HØST

 

Når høsten kommer

og melankolien har satt seg

spiller djevelens orkester opp til dans.

En forrykende arie,

så vakker, så brutal

som om ingenting har skjedd

river stormen bort

de siste farger.

 

- J.E. Vold

 

Diktet jeg har valgt å analysere heter ”HØST” og er skrevet av den forfatteren jeg har valgt å fordype meg i, Jan Erik Vold. Jeg fant dette diktet på internettsiden hans. Der legger han ut strofer og vers som kan bli til dikt, og som ennå ikke har kommet ut i noen diktbok. Derfor vet jeg ikke noe om dette er kommet ut noe annet sted enn på Internett . Det var ganske vanskelig å finne et dikt av ham som jeg klarte å analysere. Enten var de så vanskelige at jeg bare satt der og måpte eller så synes jeg ikke var det noe mer enn det som stod der. Til slutt fant jeg dette her.

 

Man kan tolke det på to måter. Enten å bare se det slik som det står eller å se en annen mening, en mening som jeg har prøvd å finne. En kan si at dette diktet minner deg på at tiden går. TIKK – TAKK!

 

Ordet ”HØST” forbinder de fleste med en årstid, bladene faller og alt blir farger. Det er den nest siste årstiden, årstiden før alt blir hvitt og ingen farger er igjen. ”HØST” er det siste stoppestedet før vinteren. Men hva hvis høsten er det siste stoppestedet før livets vinter. ”HØST” er alderdommen. Vinteren er den hvite døden uten farger.

 

Og hvem blir vel glad for å eldes? ”Når høsten kommer og melankolien har satt seg” Man blir eldre og ”vinteren” kommer med stormskritt.

 

Det skjer store ting mens man blir gammel! Man får dårlig rygg, dårlige ledd. Alt dette som slett ikke er godt i det hele tatt, men som de som blir gammel likevel ofte må gå gjennom. ”spiller djevelens orkester opp til dans”

 

Man blir alltid gammel alene. Man kan ha noen som blir gammel samtidig som deg og er der for deg. Dette kan være en god støtte, men likevel. Kroppen eldes alene. Og det kan den ikke gjøre sammen med noen andre. For det er forskjellig fra kropp til kropp. Ofte er det dramatisk, med sykdommer og leddgikt. ”En forrykende arie”.

 

Det å bli gammel er en naturlig del av livet. Alle vet at det kommer og ingen bryr seg egentlig. Ikke vi i hvert fall, vi er så unge. Det er alt en del av naturen! ”På naturens alter”.

 

Men selv om man kanskje blir syk og dårlig så er det jo en vakker prosess! Hele aldringsprosessen er jo på en måte vakker, der du går fra år til år og blir eldre og eldre. Det er et under at det faktisk går an! ”Så vakker, så brutal”.

 

Aldringen kan gå fort for noen og sakte for andre. Jan Erik Vold, som blir 65 i oktober, skriver ”Som om ingenting har skjedd”.

 

Stormer bringer med seg mye. Blader og kvist og farger, eller god helse og liv. Men hvis ikke stormen stopper plutselig, tar den også med seg det meste videre. Derfor slutter diktet med: ”river stormen bort de siste farger”.

 

Konklusjon:

Jeg sa at diktet kunne tolkes på to måter, og det kan godt hende at Vold ikke har ment noe mer enn det som står, men slik er det jo med nesten alle dikt. Det temaet jeg ser for meg er alderdom, og hvordan det er, og hvor det fører til slutt.

 

Temaet er veldig aktuelt, fordi det at folk eldes skjer jo hver dag i hele verden! Det er noe som aldri slutter. Jeg syns det er veldig bra budskap, fordi mange skriver om krig og kjærlighet som er vel og bra, men alderdom er noe de aller, aller fleste av oss kommer til å oppleve, og kjenner til. Diktet var egentlig ganske bra, syns jeg, for det var på en måte veldig rolig, selv om det er store dramatiske ord med og det forteller om noe som berører alle og som er viktig uten å bruke en bok på det!