«Så hører Peer en stemme - det er den store Bøygen som råder ham til å gå utenom». Dette er den første interaksjonen hovedkarakteren Peer har med Bøygen, i dramaet «Peer Gynt». Allerede fra starten av møtet mellom Peer og Bøygen, så får vi en hint rettet til hvordan Bøygens fremtredende skikkelse. Han blir ikke introdusert for leseren som bare «Bøygen», men derimot «den store Bøygen». Ibsen prøver muligens å antyde overfor leseren (det vil si meg) – at Bøygen i motsetning til Peer – er en karakter av storslagen statur, noe som man kan se et eksempel på når Bøygen råder Peer til «å gå utenom». Jeg vil komme tilbake til hva jeg tror Bøygen mente når han rådet Peer til «å gå utenom». Først må jeg analysere hele møtet mellom Peer og Bøygen, for å være sikker på at jeg har trukket en korrekt slutning.

«Peer vil kjempe, men finner ingen motstander, og famler i løse luften.». Her får jeg se hva som skjer etter at Peer hører stemmen fra Bøygen. Han velger å kjempe mot Bøygen, noe som kan tyde sterkt på at han ble skremt av nærværet til Bøygen. Peer greier derimot ikke å få tak i Bøygen, og famler derfor bare med «løse luften». Prøver Ibsen her å få meg til å lese mellom linjene? Jeg har fortsatt ikke fått vite noe konkret om Bøygen. Alt jeg vet til nå om Bøygen, er at den har «en stemme», blir kalt «den store», samt at den råder Peer til å «gå utenom». Kan det være at Peer slåss mot noe som ikke fysisk eksisterer og som ikke er en motstander av Peer? Muligens, men dette kan jeg bare svare på etter å ha gått grundig gjennom hele hendelsesforløpet mellom Bøygen og Peer.

Til slutt biter han på seg selv, men i det samme han faller, høres kirkeklokker og salmesang. Bøygen forsvinner mens han sier: "Han var for sterk. Der sto kvinner bak ham.». Peer klarer å slå seg til svime, men hører «kirkeklokker og salmesang», idet han faller ned på bakken. Kan dette være noe eller noe som kommer Peer til unnsetning? Kirkeklokkene og salmesangen, fører til at Bøygen forsvinner, men ikke før han uttaler: «Han var for sterk. Der sto kvinner bak ham». Det så ut som Bøygen hadde klart å gjøre et innrykk Peer når han var helt alene, men når «Kirkeklokker og salmesang» gjorde sitt inntog, så hadde han realisert at Peer var «for sterk», fordi det «sto kvinner bak ham». Kunne disse «kvinnene» være moren til Peer, Åse, og Solveig, kvinnen han blir sammen med til slutt? Disse er begge kvinner som støttet ham og elsket ham gjennom hele dramaet. Var deres kjærlighet og støtte dypt nok til at Peer kunne slå Bøygen? En skikkelse som han ikke kunne slå på egenhånd? Svaret på dette, kan vi se var en uomtvistelig ja.

Etter alt å dømme, så er Bøygen i mine øyner en åndelig skikkelse. En skikkelse som prøver å veilede Peer på hvordan han skal fortsette å leve sitt liv. Når han sier til Peer at han skal «gå utenom», så prøver den åndelige skikkelsen å påvirke Peer til å fortsette å leve sitt liv, akkurat sånn som han hadde gjort inntil møtet med skikkelsen. Bøygen ønsket med andre ord, at Peer skulle fortsette å gjøre minst mulig i livet, og stikke av hvis han noen gang møtte på en uheldig situasjon. Det den åndelige skikkelsen håpte på, var at Peer aldri skulle bli en ansvarlig og anstendig mann som gikk rett i stedet for utenom. 

Det at Bøygen ikke var en «motstander» for Peer er svært enkelt å se. Bøygen er i bunn og grunn, bare en åndelig gjenspeiling av Peers eksisterende tankesett. Hans funksjon i stykket er å være et endelig moralsk veiskille, for Peer til et liv som hovedsakelig inkorporer alt det Bøygen står for. Det vil si, dovenhet og feighet. Det er bare når Bøygen innser hvilke «sterke kvinner» som Peer har bak seg (Solveig og Åse), at han velger å forsvinne, fordi Solveig og Åse er Bøygens moralske motpart. Når Peer derimot klarte å realisere, hvem som hadde stått ved hans side og ventet på ham i flere år, så valgte han ikke å forsvinne. Nei, han skjønte at livet alltid handlet om å gå rett, å være hos de man elsker som vet hvem du er, i stedet for å gå utenom, og være hos de man ikke vet noe om.

Det er ikke før i slutten at han realiserer hvilken liv han faktisk hadde levd og følgelig opplever sterk anger.