Tolk først diktet. Diskuter så hva eller hvem det er som får unge jenter til å kle seg som de gjør.

 

Som dere må fryse, jenter,

uten lue i vinterkulda,

for noen skal jo se

hvor ellevilt og syndig

det lange håret

flommer over kragen

 

Og uten skjerf,

et lite gullhjerte

i halsgropa.

Det banker et hektisk budskap

ut i verden.

Jakka slutter

akkurat ved midja

for noen skal jo se

hvor fint den vesle baken runder seg,

og låra smalner

ned mot høye støvler.

 

Ja, det er kaldt i verden, jenter,

kaldt å stå her uten skjerf og lue,

som spinkle skilter på en holdeplass

i andres liv

og vente.

 

 

Diktet ”Holdeplass” av Kjersti Ericsson handler om hennes tanker rundt hvorfor unge jenter kler seg i lite eller små klær, selv om det er vinter og kaldt. Diktet konsentrerer seg om øyeblikket og har en stemme som betrakter og analyserer kleskoden til mange unge jenter i dag. Diktet er tankene til en ”jeg”-stemme som man får inntrykket av er forfatteren Kjersti Ericsson.

 

Tittelen ”Holdeplass” peker leseren inn på en viktig detalj i diktet. Tittelen får leseren til å gi ekstra oppmerksomhet til den siste strofen hvor Kjersti har skrevet at det er kaldt i verden hvis man skal stå der uten skjerf og lue, ”som spinkle skilter på en holdeplass, i andres liv, og vente.” Dette kan brukes til å fremstille jentene og tolke diktet på en annen måte, enn man kanskje tenkte første gang man leste diktet. Man får inntrykket av at stemmen i diktet vet om en viktig lærdom som disse jentene ikke kjenner til. En lærdom jentene vil lære og forstå ettersom de blir eldre. I den siste strofen får man inntrykket av at Kjersti ikke lenger snakker om skjerf og lue bokstaveligtalt, men om noe symbolsk. Kjersti Ericsson vil fortelle disse jentene at det vil bli tøft i den verden hvis de skal gå inn i den med nakne halsgroper uten en form for beskyttelse, og stå ”som spinkle skilter på en holdeplass, i andres liv, og vente.”

 

Diktet ”holdeplass” har en linjefordeling og grafisk oppsetning lik andre lyriske dikt. Linjene er ujevne for å oppnå en spesiell virkning og er bygget opp av strofer, avsnitt og linjedeling. ”Holdeplass” har tre strofer med ulikt antall verselinjer og har inneholder to avsnitt. Mens den første strofen har seks verselinjer, har strofe to elleve verselinjer, og den tredje strofen kun fem verselinjer. Diktet har altså ikke et fast eller regelmessig mønster. Da kan man si at ”Holdeplass” er et avsnittsdikt. Dette er et moderne dikt som ikke følger noe fast og regelbundet taktmønster. Dette betyr ikke at diktet mangler rytme, men er bare ikke tvunget inn i bestemte takter. På denne måten kan man bruke en spesiell takt i utvalgte linjer eller strofer for å få fram en bestemt effekt. Diktet er altså komponert i et helt særegent mønster.

 

Dette får leseren til å lese langsommere for å få med seg budskapet og den egentlige meningen i diktet. Formålet er ikke rask og effektiv kommunikasjon, men å synke farten slik at ordene blir tydelige og synlige. På denne måten kan man se meningen og budskapet i diktet på en annerledes og overraskende måte, enn det man gjorde i begynnelsen.

 

Linjedelingen gjør at vi vender blikket mot neste linje, noe som skaper en pause. Pausen skaper en spenning og forventning til hva som kommer på neste linje. Denne pausen gjør også at man stopper og legger trykk på det siste ordet i verselinjene.

                                                                                                                                  

Verselinjene består av ufullstendige setninger som både er korte og lange. Kjersti Ericsson benytter seg av en tegnsettingsmetode som gjør at vi stopper, legger inn en ekstra pause og legger ekstra merke til ordet før tegnsettingen.

