Boka Herman er skrevet av Lars S Christensen (1953-). Den ble gitt ut første gang i 1988, og to år senere kom filmen. Saabye Christensen, som er født i Oslo, debuterte med sin første diktsamling i 76, denne fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Sener har han gitt ut svært mange diktsamlinger, men han er først og fremst kjent som forfatter av romaner, gjerne med litt thriller – preg. Den første romanen hans kom i 1977; Amatøren. Den mest kjente fra nyere tid er Halvbroren.

En kald høstdag møter vi 10 år gamle Herman, som bor i Oslo sammen med sine foreldre. De lever et ganske alminnelig liv. Moren og faren er i jobb, og Herman går på skolen. En dag er han hos frisøren, Tjukken. Han legger merke til noe pussig på hodet til Herman, noe som han ikke pleier å se på unge gutter; han begynner å miste håret! Tjukken sier ingenting til Herman, men ber moren hans ta han med til legen. Herman tror det er moren som skal undersøkes, og at han bare er med for å trøste henne. Etter hvert fatter han mistanke om at det er han selv som skal undersøkes. Legen forteller at han har fått en hårsykdom som gjør at han vil miste alt håret. Herman blir forklart at han kan få en ordentlig parykk, med ekte menneskehår. Det vil ta litt tid før denne er klar, så i mellomtiden må han låne en som ikke er helt passe.

Herman liker den ikke, den stikker og klør. I stedet for bestemmer han seg for å gå med lue. Den bruker han til alle døgnets tider, også om natta. Herman har aldri vært en av de tøffeste gutta og at han begynner å miste håret gjør ikke saken bedre, derimot forverrer det situasjonen til Herman. Nå begynner elevene på skolen å syntes synd på han, så i stedet for å plage Herman, unngår de han. Herman syntes dette er mye verre, og han kommer straks i en forsvarsposisjon og blir litt mer aggressiv enn han har vært før i fortellingen. Ettersom årstidene går, blir Herman bare tynnere og tynnere i håret. Det begynner å bli bare området på skallen hans. Men med dette utvikler Herman seg også. Han går fra å være en ensom og engstelig guttunge til å bli en gutt med selvtillit og tro på seg selv.

Som sagt virker Herman ganske ensom, også litt redd og engstelig. Gutta på skolen erter han, de kaller han ei jente og kaster ut bemerkninger om han. På grunn av dette isolerer han seg litt. Mye av tiden sin bruker han på å filosofere, og fantasere om hvor han skal reise når han blir voksen. Dette går ofte utover skolehverdagen. Alt for ofte kommer han for sent til timene, og finner alltid på de sprøeste unnskyldningene. Blant annet bruker han unnskyldninger som øyeblikkelig blindhet og overfall av en rev, som allerede var død. Når Herman svarer folk han treffer kan det oppfattes frekt og uhøflig, men det er hans måte å kommunisere på. Han omtaler seg selv og andre ofte som tredjeperson: - Jeg er dum, Herman. – Ja. – Jeg hadde helt glemt det. Det er så mye å gjøre før jul, vet du. –Man har det travelt. Ofte bytter han om på ordstillingene også: - Pøttkjudding og rulgot? – Nei! – Keisaker og stiung? Herman er med andre ord en artig skrue som aldri vil gjøre noen vondt, og når han først gjør noe ulovlig er det fordi har han blitt lurt til det.

Gutta som erter han, lurer han ofte med på rampestreker. En gang blir han lurt til å stenge døra som tilhører Damen med maur i bena, men han blir oppdaget. Dette er en dame som Herman er litt redd for i begynnelsen, men etter dørepisoden blir de bedre kjent. Hun hjelper Herman til å få et bedre selvbildet, selv om han er skallet. Før har hun vært skuespiller, men nå er beina hennes dårlige, og hun sleper de med seg. Hun er litt av den samme typen som Herman. Hun virker litt ensom, og barna i gata er redd henne. Egentlig er hun bare snill og god, akkurat som Herman selv. Nettopp derfor finnes det en svært god kjemi mellom disse to.

