Handling

Boka handler om de tre barndomsvennene Erling, Charlie og Rita. De er alle fra småbyen Lillevik og får kontakt med outsiderne i byen allerede i barneskolen. Tidlig begynner de å røyke hasj. I ventingen på det store forfattergjennombruddet begynner Charlie og Erling som industriarbeidere på Rockwool eller Rocke-Vollen som de selv kaller den. Der arbeider Erling som skriftarbeider.

Når så en dag Rocke-Vollen eksploderer, drar Erling til vestlandet for å gå på en gartnerskole i Voss. Etter et misslykka forhold med ei ”typisk jente fra Voss” og et ekstremt savn etter bylivet, flytter han inn hos Rita som nå har leilighet i Bergen. Der kommer også Charlie som har jobba på en reketråler i mellomtida. Charlie og Erling begynner nå et liv fullt av tilfeldig sex, alkohol og narkotika. Etter hver sin kjønnsykdom begynner de å gå lei av alt og flytter til Oslo.

Charlie har nå fått dreisen på diktene sine og får utgitt ei samling. Erling har det tyngre, men greier også å bli forfatter. Rita får etter hvert kreftdommen og havner på heroinkjøret. For å få endene til å møtes, havner hun også på gata og det hele ender med at hun tar livet sitt 26 år gammel. Hva som skjer videre er høyst usikker. Boka er delt inn i 3. ”B52” som handler om Ritas to siste måneder og styret rundt det. Denne boka er slutten på historien.

Den andre ”Grevskapets gutter og enkelte jenter” handler om oppveksten i Lillevik, og ”Veien vest” handler om livet på gartnerskolen og i Bergen. Ved denne litt uvanlige inndelingen får vi først vite litt om hvor de havner og etterpå hvordan de havner der. Noe som er meget artig.

Temaet i boka er hvordan man kan havne på skråplanet uten å kommer fra en dårlig familie, og vennskapet mellom outsiderne. Mye av skylda for at de havner der de havner, legger Ambjørnsen faktisk på byen de kommer fra.

Selvbiografi

Boken er skrevet i Ambjørnsens favoritt synsvinkel, første person. Dette gir bøkene mer personlig preg. Og er det noe denne boka er så er det personlig. Dete r umulig å ikke oppdage de selvbiografiske trekkene i ”Hvite Niggere”. Første tegnet ser vi i hovedpersonens navn, Erling Haefs. Haefs er nemlig etternavnet til hans tyske kone Gabrielle Haefs. Et annet tegn på dette er helt i begynnelsen av boken hvor vi får vite at ”Forfatterforeningen betalte billetten fra Hamburg til Oslo”. Undertegnende vet ikke om dette har hendt, men sjansen for at det har ,er stor. Ambjørnsen bodde nemlig i Hamburg da boken ble skrevet.

Erling Haefs er også forfatter som Ambjørnsen, men har kavet med å få gitt ut noe. Det mest synlige tegnet på at dette er selvopplevd ligger allikevel i navnet på Erling Hafs hjemby, Lillevik. Det skal ikke mye fantasi til å bytte ut Lillevik, med Larvik. Når kjente landemerker som steinene tyskerne dumpet på Nalumstranda i Larvik er med, bare at i ”Hvite Niggere” kalles stranda Fristranda.

På ungdomsskolen finner vi igjen rektor Gullvik, som i boken har forandret navn til Gullberg. På ungdomsskolen sliter Erling med rettskrivninga, akkurat slik som Ambjørnsen gjorde, og både Erling og Ambjørnsen og Erling hadde lesedilla. At boken har så mange selvbiografiske elementer i seg gjør den mulig mer spennende siden Ambjørnsen skriver om noe han kan. Dette mener jeg får boken til å virke mer realistisk .

Som i mange andre av Ambjørnsens bøker er det mye slang og banning i boka. Språket er lett og elegant, noe boka er blitt litt kritisert for. Det kan til tider virke litt for elegant til å bli sagt av en outsider. Da må en huske ar det nesten dreier seg om en selvbiografi, og derfor mener jeg Ambjørnsen med god samvittighet kan skrive med den snerten han er begavet med. Det er også med på å holde spenningen oppe i boka, og den kunne lett blitt litt platt uten.

Flere miljøer er godt skildret, særlig Lillevik. Miljøet der blir skildret som en kjedelig og sladrete småby der alle kjenne alle, eller som Ambjørnsen sier det ”Liten pen by ved lite pen fjord med små pene mennesker”. Men Ambjørnsen stopper ikke der. Byens historie om greven som kom fra Danmark greier Ambjørnsen å gjøre narr av. Erling, Charlie og Rita har allikevel et tilholdssted i byen som de liker. Det er ”Sjøstjerna mat og vin”, stedet hvor Erling gjør sin første hasjhandel. Dessverre får ikke skadeforfulgte Erling beholde Sjøstjerna heller. Den sprenger riktignok ikke slik som der han jobber en liten stund, men den brenner ned.

De fleste andre stenden er skildret slik de fleste tenker seg steder outsidere befinner seg. En spesielt god en finnes på side 186 hvor Ambjørnsen beskriver rommet til en skolekamerat. ”Rommet likna en bit av en korridor, det var langt, men uhyre smalt. På det grønnmalte golvet hadde O’Connor strødd- eller unnlatt å spa ut- den sanda han hadde dratt inn. Oppover den ene veggen var det stabla bæreposer med søppel og tomflasker, og det stinka noe aldeles forjævlig”.

Persongalleriet i boka er stort og de fleste har fått en artig karakterisering. Det skulle ikke forundre meg om mange av personene har rollemodeller i virkeligheten. Et godt eksmpel på detter er når Katrina skal få sin skikkelse beskrevet. Hennes artige karakterisering fortoner seg nemlig slik: ”Jeg så på henne. Hun var lite pen. Tynt rødlig hår som rakk til skuldrene, en litt skeiv munn, og ei real potetnese midt i blinken. Det eneste som kunne kalles vakkert ved Katrina Næss, var tennene, som når hun smilte likna ei rad med polerte perler”.

”Hvite Niggere” skulle egentlig bli en bok om outsidere for outsidere, men siden den fikk en flying start ved å vinne Cappelens romankonkurranse og bli distribuert av ”Bokklubben nye bøker” er boken blitt en av de mest kjente norske bøkene fra 80-tallet. Dens popularitet kan allikevel ikke bare begrunnes med den heldige starten. For boken tar oss med på innsiden av et miljø svært få av oss kjenner fra annet en avisoverskrifter. Når Ambjørnsens svarte humor og snertne skrivemåte legges på toppen er du nødt til å ha en klassiker.