 

Diktet inneholder ingen gjentakelser eller kontraster, men har litterære virkemidler som besjeling, sammenlikning og symbol. Det lange håret jentene har, som ”flommer over kragen”, og gullhjertet i halsgropen som ”banker et hektisk budskap ut i verden”, får menneskelige egenskaper. Kjersti har altså brukt det litterære virkemidlet besjeling.

 

I den tredje strofen forteller stemmen: ”Ja, det er kaldt i verden, jenter, kaldt å stå her uten skjerf og lue.” Her blir skjerfet og luen et symbol på å stå i en verden uten noen form for beskyttelse eller dekning. Hvem vet hva som kan skje når en ung jente går aleine en kald vinterkveld uten skjerf og lue, med håret flommende over kragen og et gullhjerte som banker et hektisk budskap. Et budskap sikkert mange jenter ikke vet eller tenker over at de sender ut. Senere, i den tredje strofen sammenlikner Kjersti jentene med ”spinkle skilter på en holdeplass,” der de står og venter i andres liv. Her får man inntrykket av at livet er en buss eller bil hvor disse jentene står som skilter på holdeplasser og venter på at noen skal stoppe. Sannsynligvis mennesker av det motsatte kjønn.

 

Diktet inneholder et ordvalg som kan leses og forstås av alle aldersgrupper, men man får inntrykket av at diktet har spesielt litt yngre kvinner som målgruppe. Dette er fordi fra 14 -15 års alderen begynner mange jenter å kle seg annerledes og kan da se tilbake og minnes de kalde vintermånedene. Men eldre menn og kvinner kan også kjenne seg igjen i dette diktet. De har kanskje opplevd dette som fortvilte foreldrene som ser hvor liten påvirkning de har på datterens klær.

 

Selv oppfatter jeg at den sentrale meningen med diktet er å få frem følelsen rundt den nye kleskoden til mange jenter. Kjersti Ericsson vil opplyse og vekke følelser folk har rundt denne måten å kle seg. Hun setter fingeren på det mange tenker når de ser disse lettkledde jentene. Jeg opplevde diktet som godt ettersom det har meg som målgruppe og jeg kan kjenne meg godt igjen i det diktet skildrer. Jeg kan forstå hvordan mange av disse jentene ønsker er å vise andre mennesker hvilket flott figur de har eller har fått etter puberteten. De ønsker å skaffe oppmerksomhet og tiltrekke det motsatte kjønn. Mange av disse jentene ønsker tenker ikke over hvilke signaler de sender ut. Dette er noe mange unge jenter nok har brent seg på.

 

Flere av jentene som kler seg slik var nok tidelig i utviklingen og ble overveldet av all oppmerksomheten og forandringene en tidelig pubertet førte med seg. De fikk mer oppmerksomhet fra guttene som igjen førte til høyere rang i det sosiale miljøet. Dette førte igjen til enda flere venner og bekjente. Alt dette gir jenter en følelse av å være ettertraktet og ønsket. Dette gjør dem mer sikker på deg selv.

 

Det tar ikke lang tid før jentene oppdager hvilken oppmerksomhet de får av å gå med små eller lite klær. De blir kanskje mindre likt av jentene, men får så mye oppmerksomhet av guttene. Dette fører til at de føler seg mer vell i sin egen kropp. Det eneste de ofte ikke tenker på er hvilke assosiasjoner guttene og andre mennesker får av denne måten å kle seg på. Det er ingen enkelt personer som får jentene til å kle seg slik. Det er miljøet, vennene, ønsket om å passe inn og bli godtatt som påvirker klesstilen. Jenter kler seg slik som vennene sine, og tenårene er den tiden man er mest påvirkelig. Det er da de leter etter hvem de skal bli og ønsker å være.

 

For veldig mange jenter er dette bare en fase som går over. Etter hvert blir de lei av å gå med g-strengen langt opp på ryggen, gå med åpne og korte topper eller å konstant fryse om vinteren. En annen grunn til at unge jenter går med mindre klær kan være som opprør mot foreldrene som til sin store skrekk ser forandringen, men som tidelig forstår at de ikke kan gjøre noe med dette. Dermed kan man si at mindre voksen kontakt gjør at unge jenter kler seg slik de vil, men det er først og fremst miljøet som er den største påvirkningsfaktoren.