tilbudet takker han imidlertidig nei til da han synes det fører med seg for mye ansvar. Men alt dette forandrer seg når han redder lille Pat. Han hjelper og trøster Pat, som binder seg til ham så sterkt at uten ham vil Pat dø. Da mister han all friheten som han har lært å sette pris på. Han oppdager at har man først tatt seg av et menneske, da må man gi alt.

 

Mr. Dickson

Mr Dickson er det nærmeste et formyndermenneske man kommer i Haiene, men på en dum måte. Han må ha sin plass i systemet, hvor han "blir sparket ovenfra, og selv kan sparke nedover". Det er flere eksempler på dette. Episoden med Pat illustrerer dette veldig godt. Pat har blitt sendt opp i stormasten av tredjestyrmann Dickson, hvor han blir lammet av skrekk. 30 meter under venter en sikker død dersom han ikke får hjelp, siden han ikke klarer å klatre ned ved egen hjelp. Mr. Dickson føler at han ikke kan la noen hente han ned siden dette ville undergrave hans autoritet. Det er bedre at Pat dør enn at han taper ansikt og mister noe av autoriteten sin. Når Peder Jensen griper inn, undergraver dette all hans autoritet. Han føler selv at han har mistet ansikt, men skjønner ikke at Peder Jensen har reddet ham. Hadde ikke Peder Jensen grepet inn ville Arrowsmith ha brutt ordrene, og klatret opp for å hjelpe Pat. Det ville da oppstått et mytteri. Men dette er Mr. Dickson for dum til å forstå. Gjennom nesten hele resten av boken nærer han så et dypt, meningsløst hat for Peder Jensen. Først når han blir slått ned av sistnevnte føler han at han har funnet sin plass i systemet. Først da blir han lykkelig.

 

Kaptein Anderson

Kaptein Anderson er, i likhet med Peder Jensen, nordmann. Han er gift med en amerikaner og har to barn. Men hans eneste lidenskap er penger. Ombord i lasten har han egne perler, som han planlegger å selge med stor fortjeneste. Sammen med førstestyrmann Cox er han medeier i rederiet, og er altså direkte ansvarlig for de dårlige tilstandene forut. Han bryr seg lite om disse. Han går alltid lydløst, som gjør at man aldri vet når han dukker opp. Gjennom Peder Jensens tanker diskuteres det underveis i boken om han har en sjel eller ikke. På overflaten gir han inntrykk av å være en hardbarket muskelbunt. Øynene hans er alltid tomme og uttrykksløse. Han går ikke av veien for å bruke vold, og skal visstnok ha drept broren til Arrowsmith under et mytteri. Han holder også på å kaste en av mannskapet til haiene under et mytteri. Allikevel er det han som først gjør Peder Jensen oppmerksom på Pats avhengighetsforhold til ham. At Pat ikke klarer å overleve uten Peder Jensen, og at sistnevntes frihet må sees på som tapt siden han har tatt seg av Pat. Denne evnen til å analysere situasjonen viser at kaptein Anderson ikke er helt uten følelser. Bjørneboe prøvde kanskje å si at vi alle har følelser dypt nede, bare en går langt nok ned. Dette gjelder også tilsynelatende følelsesløse muskelbunter som kaptein Anderson. Den endelige bekreftelsen på at han virkelig har en sjel får vi på slutten av boken. Da redder han alle på båten ved å lage en taubro mellom båten og land, og siden dra de fleste i land. Den fysiske styrken han tidligere har brukt til å holde mytteristene nede bruker han så til å redde alle ombord i skipet. Med dette ofrer han seg selv til fordel for de andre. Fysisk blir han aldri den samme igjen.

 

Til slutt

Haiene begynner veldig pessimistisk. Båten, som hele tiden er et symbol på verden, er preget av ondskap. Det er tydelige klasseforskjeller. Det er nødt til å bli en konflikt av det siden systemet nærer så mye ondskap alt fra begynnelsen. Dette skjer også når Arrowsmith får nesten hele mannskapet med seg. Hans motiver er tvetydige idet han også søker hevn fordi kaptein Anderson har drept broren hans under et tidligere mytteri. Men de andre blir dog ledet av motivet om å befri seg fra undertrykkelse. De to gruppene braker så sammen, men mytteriene fører ikke til noen avgjørelse. Men det er bare et tidsspørsmål før offiserene må gi seg. De er bare tre stykker mot ca. 20 menn forut. Da kommer tyfonen rasende. Dette ytre inngrep gjør at uenighetene må legges til side for at de skal overleve. Nøden tvinger dem da til å bringe frem samarbeid og det gode i den enkelte. Dette redder dem så fra den endelige katastrofen. Når de til slutt har overlevd katastrofen og kommet i sikkerhet, oppstår idealsamfunnet som Bjørneboe alltid drømte om. Der hvor "ingen var herrer og ingen tjenere". I dette samfunnet er det det gode som kommer frem i menneskene. Dette gjelder for eksempel Lilly, som før har vært kannibal. Han viser seg å være uvurderlig med sine kunnskaper om frukt og grønnsaker. Dette samfunnet står i sterk kontrast til de innfødte sitt klassesamfunn på øya. Bjørneboe viser her at han allikevel trodde det var håp for menneskene bare de klarte å få frem det gode i seg, med samarbeid , likeverd og gjensidig respekt.

 

Skrevet av Krister Smedholen 10c.