En annen sentral person i boka, som også er en av Hermans beste venner, er Bestefar. Han ligger i himmelsenga si gjennom hele fortellingen. Der har han ligget siden Hermans bestemor døde. Bestefar har alltid så mye å fortelle, og Herman er en ivrig lytter. Disse to har også felles trekk. Begge er skallet, eller har lite hår på hodet. Når julaften kommer, skal Herman på besøk, der finner han bestefar død. Han blir redd, for han tror han også kommer til å dø når han har mistet alt håret.

Panten er en annen venn av Herman. De bor rett ved hverandre og slår ofte av en prat. Foreldrene til Herman er ikke særlig begeistret for denne mannen, han er nemlig en alkoholisert svenske, som får Herman til å pante flasker for han og kjøpe øl. Disse to har en del interessante samtaler om livet, og Panten mener selv han har en hel del livserfaring. En dag blir det litt for mye for Panten, og han blir sendt på avrusing. Men mot slutten av historien dukker Panten opp igjen, og nå har han blitt tør bak ørene…

Andre personer som deltar i boka er foreldrene til Herman. De er humoristiske og tar seg godt av Herman. Det kan til tider virke som om faren har et alkohol problem, men det blir lite fokusert på dette. Det er også et snev av romantikk i denne historien. Allerede på de første sidene i boka får vi høre om Ruby, ei klassevenninne med rødt hår. Hun viser interesse for Herman, men dette skjønner ikke han. Enda hun har risset inn en stor H på pulten sin, tar han ikke hintet. Han oppfører deg ofte litt frekt og uhøflig mot henne, men mot slutten blir de svært så gode venner.

Saabye Christensen har bygget opp denne historien på en veldig spennende måte. Han begynner på høsten. Det er kaldt og årstiden er dyster. Det er i denne perioden vi blir kjent med Hermans hår - problemer. Etter hvert går vi over på vinterstid, og problemet utarter seg. Han får en parykk han ikke vil bruke, og menneskene rundt han endrer atferd. Det er også under denne perioden at bestefaren hans dør, og hans andre venn, Panten blir sendt av gårde. Utover vinteren, når det nærmer seg våren, blir han kjent med Damen med maur i beina, og hun er med på å forandre Hermans syn på livet. Etter hvert som våren kommer dalende innover Frogner, begynner ting å gå ganske bra for Herman. Han får bedre kontakt med Ruby, Panten kommer tilbake og han begynner å bli svært så fornøyd med den blanke skallen sin. Dette vil si at romanen er skrevet i kronologisk rekkefølge, og spenningskurven er bygd opp rundt årstidene. En annen vri vi finner er synsvinkelen. Det er en allvitende forteller, som ser inn i tankene på alle personene. Men det er Hermans tanker som blir fremmet mest. 

Andre virkemidler Saabye Christensen bruker er humor og språklige virkemidler. Her kommer noen eksempler fra boka: Herman mister alt som heter appetitt, det hadde ikke hjulpet å utlove finnerlønn engang. Der inne sitter svært syke mennesker på spinkle stoler og stirrer rett inn i gusjegrønne vegger og tvinner fingre så det lukter svidd.

Temaet har definitivt noe å gjøre med det å være annerledes, å være et avvik fra samfunnet. På den tida hvor Herman ble skrevet, var det tydeligvis ingen ideell situasjon å være annerledes. Det forstår vi, ikke bare ved å se på Herman, men også ved å se på Panten og Damen med maur i beina. Alle disse tre er avvik fra samfunnet, og ingen blir særlig godt likt. Hva Saabye Christensen prøver å fortelle med denne romanen tror jeg er at selv om man er litt annerledes utenpå eller inni, kan man allikevel være full av gode egenskaper og verdier. Vi ser også at det er mulig å forandre seg. Panten går fra å være en alkoholiker, til å bli tørr lagt. Det er viktig å ikke forhåndsdømme mennesker man ikke kjenner! Jeg vil påstå at dette budskapet er minst like aktuelt i dag, som den gang.

Herman er en spennende bok, som er lettlest og morsom å lese. Etter å ha sett, lest og hørt mange bøker av Saabye Christensen, faller jeg mer og mer for hans måte å skrive på. Denne humoristiske skrivemåten, med mange bilder og metaforer gjør boka spennende og artig. Men den er ikke bare humoristisk, boka omhandler et tema som er alvorlig. Det er dette jeg liker så godt med Saabye Christensen. Hans måte å gjøre aktuelle og alvorlig temaer til et interessant lesestoff.