«Hører du ikke hundene gjø?» er skrevet av den mexikanske forfatteren og fotografen Juan Rulfo. Han ble født i 1918, og vokste opp i landsbyen San Gabriel i Jalisco. «Hører du ikke hundene?» kom ut med novellesamlingen Sletten brenner (Originaltittel El llano en llamas) i 1953. 

1. Handlingen
En far bærer sin sønn, Ignacio, på skuldrene gjennom et stummende mørke. De er på jakt etter byen Tonaya, slik at sønnen, som er skadet, kan få pleie. 

2. Personskildringer
Faren virker som en veldig ærlig person, en som ikke legger skjul på noe. Han sier ifra til sønnen Ignacio at han bærer han med seg på grunn av Ignacios mor, fordi Ignacio var hennes sønn. Han gjør det klart at det det er den avdøde konen som gir han mot, og jeg får ingen vibber som tilsier at han bryr seg så veldig mye om sønnen overlever eller ikke. Han beskriver sønnen som vanskelig, og en som ikke har gitt han annet enn problemer. Faren er opp i årene, det kan man tyde ved å lese beskrivelsene om at beina ga etter under han, men at han med ren selvdisiplin holdt seg selv oppe. Han er like ved å knekke sammen av sønnens vekt, og han er helt utmattet, men fortsetter like vel å høre etter hundene, for å finne ut om det er lenge igjen. Han ber i tillegg sønnen lytte etter bjeff fra hundene. Han har hatt sønnens vekt på ryggen i flere timer, og han begynner å bli litt utålmodig. Han begynner å fortelle om barndommen til Ignacio, om konens død og hvor lite takknemlig Ignacio var overfor sine foreldre. Da de ankommer byen slipper han sønnen av ved nærmeste skur, og han kan med ett høre hundene. Da utbryter han «Ikke engang med det håpet hjalp du meg.» Denne setningen var ganske hard, men samtidig visste faren at Ignacio ikke kunne høre han. Faren bare lot kroppen gli av han, i stedet for å legge han forsiktig ned, og i tillegg måtte han løsne sønnens grep om halsen hans.

Ignacio har tydeligvis blitt skadet på en eller annen måte. Vi får ikke vite hva som har skjedd, men faren nevnte at han reker langs veiene og lever av ran og mord. Vi kan altså kalle han en forbryter. Ignacios far fant han på veien, antagelig etter et mislykket ran. Ignacio ligger på skuldrene til sin far, for såret til å kunne gå selv. I begynnelsen ba han faren om å sette han ned, at han bare skulle gå videre uten han, men stemmen stilnet etter hvert. Han skjønte vel at det ikke nyttet, samtidig som jeg tror han var redd for å dø alene ute i det øde landskapet. Etter hvert som historien går sin gang, begynner Ignacio å fortelle at han er trøtt og sliten. Han får i tillegg rykninger gjennom kroppen, og faren kan kjenne at knærne og føttene til Ignacio løsner grepet. Disse rykningene er de naturlige rykningene etter at en person er død, og Ignacio døde altså på tur til landsbyen. 

3. Synsvinkel
Novellen har autoral synsvinkel, der forfatteren er allvitende og bestemmer hvilken informasjon vi skal motta. Vi får vite beskrivelser av landskapet fra forfatteren, samtidig som faren i fortellingen forteller litt av det han også ser, eventuelt ikke ser, i det stummende mørket med kun den store månen som eneste lyskilde. 

4. Miljøskildring
Far og sønn går gjennom et landskap med varierende forhold. De har vært gjennom en skog, og de streber videre i mørket, langs en elv med steiner det er lett å snuble i, samt fjellvegger. Det er et veldig varierende landskap, men med ett ser de den store, røde månen, som bare gjør det enda vanskeligere for faren å se hvor han kan gå. (Månen blender han, og gjør bakken enda mørkere)

5. Tema
Jeg vil si at temaet ligger rundt det med at blod er tykkere enn vann. Uansett hvor vanskelig et familieforhold er eller har vært, så vil man alltid hjelpe familien når det trengs. Faren presiserte under denne gåturen at Ignacio ikke lenger var hans sønn og at han hadde forbannet hans blod, men like vel bærer han sin sønn for at han skulle få leget sine sår.

6. Hva forteller novellen om samfunnet den er skrevet i?
Jeg vil si at novellen sier noe om familieverdiene til mexikanere. Familieforholdene er veldig tette, og alle er inkluderte. Det skal mye til for å svikte et familiemedlem i nød, selv med tanke på at personen har oppført seg både vanskelig og ført til mange problemer og ydmykelser. Novellen kan også si noe om at kanskje mange unge ender opp som kriminelle, og dør i tidlig alder. 

Juan Rulfo ble født to år før den meksikanske revolusjonens slutt, i tillegg til å ha opplevd borgerkrigen fra 1926-1928. Det at faren måtte bære sønnen til en by langt unna hjembyen for å få tak i en lege, kan også være en liten underliggende tanke mot revolusjonen og det den førte med seg. Mange mennesker manglet sikkerhet, i form av legehjelp, husly og utdanning, for å nevne noe, så historien gir oss en liten pekepinn på forholdene, uten helt å blottlegge alle faktaene. Historien gir oss rom til å tenke selv.